Ramón Aramayo ble det 256. fotballrelaterte dødsoffer i Argentina siden den første kjente episoden i 1924. Ifølge min tilårskomne solcellekalkulator gir det et snitt på 2,9 menneskeliv per år. Men tro ikke at dette høye tallet skyldes vanvittige tilstander under militærdiktaturet eller andre historiske ville vesten-forklaringer; på 2000-tallet alene er det registrert 64 – sekstifire – dødsfall, hvorav elleve bare i fjor. Dertil kommer trolig et betydelig mørketall i form av drap man ikke kan være sikker på at ble begått i fotballøyemed. De fleste dødsfall i nyere tid er nemlig regelrette likvideringer, ofte langt fra stadion, hvor de involverte gjerne er belemret med lange og skitne rulleblad. Det vil kanskje overraske norske lesere at offer og gjerningsmann som oftest er supportere av samme klubb. Dette henger sammen med den mafialiknende virksomheten til de organiserte supportergrupperingene, las barrabravas, og den nådeløse interne maktkampen som finner sted innenfor disse miljøene. Supporterlivet i Argentina handler for noen om mye mer enn fotball; det er også en karrierevei, en potensielt lukrativ men risikofylt sådan. Den interne organisasjonsstrukturen er strengt hierarkisk, og de har fingrene sine i alt fra narkotikatrafikk til politikerlommer. De har også enorm makt i – for ikke å si over – klubbene de tilhører. Dette skyldes fotballklubbenes organisering, som er medlemsbasert med demokratisk valg av klubbpresident. En klubbs barrabravas kontrollerer klubbmedlemmenes, altså medsupporternes, stemmegivning. Med andre ord: Ingen når opp til maktens tinder i en argentinsk fotballklubb uten å spille på lag med dem som trekker i trådene på supportersiden. “Å spille på lag med” defineres her som å etterkomme en liste med krav som supportergrupperingene fremsetter, helst supplert med ytterligere lovnader, for hvem vet hva motkandidatene lokker med. Kravspesifikasjonen kan f.eks. innbefatte faste billettkvoter for svart videresalg, sponsing av borteturene og råderett over den innbringende parkeringskontrollen på kampdager.

Også i Argentina blusser debatten opp etter alvorlige hendelser som den forrige helg, selv om de er vant til litt av verdt. De som følger argentinsk fotball(-diskurs) vil imidlertid finne debatten repeterende og forutsigbar (og i fjor gikk den da sin gang gjennom hele sesongen, med dødsfall omtrent hver fjerde uke i snitt). Det er alltid noen som umiddelbart roper opp om tomme tribuner som virkemiddel for å lære disse lømlene å oppføre seg én gang for alle. (I min enkle verden er dog fotball uten folk like meningsløst som fotball uten ball.) Deretter følger noen hissige ordvekslinger hvor alle skylder på alle, etterfulgt av et par lengre monologer om de bakenforliggende årsakssammenhenger, som kort fortalt forklarer unge menns desperate situasjon i et Argentina som svømmer rundt i et hav av samfunnsmessige problemer. Hvorpå folk nikker alvorlig og megetsigende. Og så går det en ukes tid, som nå, og vips er alt som normalt igjen. “Om åtte dager er allting glemt”, som Hamsun ville omformulert seg hadde han tilhørt vår tid.

Det skal nevnes at man mot alle odds er på fjerde året uten bortesupportere i lavere divisjoner – uten at det har forhindret død og fordervelse. De høye herrer i AFA og andre sentrale organer har sikkert vært fristet til å ta i bruk minst like sterk lut i øverste divisjon. Det er nok bare argentinske supporteres ekstraordinære maktposisjon som holder slike drastiske tiltak på armlengdes avstand. “Neste gang, da…”, har man truet gang på gang. Før eller siden gjennomfører de det kanskje også (Don Julio Grondona har vært fotballforbundets president sammenhengende siden slutten av 70-tallet, og er ikke av den skuggeredde typen), men det ville vært særdeles uklokt å ta det skrittet denne gangen. Aramayo døde nemlig under pågripelse, og det meste tyder på at onkel politi har tatt litt for hardt i (igjen!). Forholdet mellom politiet og den jevne argentiner er svært dårlig. Forholdet mellom politiet og den jevne fotballsupporter er ekstremt betent. Vil man foreta seg noe radikalt overfor supporterne, kan man rett og slett ikke risikere å gjøre det i etterkant av en episode hvor det er sannsynlig – eller i det hele tatt teoretisk mulig – at politiet er (med-)skyldig. Derfor var det lett å spå at de høye herrer ville ligge lavt denne gangen, og eventuelt vente på en mer passende anledning til å angripe.  Den fiendtlige innstillingen til politiet kan forklares historisk, men det er ingen tvil om at lovens lange(?) arm også i våre dager litt for ofte gir folk grunn til å holde de uheldige, stereotypiske fiendebildene i hevd.

Forrige søndag var hordene med krigsutrustede politimenn ekstra forberedt på å håndtere uregelmessigheter med hard hånd, gitt den nyere historien i forholdet mellom de to lagenes supportere. De senere årene har nemlig både Ferro Carril Oeste og Huracán (hhv. Vélez’ og San Lorenzos erkerivaler) for det meste kavet rundt i lavere divisjoner, og Vélez Sarsfield-San Lorenzo har seilet opp som den store clásicoen for begge lag. Etter at en ung Vélez-supporter ble skutt og drept av San Lorenzo-tilhengere på vei til stadion for to år siden har det vært stygge sammenstøt hver gang. Det skal sies, til politiets forsvar, at det må være litt av en utfordring å stå ansvarlig for ro og orden rundt slike oppgjør, og denne gangen hadde de sannsynligvis fått klare instruksjoner om å sette hardt mot hardt så snart det begynte å ulme. “San Lorenzo puto al hospital, San Lorenzo puto al funeral”, som det heter i tribunesangen.

I Tyskland har Borussia Dortmund staket ut en stø kurs mot serietroféet og topper i skrivende stund Bundesliga-tabellen med 10 poeng ned til Bayer Leverkusen. Kombinasjonen av pottetett defensiv og en sprudlende offensiv har gjort sitt til at det for de øvrige klubbene lenge kun har handlet om å knive om andreplassen bak Die Schwarzgelben fra Westfalenstadion. Mesteparten av forklaringen til Dortmunds imponerende forvandling fra en middelmådighet slik klubben har fremstått de siste årene til det kruttsterke kollektivet som har tatt tysk fotball med storm denne sesongen må naturligvis tilskrives Jürgen Klopp. Treneren som i løpet av sine to og et halvt års virketid først løftet Borussia Dortmund opp blant lagene på øvre halvdel av tabellen og nå altså til en tilsynelatende suveren ligatittel. I tillegg skal mye av æren tilfalle spillerne ute på banen. Til Sahin, Barrios, Blaszczykowski, Lewandowski, Subotic, Bender, Hummels og Weidenfeller. Og en liten japaner. Shinji Kagawa. Bundesliga-sesongens kanskje aller største åpenbaring.

Shinji Kagawa

Når man dessuten tar i betraktning at den målfarlige midtbanespilleren kun kostet €350 000 når sportsdirektør Michael Zorc hentet han fra Cerezo Osaka og japansk J-League sist sommer, fremstår 21-åringen mer og mer som sesongens mest gullkantede investering. Til sammenligning har erkerivalen FC Schalke 04 kun fått syv Bundesliga-mål i retur fra Klaas-Jan Huntelaar, klubbens nederlandske spisskjøp til €14 000 000  sist sommer – altså 40 ganger summen Dortmund brukte på sin populære japaner. Når man i tillegg vet at Kagawas drakt nummer 23 er klubbens mest populære salgsartikkel blir det kommersielle regnestykket av å hente den 173 centimeter høye virituosen bare enda hyggeligere lesning for klubben som allerede høsten 2009 fikk et tips fra en speider i Japan om at han hadde funnet en spiller med stort potensiale. Kagawa satte siden kurs for prøvespill i desember samme år og når mai kom signerte involverte parter overgangspapirene. Resten har blitt en sann solskinnshistorie.

I en større kontekst føyer derimot Kagawa seg bare inn i en tendens der stadig flere unge, lovende japanere gjør europeere av seg. Riktignok har Japan fostret tilskudd til europeisk klubbfotball også tidligere – allerede i 1977 hadde Yasuhiko Okudera ankommet FC Köln som første japaner i europeisk toppfotball hvor han siden skulle være sterkt delaktig i at Die Geißböcke samme sesong gikk bort og vant det tyske seriemesterskapet – og siden skulle spillere som Kazuyoshi Miura, Hidetoshi Nakata, Shinji Ono, Shunsuke Nakamura og Naohiro Takahara m.fl i varierende grad gjøre suksess i Europa. Dog har aldri japansk fotball opplevd en tilsvarende bølge av unge spillere som på en og samme tid har veltet inn over Europa som det man har erfart de to-tre siste årene. Kagawas umiddelbare suksess i Dortmund er nevnt, men man skal ikke lenger tilbake til våren 2009 for å finne siste japaner til å løfte sølvfatet som forteller at man er Bundesliga-mester over hodet. Wolfsburgs Makato Hasebe gjorde som Okudera hadde gjort før han 21 år tidligere når han i sin debutsesong spilte en sentral rolle i den oppsiktsvekkende serietittelen til “ulvene”.

Atsuto Uchida

Ikke rart da at daværende Wolfsburg-trener Felix Magath på nytt så i retning av Japan når han siden skulle fortsette arbeidet med å bygge opp sitt nye Schalke-mannskap sist sommer. I Atsuto Uchida (22) sikret Ruhr-klubben seg en billig erstatter for brasilianske Rafinha som satte kurs for italiensk serie A og Genoa, og for de €1 300 000 man sendte i kompensasjon til Kashima Antlers har man fått en høyreback som umiddelbart gikk inn på laget og siden har forblitt der. Som i Kagawas tilfelle var det ikke behov for noen form for aklimatisering eller tilvenning til tysk fotball – allerede fra dag én var man operative. Like innflytelsesrik har dog ikke Kisho Yano (26) i Freiburg vært. Spissen ankom Bundesligaen gratis sist sommer, men har sålangt blitt avspist med en innbytterrolle i konkurranse med en av ligaens toppscorere – Papiss Demba Cissé. Likevel – Yanos skjebne er snarere unntaket enn regelen, og i forlengelsen av suksessen til Hasebe, Kagawa og Uchida har stadig flere tyske klubber begynt å tråle det japanske spillermarkedet.

I løpet av vinterpausen gjorde VfB Stuttgart klart med Shinji Okazaki (24) fra Shimizu S-Pulse. Tilsynelatende gratis, men navnetrekket på en kontrakt japaneren signerte med sin forrige klubb, ihvertfall hevder klubbledelsen i Shimizu S-Pulse at de sitter på en slik, har sålangt hindret ansgriperen fra å debutere for sin nye klubb. I skrivende stund er overgangssaken oppe til behandling hos FIFA som vil avgjøre om japanerne er berettiget en overgangssum eller ikke. Langt mindre smertefritt gikk det derimot til når 1. FC Köln i vinter hentet 23 år gamle Tomoaki Makino fra Sanfreece Hiroshima. Gratis han også, og forsvarsspiller. Samt en del av den nye risvinen som i fremtiden vil utgjøre stammen i det japanske landslaget. Vinterens tredje japanske tilskudd til tysk toppfotball, den defensivt anlagte midtbanespilleren Hajime Hosogai  (24), vil i fremtiden ha Bay Arena i Leverkusen som sin nye hjemmebane. Riktignok først til sommeren ettersom den tidligere Urawa Red Diamonds-spilleren umiddelbart ble sendt på lån til 2. divisjonsklubben FC Augsburg av sportsdirektør Rudi Völler, men likefullt. Januarvinduet så tre nye japanere ankomme Tyskland.

Keisuke Honda

Det kunne meget vel ha blitt én til forøvrig. 18 år gamle Takashi Usami sto på selveste Bayern Münchens ønskeliste, men klubbledelsen i Gamba Osaka fikk hindret et prøvespill som meget vel kunne sett klubben miste angrepstalentet. Også utenfor Tysklands grenser har man lagt merke til den nye japanske generasjon. CSKA Moskva betalte €6 000 000 til VVV Venlo for et år siden når de hentet Danmarksdödaren fra sist VM, Keisuke Honda (24), til den russiske hovedstaden. To år etter at nederlenderne signerte ham gratis fra Nagoya Grampus sammen med midtstopper Maya Yoshida (22) forøvrig. I Vitesse Arnhem tjenestgjør forsvars-kollega Michihiro Yasuda (23) etter å ha gjort nederlender av seg i vinter, og i Feyenoord finner man det 18-årige angrepstalentet Ryo Miyaichi på lån fra engelske Arsenal som på sin side signerte tenåringen fra Chukyo High School i vinter. På andre siden av den nederlandske grensen finner man Eiji Kawashima. Landslagskeeperen som skrev under for Trond Sollieds Lierse sist sommer.

I Italia gjorde nyopprykkede Cesena en av forrige sommers beste avtaler når de hentet den allsidige forsvarsspilleren Yuto Nagatomo (24)  først på lån fra FC Tokyo og siden kjøpte han permanent for € 1 700 000 i begynnelsen av januar som følge av at backen hadde overbevist stort gjennom sitt første halvår i klubben. Det hele som et ledd i en investering som vil kunne vise seg svært lukrativ ettersom man nesten før kjøpesummen var sendt til den japanske hovedstaden sendte sitt nye spillerkjøp på lån til Inter Milan for resten av sesongen. Storklubben har også sikret seg en opsjon pålydende €4 000 000 dersom de etter endt utlånsperiode ønsker å sikre seg Nagatomo permanent. Lenger syd i Italia, på Sicilia, har Takayuki Morimoto (22) allerede tjenestegjort flere sesonger i Catania og spansk fotball har RCD Mallorca og trener Michael Laudrup i løpet av vinteren supplert mannskapet med Akihiro Ienaga. Også han 24 år gammel og offensivt anlagt av legning. Tendensen er med andre ord ikke til å ta feil av. Den håndfullen japanere som allerede hadde tilhold på attraktive klubbadresser rundt omkring i Europa har det siste året fått selskap av oppsiktsvekkende mane flere og Japans triumf i det nyss avviklede Asia-mesterskapet er trolig kun egnet til ytterligere å pirre Europas interesse for de unge, fremadstormende samuraiene.

Akihiro Ienaga

Forklaringen på hvorfor det er blitt slik er flere. Den mest åpenbare er selvsagt pris kontra kvalitet. Majoriteten av spillerne som er hentet over fra J-League det siste halvannet året har enten kommet gratis eller kun for en symbolsk sum. Årsaken til det ligger hos de japanske klubbene. I Japan finnes det ingen tradisjon for å tegne lange kontrakter med unge spillere og nå får man erfare konsekvensene av det. Det siste halvannet årets masseutvandring har dog endelig fått øynene opp hos japanske klubbledere, som har fått erfare hva konsekvensene av den tidligere praksisen i realiteten kan innebære. Halve det nåværende japanske landslaget befinner seg nå i Europa, og totalkostnaden det har krevd å hente det hit beløper seg til det en beskjeden spillerovergang ellers koster alene. At spesielt tyske klubber dessuten vet å sette pris på den lojalitet og disiplin som alltid følger med en japansk spiller er også med på å gjøre de attraktive. Afrikanske og sør-amerikanske spillere tar seg gjerne en uke ekstra ferie i hjemlandet når anledningen byr seg, noe som er helt utenkelig innen æreskodeks som råder blant japanere. Agenten Thomas Kroth oppsummerer den japanske mentaliteten svært enkelt: “En japaner kommer heller tre dager for tidlig enn én dag for sent”.

Når Shinji Okazaki hadde løpt ferdig æresrunden på Khalifa Stadion etter 1-0 seieren over Australia i Asia-mesterskapet tidligere denne måneden satte han seg mer eller mindre umiddelbart på flyet tilbake til sin nye arbeidsgiver Stuttgart. Kanskje ikke så oppsiktsvekkende i seg selv om det ikke var for at han dro til Tyskland for først å spørre om han kunne ta turen tilbake til Japan for å se sin nyfødte sønn for første gang. Slik oppofrelse varmer en sportsdirektørs hjerte. Tomoaki Makino ble skadet underveis i det samme mesterskapet og satte seg uoppfordret på flyet tilbake til Köln for å starte rehabiliteringen hos sin tyske arbeidsgiver fremfor å holde lagkameratene med selskap under resten av mesterskapet. Igjen – sånt gir stjerne i margen hos tyske klubbledere. Spillereksporten gir dessuten landslagstrener Alberto Zaccharoni ekstra drahjelp på veien i sitt arbeide. At en ung og lovende generasjon ales opp i den internasjonale fotballens udiskutable maktsentrum må utvilsomt være gunstig for utviklingen til landslaget som nå har en kjerne av spillere i begynnelsen av 20-årene på høyt nivå rundtomkring i Europa. Spillere som temmelig sikkert vil utgjøre ryggraden i det japanske landslaget det neste tiåret og som del av den fysiske europeiske fotballkulturen vil stå langt bedre rustet til fremtidige oppgaver enn det den langt mer forsiktige japanske tilnærmingen til spillet har hatt for vane å dyrke. Anført av Kagawa, Nagatomo, Uchida, Okazaki og Honda fortoner fremtiden seg lys for fotballen i soloppgangens rike.

Mens den kalde krigen regjerte og DDR enda eksisterte var 1. FC Union Berlin å betrakte som et utskudd selv i Erich Honeckers sosialdemokratiske rike. Som en klubb nært assosiert med det østtyske fagforeningsforbundet utgjorde man en politisk motvekt til styresmaktenes regime, og i særdeleshet kom dette til uttrykk i et langt og intenst rivaleri med FC Dynamo Berlin. Sistnevnte den forhatte sikkerhetstjenesten STASIs forlengede arm på fotballbanen som takket være Erich Mielkes autoritet og posisjon i det øst-tyske hierarkiet i perioder ble gitt alle fordeler i kampen om Oberliga-mesterskapet. Union Berlin representerte derimot opposisjonen. Dissidentene. De politisk forfulgte og fengslede. Når Eisern Union trommet sammen til kamp i det gamle DDR var tribunene en av få arenaer hvor man kunne gi uttrykk for sin forakt mot kommunismen, partipampene og systemet.  Slik gikk det til at Union og Dynamo sto i en livslang rivalitet til hverandre så lenge Deutsche Demokratische Republik eksisterte. At klubben i løpet av sine 40 år som en del av øst tysk fotball ved kun én anledning løftet et trofé av betydning over hodet, cuppokalen i 1968, er således ikke overraskende. Klubbens posisjon utenfor banen ga den få fordeler i en liga der det meste ble bestemt helt andre steder enn innenfor de to ganger 45 minuttene ute på gressteppet.

Fan shop, Forum Köpenick

Oppladningen til møtet mot Osnabrück i et gjenforent Tyskland en februardag i 2010 kunne derimot knapt ha vært bedre. Sist helg slo man likegodt storebror Hertha på serielederens eget Olympiastadion foran 75 000 tilskuere og selv om rivaleriet de to Berlin-klubbene i mellom ikke stikker så dypt som man skulle tro i mangel på få kontaktpunkter opp gjennom historien, har Union-supporterne likefullt tilbragt uken med et stort smil om munnen. Eisern Union er best i byen og når klubbens reservelag dessuten slår den historiske rivalen Dinamo Berlin, STASI-klubben som ikke håndterte overgangen til hverdagen i et gjenforent Tyskland og i dag er redusert til å kjempe mot 1. FC Unions rekruttlag nede i NOFV Oberliga Nord (4. divisjon), kan man ute i Köpenick innkassere prestisjetunge seire mot begge Berlin-rivalene i løpet av en og samme uke. Langtifra hverdagskost for en klubb som i anledning seieren mot giganten Hertha både tok viktige poeng i bunnen av 2. Bundesliga og trykket opp t-skjorter med påskriften “Hier regiert der FCU” hvor førsteopplaget på 1200 eks. ble revet vekk i rekordfart av Union-fans som i jakten på samlerobjektet hadde valfartet til supporterforretningen og før åpningstid dannet 50 meter kø foran dørene på utsalgsdagen.

Når undertegnede fredag ettermiddag hoppet på toget i Charlottenburg vest i Berlin skulle turen med S-Bahn ut til Köpenick også illustrere hvor i byen Union-fansen hørte hjemme. Ikke før man ankom byens sentralstasjon Hauptbanhof begynte lett tilschaskede og brautende Union-fans å gjøre seg gjeldende. Fortsatt få i tallet, men i takt med at man kom stadig lenger inn i det gamle øst-Berlin fyltes kupéene etterhvert til randen av rød- og hvitkledte supportere klare for kamp. På endestasjonen Köpenick var det siden ikke annet enn Union Berlin-uniformer å se så langt øyet rakk. En uniformering som forøvrig skiller seg radikalt fra den man gjerne forbinder med tribunegjengerne til Hertha på andre siden av byen. Her var det ingen tilkneppede ullfrakker og silkeskjerf i halsen. Her var det få som kunne vise til gullkort hos VISA eller studiepoeng innen universitetssystemet. Til gjengjeld krydde det av slitte olabukser, army-jakker og høyst uregulerte tannstillinger. Alt behørig matchet med Eisern Union-effekter som ikke etterlot noen tvil om hvor man hadde sine klubbsympatier. Til slutt fulgte også den obligatoriske ølen i høyrehånda. Alle bar på en slik, også de av supporterne som neppe ville vært småbrisne en fredag ettermiddag – uavhengig av om det var kamp eller ikke. På vei til Fan shop inne på kjøpesenteret Köpenick Forum, ved øl- og pølsebodene som omkranset veien fra togstasjonen og de vel ti minuttene til ut til stadion eller med direkte kurs for An der Alten Försterei: det krydde av rødt og hvitt i alle retninger, og forrige ukes derbyseier hadde ikke lagt noen demper på stemning og optimisme.

Stadionbauer

Etter å kranglet seg inn stadionportene fra folkehavet som skulle gjennom det underdimensjonerte inngangsystemet passerte man et monument på østsiden av stadion. Stadionbauer. Reist sommeren 2009 som takk fra klubben til de over 2000 supportere som la ned 140 000 ulønnede arbeidstimer for å totalrenovere stadionet når det tyske fotballforbundet for få år siden truet med å stenge arenaen som har vært Eisern Unions spirituelle hjem siden 1920. Det er slik man gjør det når lokale myndigheter ikke har et øre å avse til Berlin-fotballens stebror i øst. Belønningen til supporterne, foruten monumentet utenfor stadionet, er et An der Alten Försterei som i dag er en fryd for øyet. Ikke for stort og ikke for prangende, men i en størrelse og en standard som gjør at arenaen både pleier røttene til det gamle og innehar den personlige karakteren som hos de fleste moderne fotballstadioner er fullstendig fraværende. På Den gamle skogvokterens hus er det plass til 18 500 tilskuere, og kombinasjonen av gammel stadionkultur i form av usynkronitet og den nye tidsalders krav til komfort gjør et besøk på An der Alten Försterei til noe selv erfarne groundhoppere vil huske. Hvor mange steder finner man fortsatt en resultattavle i svingen som oppdateres for hånd med skilt under kampens gang? Ikke mange. Denne fredagen skulle det dessuten vise seg at mannen med oppgaven å håndtere de store skiltene i bua skulle få mye å gjøre.

På lagoppstillingen er det lite gull å spore. Bortsett fra akkurat øst i hovedstaden er dagens 11 utvalgte knapt gjenkjenbare. For en klubb som ikke kan ta seg råd til de store overgangssummer handler det om å enten utvikle spillere selv eller manøverer billig og smart på overgangsmarkedet. I Union Berlin har man etter trener Uwe Neuhaus´ankomst i 2007 hatt en heldig hånd med begge deler. Den tilsynelatende grå massen av spillere har ført Union Berlin tilbake til 2. Bundesliga for andre gang i historien etter å ha rotet rundt helt nede på nivå fire rundt midten av 2000-tallet og overlevde også debutsesongen med åtte poengs margin når status ble gjort opp i mai i fjor. Det man mangler i økonomiske ressurser tar man dog igjen ved hjelp av europeisk klubbfotballs kanskje aller tøffeste klubbhymne. Den Union-spiller som før kampstart står i spillertunnelen uten være villig til å løpe i døden når punkrocker Nina Hagen leder an allsangen over høyttalerne finnes kort og godt ikke, og når det blant spillermaterialet som ved første øyekast virker å være en gjeng trauste slitere skjuler seg opptil flere klassespillere er det ikke til å undres over at Union Berlin på en god dag er kapable til å slå selveste Hertha på bortebane. Ta midtstopper Christian Stuff for eksempel. 28 år gammelt fyrtårn med få glamorøse klubber å vise til på CV`n fra tidligere. Denne fredagskvelden skal han dog være banens beste. Bokstavelig talt et hode større enn alle de andre.

An der Alten Försterei

Utstyrt med en fysikk og en fremtoning som gjør han til en blåkopi på landslagsstopper Per Mertesäcker, ja, trolig mer lik Per Mertesäcker enn Per Mertesäcker selv noensinne har vært, står det tidlig klart at 1. FC Union Berlin har en skikkelig forsvarsgeneral i sin midte. Litt lenger frem befinner Torsten Mattuschka seg. Kapteinen som ble matchvinner mot Hertha en uke tidligere og som har kriget på midten siden de dager da klubben hadde tilhold langt nede i divisjonssystemet. Dagens høyeste publikumsbrøl under spillerpresentasjonene kom når Mattuschkas navn ble presentert for de vel 15 000 fremmøtte. Torsten Mattuuuuuuuuuuschka du bist der beste Mann, Torsten Mattuuuuuuuuuuschka du kannst was keiner kann er en uforbeholden hyllest fra tribunene til lagets kaptein. Ute på venstrekanten, halvt spiss og halvt ving, finner man rivjernet Mattuschkas rake motsetning. En teknisk og lettbent nederlender ved navn Santi Kolk som sist sommer ankom Union Berlin gratis etter å ha tjenestegjort i over et tiår rundtomkring i den nederlandske Eresdivisjonen. Et friskt pust som i langt større grad enn kaptein Mattuschka reflekterer den pasningsorienterte og tekniske fotballen trener Uwe Neuheus vil se ute på banen.

Med en halvtime igjen å spille og 2-0 ledelse til Osnabrück tyder det meste på at euforien som har rådet hele den siste uken snart vil legge seg. Et Union-mannskap som åpnet friskt men siden gir gjestene initiativet i kampen er i praksis døde og begravet med en halv time igjen å spille. Men ut av det blå snur det. Først en redusering fra fyrtårnet Stuff som styrer en heading ned og inn til venstre, og så – minuttet etter – lettbente Kolk med en avslutning som kiler seg inn nede ved stolperoten i keepers motsatte hjørne. To minutters amnesti fra Osnabrück-dominansen har snudd alt og med et entusiastisk hjemmepublikum i ryggen jager man nå også seiersmålet. Når innbytter Ede så får pirket inn 3-2 med 20 minutter igjen å spille er den rekordraske snuoperasjonen fullført. Den gode uken fra oppgjøret mot Hertha ser ut til å fortsette. Likevel. Midtstopper Daniel Göhlert vil dog være gledesdreper og serverer et tilbakespill kun egnet som lissepasning til en gjennomrusende Nicky Adler og vips står det plutselig 3-3. Mannen med resultattavla er stadionets mest sysselsatte og er trolig på god vei til å henge opp 4-tallet under “1. FC Union” når Stuff siden hamrer læret i tverrliggeren fra distanse og definitivt når hjemmelaget to minutter før slutt får en høyst tvilsom straffe. Frem stiger Der Beste Mann. Torsten Mattuschka. Og skyter. Over! Kapteinen tar seg til hodet i skuffelse over å ha brent matchballen, men når fløyta går og begge lag er vel forlikte i midtsirkelen runger Torsten Mattuuuuuuschka du bist der beste Mann over stadion. Det skal mer til enn et brent straffespark før det største Union-hjertet av alle faller i unåde.

An der Alten Försteri by night

Hvor går så veien videre for 1. FC Union Berlin? Er det realistisk å tro at klubben vil kunne klatre ytterligere i systemet? Rent ut sagt holde Hertha med selskap på aller øverste nivå og med det sørge for at det tidligere DDR igjen blir representert i 1. Bundesliga? Tvilsomt. Ikke bare har man tilhold på feil kant av en tysk hovedstad der ressursene stort sett er forbeholdt Hertha Berlin, men infrastrukturen til klubben synes også å definere midtsjiktet i 2. Bundesliga som stedet for hvor Eisern Union med rimelighet kan forventes å befinne seg. Uten nevneverdig økonomisk hjelp fra lokale styresmakter, et sponsormarked som støvsuges av byens blå og hvite og få andre muligheter til å drifte butikken enn ved beinhardt, men ikke alltid veldig lukrativt, arbeid kommer man i utgangspunktet til kort mot klubber som sitter langt romsligere i det. Når klubbens fortid dessuten fortsatt sitter så sterkt i veggene at man for få år siden hevet en lukrativ sponsoravtale med International Sport Promotion fordi det kom for en dag at selskapets styreleder hadde tjenestegjort som STASI-agent for det gamle DDR-regimet forteller det at man i Union Berlin også har flere tanker i hodet. Økonomi og suksess er en ting – men man søker ikke fremgang om det innebærer at man må gå på akkord med klubbens identitet og forhistorie. Den som kan fortelle om et liv i opposisjon, om Nina Hagen, “Wir aus dem Osten”, nesten-konkurser, cupfinale i 2001 og spillere som Sergej Barbarez og Jörg Heinrich i klubbøkene. Kort og godt – Hier regiert der FCU!

Vår rundreise i klubbnekrologer starter på 60-tallet. Riktignok hadde et utall klubber verden over gått over i historien innen dess, men FC Nancys endelikt i 1965 markerer på mange måter det første møtet med fotballdøden i nyere tidsregning. Klubben fra Lorraine-regionen nord-øst i Frankrike hadde spilt finale i Coupe de France kun tre år tidligere og tilbragt mesteparten av etterkrigstiden som toppserielag før økonomiske vansker i inngangen til 60-tallet så klubben først miste sin profesjonelle status, bli degradert og til slutt begjære oppbud sommeren 1965. Fransk klubbfotball var blitt et historisk sett signifikant bidrag mindre, mens det for byen og regionen skulle komme en redning to år senere når nystiftede AS Nancy-Lorraine i vakumet ettet FC Nancys død skulle overta lokalbefolkningens uforbeholdne støtte. FC Nancys gul-røde draktsett var historie. I fremtiden var det kombinasjonen hvitt og rødt som skulle være klubbfargene man forbant med Nancy og dens i underkant av 100 000 innbyggere. Samme år som nyetableringen så dagens lys forsvant Toulouse FC, cupmester ti år tidligere, fra det franske klubbmangfoldet før man også her så en ny klubb bli stablet på bena for å høste suksess på byens vegne. Dagens Toulouse FC hvor Daniel Braaten tjener til livets opphold er dog ingen gjenfødt utgave av det opp-rinnelige flaggskipet i Pyrenéene, men en klubb uavhengig av forgjengerens meritter og historie.

SC Tasmania Berlin

Så fast forward til 1973 da den vest-tyske delen av Berlin skulle bli neste sted i Europa som våknet opp med en historisk fotballklubb i manko. Nå kan man riktignok diskutere om de merittene som i sin tid gjorde SC Tasmania 1900 Berlin verdig en plass i historiebøkene er noe å trakte etter, men de er likefullt fascinerende. Sommeren 1965 ble nemlig Hertha Berlin, byens eneste representant i den vest-tyske Bundesligaen, degradert som følge av økonomisk taskenspilleri og siden det vest-tyske fotballforbundet av storpolitiske årsaker fant det ønskelig med representasjon fra byen med enklave-status midt inne i det kommunistiske øst, ble det bestemt at Herthas plass skulle overtas av en annen klubb med tilhørighet innenfor de vest-tyske bygrensene. Problemet var bare at man måtte langt nedover i Regionalliga Berlin for å finne neste klubb på listen, og når i tillegg både Tennis Borussia Berlin og Spandauer SV takket nei til den ledige plassen, falt loddet til slutt på lille SC Tasmania. To uker før seriestart i 1965 måtte klubben med ett plutselig belage seg på spill blant Vest-Tysklands aller beste klubber, totalt uforberedt på oppgaven. SC Tasmania skulle da også bli 1. Bundesligas historisk sett største prügelknabe, og med kun 15 scorede mål, 108 innslupne og bare åtte poeng av 68 mulige innehar klubben i dag rekorden som det statistisk sett svakeste som noensinne har vært en del av (vest-)tysk fotballs øverste nivå. Seks år etter det ettertrykkelige nedrykket våren 1966 gikk SC Tasmania dessuten konkurs og gitt aktiv dødshjelp i 1973.

Året etter var det Bradford Park Avenues til å få besøk av doktor Død. Klubben med det karakteristiske draktsettet bestående av røde, gule og sorte horisontale striper hadde i løpet av sin storhetstid navn som Kevin Hector, Kenny Hibbit og Ron Greenwood i rekkene, men mistet etter 62 års virketid i Football League sin Liga-status i 1970 og gikk siden i konkurs fire år senere. Fra asken av klubben reiste det seg en ny Sunday League-klubb ved samme navn som holdt navnet mer eller mindre i hevd frem til 1988 da en re-etablering av den tidligere storheten fra begynnelsen på 1900-tallet så dagens lys. Bradford Park Avenue FC har i dag tilhold i Northern Premier League – tilsvarende nivå sju i det engelske ligasystemet. Den amerikanske modellen med franchise-drift er spesielt egnet til å spre død og fordervelse over fotballklubber straks eierne ikke lenger finner det kommersielt forsvarlig med videre drift. I takt med at North American Soccer League gradvis mistet sin popularitet startet også massedøden blant klubbene som utgjorde ligaen utover 70-tallet. Philadelphia Atoms sa takk for seg i 1976 før St. Louis Stars la ned driften året etter. Snart skulle flere amerikanske soccer-klubber slå følge. På Irland var det i 1979 sluttspilt  for Cork Celtic FC, en klubb som både ble kronet med irsk seriemesterskap våren 1974 og som frem til sin død lokket spublikum på kamp ved hjelp av navn som George Best, Geoff Hurst og Uwe Seeler som alle hadde korte gjesteopptredener i klubbfargene. En annen Cork-klubb, Hibernians FC, også de seriemestere på 70-tallet hadde dessuten lidd samme skjebne allerede to år tidligere.

FC Amsterdam

Starten på 80-tallet så nye travere i NASL kaste inn håndkledet. Dallas Tornado, Los Angeles Aztecs, Portland Timbers, Fort Lauderdale Strikers og Seattle Sounders forsvant i tur og orden på NASLs dødsleie og når hele ligaen til slutt gikk over ende i 1984 innebar det at også Tulsa Roughnecks, Vancouver Whitecaps, Toronto Blizzard og New York Cosmos så sine korte men svært innholdsrike historier bli gitt den siste olje. Den som med interesse følger nederlandsk fotball kan vanskelig ha unngått å registrere det tomrommet som eksisterer i Amsterdam. Det som vanligvis ville blitt fyllt av en byrival til Ajax, men som av en eller annen grunn står udekket. Vel, slik har det ikke alltid vært. På 70-tallet fantes det en Amsterdam-klubb som gjorde et forsøk på å utfordre Ajax om hegemoniet i den nederlandske hovedstaden – FC Amsterdam. Stiftet så sent som i 1972 etter en fusjon mellom to av byens mindre fotballklubber og med umiddelbare resultater å vise til etter nyetableringen kunne klubben med landslagskeeper Jan Jongbloed som sisteskanse blant annet bokføre en kvartfinale i UEFA-cupen høsten 1975 før nedturen startet med nedrykk, sviktende tilskuertall og til slutt en oppløsning av hele klubben sommeren 1982. Siden dess har Ajax fått råde i Amsterdam som byens eneste fotballklubb av størrelse  - et ytterst sjeldent hovedstadsfenomen i moderne fotball. Samme år som FC Amsterdam var en saga blott i Nederland skulle også spansk klubbfotball hjemsøkes av fordervelse da AD Almeria takket for seg.

Klubben som rakk å spille to sesonger i La Liga i løpet av sin 11 år korte eksistens skulle siden etterfølges av UD Almeria som i 1989 ble stiftet med tanke på å igjen bringe toppfotball til den spanske sydkysten. Samme utgangspunkt hadde Getafe CF når de i 1983 ble stiftet som erstatning for forgjengeren Getafe Deportivo som i tidsrommet 1946 til 1983 hadde representert Madrid-forstaden på fotballbanen. THOR Waterschei vant to belgiske cuptitler i henholdsvis 1980 og 1982 og nådde helt til semifinalen i den europeiske cupvinnercupen året etter den siste triumfen før man i 1988, året før klubben kunne ha feiret 70-årsjubileum, forsvant fra fotballkartet som følge av en fusjon med KFC Winterslag. Nyetableringen fikk navnet KRC Genk og overtok både sistnevntes plass i det belgiske ligasystemet og fikk godskrevet merittene som den tidligere klubben til Roger Albertsen og Egil “Snapper`n” Johansen rakk å erverve seg. Mer belgisk klubbdød senere. Kommunismens fall i det tidligere øst-Europa endret mye – også rammevilkårene for flere tradisjonelle flaggskip på fotballfronten bak det tidligere jernteppet og verst gikk det trolig ut over Victoria Bucuresti. Med status som det rumenske politiets egen klubb la man på suspekt vis beslag på tredjeplassen i rumensk serie bak de to dominerende bykollegaene Steaua og Dinamo i tidsrommet 1986 til 1989, og var således også representant i Europa i samme tidsrom. Når Nicolae Ceausescus forhatte regime så fallt i desember 89 var veien kort til å bli oppløst av et rumensk fotballforbund som endelig hadde makt nok til å kvitte seg med kanskje den av de rumenske klubbene som sterkest var knyttet til korrupsjon og manipulasjon av fotballresultatene.

CD Malaga

I 1992 var turen kommet til Aldershot. Og Berlin. Samt Malaga. Aldershot FC hadde vært en del av den engelske ligaen siden 1932, men de siste sesongene som klubben eksisterte fortonet seg mildt sagt kaotiske. En tyngende gjeld så klubben bli slått konkurs allerede sommeren 1990 bare for å få statusen som insolvent opphevet da en ung forretningsmann entret scenen med det som angivelig var midler nok til å berge stumpene. Problemet for Aldershot var bare at redningsmannen heller ikke viste seg å være likvid (Spencer Thretwey ble siden dømt til to års fengsel for økonomisk svindel) og i mars 1992 var det hele definitivt over. Før sesongen var fullført gikk klubben i konkurs og 66 års historie fikk sitt avsluttende kapittel. I Tyskland hadde Blau-Weiss Berlin med en ung Karl-Heinz Riedle som spydspiss spilt 1. Bundesliga-fotball så sent som våren 1987, men noen få måneder etter Aldershots endelikt slo tyskerne følge inn i nekrologene. 102 års rikholdig historie var ved veis ende. Like så i Malaga der Club Deportivo Malaga anno 1933 hadde vekslet mellom spansk 1. og 2. divisjon helt siden begynnelsen på 60-tallet, men til slutt bukket under som følge av at det økonomiske fundamentet gradvis hadde forvitret under føttene. For bypatriotene var dog løsningen på konkursen enkel. Man rettet i stedet oppmerksomheten mot Malaga CF, CD Malagas reservelag, som siden skulle ta steget opp i spansk La Liga og forsvare Andalusias fotballære.

I 1996 var turen kommet til Belgia igjen. Denne gang Royal Football Club Seraing som to år tidligere hadde lagt beslag på tredjeplassen i belgisk toppserie, men som følge av den moderne fotballens største fallgrube, økonomien, la ned driften og lot seg innlemme i Standard Liege samme sommer som EM ble avholdt i England. Siden skulle en annen klubb fra forstaden Seraing annektere RFC Seraing-navnet og slik sett føre det videre, men copycatene har ingenting med klubben som på 80- og første halvdel av 90-tallet var et regelmessig innslag i belgisk toppserie. FC Dinamo-93 Minsk levde et kort men suksessfullt liv i Hviterussland med både topplasseringer i hjemlig serie og europacupopptredener å vise til i løpet av sin seks år korte tilværelse før butikken ble avviklet høsten 98. Året etter gikk nok en belgisk traver over ende. Denne gang K. Beerschot V.A.C fra Antwerpen som gikk inn i sitt 100. år da finansielle vansker gjorde det umulig å fortsette. Med syv seriemesterskap fra mellomkrigstiden og to cuptriumfer på 70-tallet var det med andre ord en sterk bidragsyter til belgisk fotballhistorie som med K. Beerschots fall takk for seg, men som det heter – den enes død er den andres brød. Tomrommet syd i Antwerpen ble raskt fyllt av KFC Germinal Ekeren som flyttet fra nord i byen og inn på K. Beerschots gamle territorie. Studerer man den belgiske Jupiler Ligue-tabellen i dag finner man KFC Germinal Ekeren igjen under sitt nye navn, Germinal Beerschot, på nedre halvdel på statusen over tingenes tilstand i belgisk toppserie.

FC Wacker Innsbruck

I Østerrike vant FC Wacker Innsbruck fem serietitler og like mange cuptroféer under østerriksk fotballs kanskje aller største storhetstid – 70-tallet -, før man i den gjennom-kommersialiserte og sponsorstyrte fotballen i alpelandet måtte gi avkall på Bundesligalisensen i 1986 for å rydde plass til den pengestinne nydannelsen Swarowski Tirol. Når Swarowski-konsernets fotballprosjekt siden strandet i 1992 ble FC Wacker Innsbruck gjeninnsatt som Bundesliga-klubb og rakk også å høste en ny cuptriumf før man i 1993 på nytt måtte overlate proff-lisensen sin til nok en ny lokal fotball-innretning: FC Tirol Innsbruck. Etter seks år som amatørklubb aller nederst i det østerrikske seriesystemet var det dog definitivt game over for FC Wacker Innsbruck i 1999 – 84 år etter at klubben ble stiftet av en kameratgjeng inne mellom Tyroler-fjellene. At arvtageren FC Tirol Innsbruck siden skulle lide samme skjebne i 2002 er mager trøst for den generasjonen som fortsatt erindrer FC Wacker Innsbrucks storhetstid i Østerrike. FC Tirol Innsbruck skulle bli etterfulgt av nok en ny Tirol-klubb, for enkelhets skyld døpt FC Wacker Innsbruck og gitt de samme draktfarger som forgjengeren med samme navn, uten at dagens utgave av klubben med det velklingende navnet formelt sett har noe med forgjengeren å gjøre eller kan påberope seg eiendomsretten til titlene det egentlige FC Wacker Tirol rakk å vinne. Forvirret? Du er neppe alene.

I starten på 2000-tallet forsvant i tur og orden CP Merida (Spania), Maccabi Jaffa (Israel), Airdrieonians FC (Skottland), KFC Lommel (Belgia), FC Nordjylland (Danmark), FC Jokerit (Finland), Wimbledon FC (England) samt den slovenske duoen NK Olimpija og NK Ljubljana fra kartet. Alle hadde det til felles at de kunne vise til toppseriestatus i de respektive lands ligaer, og selv om de i de fleste tilfeller ble etterfulgt av nydannelser som ønsket å fylle tomrommet er det ingen av nyvinningene som kan gjøre hevd på de avviklede klubbenes forhistorie selv om den slående likheten i navn og draktfarger sikkert kan forlede selv den beste til å tro akkurat det. I Serbia forsvant et navn som hadde rukket å gjøre seg gjeldende på toppnivå både i det gamle ex-Jugoslavia og siden i serbisk klubbfotball når FK Proleter fra Vojvodina på nyåret 2006 ble ført til skafottet. Klubbens resultater hadde i årene opp til avrettingen blitt stadig svakere og i et forsøk på å få lokalfotballen tilbake i toppen av serbisk fotball valgte man å kassere navnet som hadde tjent fotballen i regionen helt siden 1947 til fordel for å forene kreftene med FK Buducnost og siden stifte FK Banat Zrenjanin. Fotballkortene av Proleter-spillere fra begynnelsen av 90-tallet var med ett blitt samleobjekter. Scarborough FCs opprinnelse strakk seg helt tilbake til 1879 og klubben kunne vise til Football League-status fra 1987 til 1999, men med en gjeldsbyrde på 2,5 millioner pund avgikk klubben med døden sommeren 2007 som ytterligere et offer for fotballpesten som for alvor hadde begynt å bre om seg blant engelskmennene.

Gretna FC

Samme år bestemte iranske myndigheter at konsentrasjonen av fotballklubber i hovedstaden Teheran var blitt så stor at det ikke lenger var plass til alle klubbene som knivet om tilskuerne og at problemet best kunne håndteres ved å oppløse flere av de eksisterende klubbene. Deriblant PAS Teheran som hadde fem serietriumfer gjennom 70-, 80- og 90- tallet å vise til og som i 1993 dessuten hadde blitt asiatiske klubbmestere. I stedet var det Hamedan vel 50 mil lenger syd-øst i landet som ble tilgodesett med et nytt tilskudd til iransk toppserie. I Skottland hadde lille Gretna FC takket være forretningsmannen Brooks Mileson lagt for dagen en ambisiøs satsning som hadde ført klubben først inn i det profesjonelle ligasystemet i 2002 og siden til at tre påfølgende opprykk sørget for at klubben hadde Scottish Premier League-status med virkning fra sommeren 2007. Underveis hadde man også spilt seg til skotsk cupfinale i 2006, men når Mileson av helsemessige årsaker trakk seg helt ut av klubben ble den også etterlatt til å håndtere en gjeld som hadde vokst til over £4 000 000. En umulig oppgave som raskt resulterte i at klubben først ble satt under administrasjon, dernest tvangsflyttet ned i divisjon tre og kun få dager senere slått konkurs 3. juni 2008.

Lenger syd på øyriket måtte også Halifax Town ACF gi tapt samme sommer etter 97 års eksistens og i Kroatia kom NK Kamen Ingrad aldri til start når sesongen 2008/2009 skulle sparkes i gang. Klubben hadde tilbragt så og si hele 2000-tallet i 1.HNL, men det var til liten hjelp når hovedsponsoren siden trakk sin økonomiske støtte. I Nord-Irland var Derry City et av flaggskipene, stiftet tilbake i 1928 og landets eneste treble-vinner noensinne.  Likevel gikk man over i historien i november 2009 som følge av økonomiske vanskeligheter og på omtrent samme tid rammet samme skjebne belgiske RE Moescroun som ble strøket fra offisielle lister med virkning fra 28. desember 2009. CF Extremadura smakte med en ung Rafael Benites ved roret på livet i La Liga ved to anledninger på slutten av 90-tallet. Siden skulle kursen peke rakt nedover og 11 år etter siste nedrykk fra spansk toppserie  tok kombinasjonen av økonomiske problemer og sportslige nedturer også knekken på ytterligere en kjenning fra nyere spansk fotballhistorie. Konkurs i 2010 gikk også HFC Haarlem. Stiftet tilbake i 1889 rakk klubben å bli over 120 år, fostre Ruud Gullit og være en solid bidragsyter til nederlandsk fotball før driften ikke bar lenger.

FC Moskva

I Chester City FC hadde man strevd med økonomien i vel to decennier og historier om hvordan daværende manager Kevin Ratcliffe på slutten av 90-tallet selv betalte regningene til den pengelense klubben var det som i første rekke ga moderklubben til Ian Rush spalteplass på sportssidene. Med ryggen mot veggen holdt man siden kreditorene på avstand gjennom hele 2000-tallet før man i februar 2010 ubønnhørlig ble innhentet av realitetene. Kastet ut av ligaen var det ingen vei utenom å begjære oppbud, før man startet på arbeidet med å starte opp igjen under navnet Chester FC aller nederst i ligasystemet. I Norge gikk FC Lyn over ende etter et langt dødsleie i løpet av fjoråret selv om draktfargene på fotballfronten vil bli holdt i hevd av Ski- og Fotballklubben Lyns A-lag som fra 4. divisjon tar sikte på å bygge sten på sten og med det føre Lyn-navnet tilbake til toppen av norsk fotball. Senere samme høst fikk man nok et eksempel på hvilken sårbar posisjon man befinner seg i når investorer siden trekker sin økonomiske støtte da den russiske toppserieklubben FC Moskva la ned virksomheten straks sesongen var unnagjort som følge av at gruveutvinneren MMC Norilsk Nickel ikke lenger så det formålstjenlig å være moskovittenes økonomiske velgjørere.

Listen over klubber på alle nivå som gjennom årenes løp har blitt borte teller langt flere enn kun de forannevnte. Ingen land har sluppet unna klubbdøden, men midt oppe i frafallet vokser det også nye klubber til. Enten ved at man følger den italienske modellen ved at man går i konkurs og siden starter opp igjen med mindre justeringer i klubbnavn og relativt snart er tilbake ved utgangspunktet slik både Fiorentina og Napoli har erfart det eller ved at en klubbs endelikt etterlater et tomrom initiativrike sjeler står fritt til å fylle med en arvtaker til klubben som nylig ble stedt til hvile. Som en avsluttende kuriositet kan forøvrig den tidligere Tromsø-spilleren Jonny Hanssen tjene som et eksempel på en pensjonert spiller som finner CV`n sin full av hull etter fotballklubber som ikke eksisterer lenger. Fra starten i Narvik NOR som i sin tid fusjonerte med Mjølner for å skape FK Narvik (i dag FK Mjølner) via FC Lyn til belgiske Eendracht Aalst som gikk i konkurs 2003 synes fenomenet klubbdød å ha fulgt narvikingen i hælene gjennom hele karrieren. Utviklingen peker da også entydig i retning av at han snart vil få selskap av flere forhenværende spillere som har tilbragt majoriteten av karrieren på steder hvor klubbnavnene siden er blitt kasserte da pengeinnsprøytingen i internasjonal fotball også har gjort den svært sårbar og sørget for at antall tilfeller av klubber som går i konkurs og dør ut synes å være jevnt tilagende.

Den største risikosport en Genoa-supporter har kunnet bedrive de siste 7-8 årene er å gå til innkjøp en av klubbdrakt og siden dandere navnet på en av klubbens nyankomne spillere over skulderpartiet. Toni, Floccari, Milito, Thiago, Bonucci og Aquafresca. Listen over spillere som i nevnte tidsrom knapt har rukket å bli avduket sammen med klubbpresident Enrico Preziosi før de siden har blitt solgt videre er så lang og mektig at enhver Rossoblu som fortsatt insisterer på å ha spillernavn bak på trøya nesten bør helgenforklares på grunn av motet man i så fall velger å fremvise. Med unntak av reservemålvakten Alessio Scarpi (37), kapteinen Marco Rossi (32) og Omar Milanetto (35) finnes det pr dags dato ingen spillere i Genoa-stallen med mer enn to sesongers fartstid i klubben. 17 av 27 A-lagsspillere ankom enten sist sommer eller i løpet av denne vinteren, og de resterende sju på et eller annet tidspunkt de to foregående sesongene.

Genoa CFC, 2010

Turnoveren i Genoas spillergruppe er akkurat så høy som man kan forvente hos en klubb som i løpet av en sesong gjør cirka 25 nye spillerkjøp – slik man har hatt for vane etter at Enrico Preziosi overtok president-posten på begynnelsen av det forrige tiåret. Og når så mange nye ankommer Serie A-klubben, må nødvendigvis cirka et tilsvarende antall spillere forsvinne ut dørene. Enten ved salg, og da som allerede nevnt gjerne etter kun få måneder i klubben, eller gjennom utleie. I skrivende stund har Genoa Cricket and Football Club eierforhold til ikke mindre enn 44 spillere som tjenestegjør andre steder, enten gjennom den mye praktiserte italienske ordningen med delt eierskap i en spiller eller ved at man sitter på alle rettighetene alene. 44 spillere. Det er fire komplette lagoppstillinger det. Og supplert med de 27 som utgjør klubbens egen stall innebærer det at man hos de røde og blå i Genoa har over 70 spillere tilknyttet seg.

Hvem er så denne Enrico Preziosi som gir en lang finger til begrepet kontinuitet som jo synes å være innmeislet som et  av de mest sentrale suksesskriteriene for fotballklubber som vil opp og frem her i verden? Som italienske klubbpresidenter flest er også Preziosi også en karakter. Utstyrt med både stor personlig formue og et passe tilsmusset rulleblad er kun nære bånd til Silvio Berlusconi det eneste som mangler før klisjeen om en tvilsom og gråstenket italiensk fotballeder er fullkommen .. nei, vent.. de er visst der de også. De nære båndene altså. Enrico og Silvio er gode busser og med det skulle Preziosi være plassert i terrenget som en i rekken av smått eksentriske klubbeiere som vet å bruke albuene når de vil oppnå noe. Lederposisjonene i italiensk toppfotball er ikke for de sarte og tynnhudede og så kan man absolutt mene mangt om kulturen de representerer, men at herrer som Moratti, Agnelli, Zamparini, Lotito og Preziosi er med på å gjøre italiensk fotball til et fascinerende skue selv i sportslige nedgangstider kommer man ikke utenom.

Enrico Preziosi

Få ligaer er så influert av forhold utenfor banen som den italienske og aktiviteten rundt omkring på presidentkontor som nesten alle har det til felles at de rommer en halvgal og kjederøykende eksentriker som vet å kle seg forbilledlig er kanskje vel så avgjørende for tabellen som det klubbene til syvende og sist bedriver ute på treningsfeltet. Aller best kommer dette kanskje til syne under overgangsvinduet da italienske fotballedere inntar Ata Quark hotell i Milano for å wheale og deale fotballspillere etter en modell som er unik for Italia og som for resten av Europa fremstår ustrukturert og kaotisk i det ene øyeblikket og som et eksempel til efterfølgelse i det neste. Når hotellets største sal forvandles til provisoriske klubbkontorer som omkranser hjertet der fotballforbundet og ventende journalister siden forsøker å holde seg oppdatert på hva som skjer i de ulike klubb-båsene vet man alltid straks Preziosi ank0mmer selskapet at det vil bli jobbet under høytrykk bak døren hvor “Genoa CFC” markerer reviret.

Har man de siste tre årene handlet rundt regnet 80 spillere vet man også å sette seg i respekt, selv om det for både fotballfaglige og bedriftsøkonomer fortoner seg som et lite mysterium hvorfor Preziosi er overgangsmarkedets aller hissigste. Riktignok har klubben under hans ledelse klatret hele veien fra Serie C og opp til italiensk klubbfotballs fornemste selskap der den siste sesongene har befestet sin plass som et lag på øvre halvdel av tabellen, men det å se den åpenbare parallellen mellom kvantiteten på spillerkjøp/-salg og resultatene man underveis har oppnådd er vanskelig for de fleste. Straks en spiller gjør suksess selges han gjerne videre og tanken om å bygge et mannskap over tid synes ikke å være en filosofi etter Preziosis hode. Er det da forretningsmannen Preziosi som styrer showet? Vel, i så fall er det en langt mindre suksessfull sådann enn den som i sin tid bygget opp et leketøysimperium i Italia. Genoa tjener nemlig heller ikke penger på overgangs-aktivitetene sine. Tvertimot har man de fire siste årene tapt anslagsvis €60 000 000 på kjøp og salg av spillere. Et svimlende beløp som for alvor gjør Preziosis transferpolicy uforståelig. Ikke det at mannen ikke behersker kunsten å hente spillere som siden selges med stor profitt videre, men totalregnestykket, og det er jo det som til syvende og sist er avgjørende, er svært lite flatterende.

Robert Acquafresca

I god Genoa-ånd solgte man sommeren 2009 for eksempel Diego Milito og Thiago Motta til Inter Milan for nærmere €35 000 000 et år etter at de begge var hentet for en langt rimeligere sum til klubben. Så langt vel og bra. Regnestykket tilsier en netto profitt på over tyve millioner euro ved å hente Milito hjem fra Zaragoza og supplere med en Thiago Motta som kom gratis fra Barcelona for siden å selge de videre til et Champions League-vinnende Inter fra Milano. Problemet var bare at en del av kjøpesummen ble betalt med Robert Acquafresca. Verdsatt til €15 000 0000 i overgangen og siden kun benyttet i et halvt år før han ble sendt videre på lån til Atalanta og Cagliari. Stort sett hele beløpet kan avskrives som tap, og eksempelet Acquafresca er snarere regelen enn unntaket. Spillere kjøpes gjennomgående for mer enn man siden innkasserer ved videresalg og når man i tillegg bedriver overgangsaktiviteter i storskala slik Preziosi har gjort til sitt varemerke kan ikke totalregneskapet bli lystelig lesning for klubbens kasserer.

Så, hva er det så som driver denne Preziosi til å opptre som han gjør? De fire siste års erfaringer burde være entydig tilbakemelding nok på at det å opptre som italiensk klubbfotballs fulleste sjømann under mercato ikke er noen forretningsidé han har lyktes med. Har Preziosi i stedet utviklet en filosofi, diametralt motsatt av den resten av fotballeuropa forfekter med kontinuitet og gradvis lagbygging som suksessresept over tid? Genoas resultater de seneste sesongene er det jo ingenting å utsette på. Midt oppe i alt kjøpehysteri har klubben innkassert henholdsvis 10nde, 5te og 9ende plass etter returen til serie A sommeren 2007 hvilket jo indikerer at massive utskiftninger er egnet til å holde spillergruppa på tå hev og få den til å prestere. Er det slik Preziosi tenker? Ingen vet,  men dersom filosofien først oppstår et sted bør ingen være overrasket over at den i så fall popper opp i hodet på en klubbleder i støvellandet. Muligens er det så enkelt som at Preziosi kjeder seg. At han gjennom året tvinner tomler på presidentkontoret i påvente av å kunne vise handlekraft på overgangsmarkedet. At det er arenaen der han vil overskygge alle de andre.

Giampaolo Pozzo

Lista legges i så fall høyt takket være en kollega med tilhold i Udine. Giampaolo Pozzo. 70-åringen er Serie As nest lengst regjerende president, kun slått av Silvio Berlusconi, og som Preziosi heller ikke uten en fortid som klubbleder fri for kontroverser. Pozzo og Preziosi under Mercato er nesten to sider av samme sak, og der tallene i Genoas tilfelle er smått overveldende ligger ikke Udinese langt tilbake. Med vel 60 spillere kjøpt de siste tre årene og med i underkant av 40 utlånte spillere i skrivende stund gående på gress andre steder puster Pozzo sin kollega Preziosi i nakken som ikke bare Italias men Europas mest kjøpegale klubboverhode. På et vesentlig punkt skiller dog Udinese seg fra Genoa ved at spillerkjøpene i Pozzos tilfelle gir mening til utenforstående. Ingen klubbeiere i Italia har som sølvreven i Udine rendyrket konseptet med å tråle fotballverdenen for unge billige talenter og/eller avskrevne navn som siden selges dyrt unna få år etter. Der Preziosis opptreden på overgangsmarkedet er et pengesluk har Pozzos velutviklede apparat for speiding og talentforedling resultert i at klubben har gått €60 000 000 i pluss på overgangsmarkedet de siste fire årene. I størrelsesorden det samme beløp som Preziosi forholder seg til lenger vest i Italia, men med den forskjell at dette er penger inn på konto. Ikke ut.

Udineses talentnettverk har forgreninger over hele verden, selv til Norge der Jo Inge Berget og Odhion Ighalo riktignok ikke kan sies å høre til suksesshistoriene. Blant de finner man derimot Iaquinta, Jørgensen, Pizarro, Fiore, Quagliarella, Dossena, Gyan, Muntari m.fl, og ettertraktede objekter som Handanovic, Inler, Zapata, Isla, Sanchez og Asamoah utgjør neste generasjon med det som ventes å bli dyresolgt vare. I Udinese er man også, om enn kun marginelt, litt bedre på å holde kontinuitet i spillerstallen selv om heller ikke Stadio Friuli er en arena man som nyinnkjøpt spiller kan gjøre regning med å ha som hjemmebane spesielt lenge. De ulike motivene som måtte ligge til grunn for Preziois og Pozzos kjøpelyst til tross, når sommeren kommer er det hjemmesidene til Genoa Cricket and Football Club og Udinese Calcio det er verdt å følge med på for utenforstående. Betrakt det som en garanti. Ikke noe annet sted vil man få bedre avkastning på å trykke “reload” eller ctrl + F5 enn de to nevnte websider i løpet av overgangsvinduet.

Livet i det tidligere Øst-Tyskland er i årene etter gjenforeningen blitt grundig dokumentert opp og i mente og det folk i dag ikke vet om hverdagen slik den artet seg med STASI, berlinmur og Trabanter er neppe verdt å vite. Et felt blir derimot sjelden viet samme retrospektive interesse. DDRs fotballhistorie. Avhoppede spillere, likvidasjoner, sikkerhetspolitiets sterke innflytelse og europacuptriumfer. Øst-tysk klubbfotball inneholdt sider og episoder få andre nasjoner kan fremvise. Siden oppstarten av DDR Oberliga i 1949, samme år som Deutsche Demokratische Republik så dagens lys, rakk man å avvikle 43 sesonger og utnevne tilsammen 14 ulike seriemestere innen det øst-tyske Deutsche Fussball Verband (DFV) ble oppløst og de siste restene av DDRs seriesystem opphørte å eksistere i mai 1991. Syv måneder lenger enn staten selv maktet å overleve. I samme tidsrom avviklet man også 40 nasjonale cupmesterskap, hentet hjem et europacupftrofé, var representert i ytterligere to europacupfinaler, tapte tre semifinaler i de europeiske klubbturneringene og spilte 293 offisielle A-landskamper med den øst-tyske forbundslogoen på brystet. På godt og vondt – det mangler ikke på materiale til historiebøkene.

FC Magdeburg 1980/81

Navn som Carl Zeiss Jena, Dynamo Dresden, Lokomotiv Leipzig, Magdeburg, Karl Marx Stadt og Vorwärts Berlin skulle alle bli fyrtårn i den øst-tyske klubbfotballen – på samme måte som FC Dynamo Berlin skulle bli det. Sistnevnte STASI-sjef Erich Mielkes eget lag og hadde man først hans støtte skulle det vise seg at man siden kom lett til troféene. 10 seriemesterskap på rad mellom 1979 og 1988 vitner i ettertid mer om kynisk manipulasjon regissert av Mielke selv enn om en klubb som høstet titler ved egen hjelp, men partipampenes makt i det tidligere DDR var uinnskrenket. Også når det kom til å diktere fotballresultatene. De virkelige lokomotivene i øst-tysk fotball befant seg i Dresden. I Jena. I Magdeburg. Og i Leipzig. Alle fire hadde da også det til felles at de ved DDR-fotballens slutt kunne se tilbake på meritter også utenfor landegrensene. Magdeburg satte AC Milan på plass i den europeiske cupvinnercupfinalen ved å vinne 2-0 på De Kuip i Rotterdam i mai 1974, mens Carl Zeiss Jena og Lokomotiv Leipzig tapte hver sin finale i samme turnering mot henholdsvis Dinamo Tblisi (1-2) i 1981 og Ajax (0-1) seks år senere. I tillegg kan både Dynamo Dresden (1989), Dinamo Berlin (1972) og Lokomotiv Leipzig (1974) vise til semifinaleopptredener i det aller fornemste europeiske selskap. Idretten i DDR var så visst mer enn bare dopede friidrettsutøvere.

Fortellingen om fotballen i DDR blir heller ikke komplett uten navnet Lutz Eigendorf. Korreksjon. Fortellingen om livet i DDR blir ikke komplett uten navnet Lutz Eigendorf. Slik den heller ikke vil bli det uten å nevne Horst Assmy, Jörg Berger, Falko Götz, Norbert Nachtweih, Frank Lippman, Jürgen Pahl og Axel Kruse. Alle fotballspillere. Alle avhoppere. Den høyeste prisen for landssviket var det dog Lutz Eigendorf som betalte. Døden. Beordret av Erich Mielke. Etter endt karriere skulle også den mest kjent målscoreren i øst-tysk historie flykte til vesten. Jürgen Sparwasser. Vi skal snart komme tilbake til det navnet. Avhoppet kaster som i de øvrige tilfellene mørke skygger over en landslagshistorikk som fortjener å bli husket for langt mer enn bare spillere på flukt fra et politisk regime. Historisk sett har DDR nemlig hatt meget sterke landslagsårganger, men med meritter først og fremst fra den lite prestisjefyllte OL-turneringen der den lemfeldige forståelsen av “amatør”-begrepet i øst-europa i praksis så turneringen være forbeholdt landene bak jernteppet, fikk landslagsfotballen i DDR aldri nevneverdig anerkjennelse utenfor de egne landegrensene.

Vest-Tyskland vs Øst-Tyskland, 1974

OL-gull i 1976, sølv fra 1980 og bronsemedaljer i såvel 1964 som 1972 endret lite på oppfatningen av at øst-tysk landslagsfotball befant seg et langt stykke unna europatoppen, selv om man i ettertid finner vel så mye av forklaringen på manglende EM- og VM-deltakelse i det evig repeterende mønster der man ble parret med en europeisk stormakt i kvalifiseringen og siden mistet den ene sluttspillplassen som skulle deles ut i gruppen med svært liten margin. Ikke før i 1974 var turen endelig kommet for øst-tysk fotball til å vise seg frem på internasjonal fotballes aller fremste scene. Verdensmesterskapet. Atpåtil arrangert i Vest-Tyskland og hvor skjebnen ville det slik at man skulle møte vertsnasjonen i gruppespillet. DDR gikk til oppgjøret på Volksparkstadion i Hamburg den 22. juni med en seier (2-0 mot Australia) og et uavgjort resultat mot Chile (1-1) i bagasjen fra sine to første gruppespillkamper og når man i øsende regnvær entret matta sammen med Beckenbauer & Co var det til en fotballkamp viss betydning kom med langt større dimensjoner enn bare som en duell om avansement til VMs mellomrunde. Dette var vest mot øst. Ideologiers kamp. Kapitalisme vs. kapitalisme.  Tyskere på den ene siden av muren mot tyskere på den andre.

Aldri tidligere hadde ligget større symbolverdi i å vinne en fotballkamp. Når nybliven cupvinnercup-vinner Jürgen Sparwasser fra Magdeburg etter 77 minutter med stillingskrig fikk kontroll på et langt overlegg fra høyrekanten og skar gjennom vest-tyskernes forsvarslinje for siden å kontant banke lærkula inn bak en sjanseløs Sepp Maier var det kun den lille kontigenten med øst-tyske tilskuere som var å høre av de over 60 000 fremmøtte. DDR hadde klart det tilnærmet umulige. Banket storfavoritten Vest-Tyskland på deres egen hjemmebane. Regjerende europamester med Beckenbauer, Breitner, Overath, Vogts, Schwarzenbeck, Maier og Müller var beseiret. Av langt mindre navngjetne tyskere som Croy, Waetzlich, Bransch og Kische. Tidenes mest prestisjetunge fotballkamp hadde en vinner. De spilte i blått. Og de hadde DDR på brystet. Europacupseier og OL-gull i all ære – Øst-Tysklands største bragd på fotballbanen fant sted i Hamburg denne junidagen i 1974. Som gruppevinner entret man siden mellomspillet der 0-1 for Brasil, 0-2 mot Nederland og 1-1 i den siste opptredenen mot Argentina så DDR legge beslag på 6. plassen i verdensmesterskapet og sammen med FC Magdeburgs europacuptriumf noen måneder tidligere ble fotballåret 1974 skrevet inn med gullskrift i de øst-tyske historiebøkene.

DDRs landslag, 1980/81

Offisielle resultatlister vil forøvrig ha det til at oppgjøret i Hamburg var eneste gang Vest- og Øst-Tyskland møttes på fotballbanen. Det er dog ikke riktig. Når Tyskland til OL i 1964 stilte med en felles tropp bestående av utøvere fra både Vest- og Øst-Tyskland hadde de to forbundene seg i mellom ikke klart å enes om hvilke spillere som skulle plukkes ut til å representere et felles Tyskland. Løsningen ble å sende det laget som over to interne oppgjør var best på vegne av den for anledningen “samlede” nasjonen. I all hemmelighet, uten tilskuere og mediers kjennskap møttes OL-lagene til Vest-Tyskland og DDR til to oppgjør som siden aldri har figurert i noen resultatlister. DDR vant forøvrig, men det var i praksis rått parti. De øst-tyske “statsamatører” var amatører kun på papiret, mens Vest-Tyskland besto av spillere som faktisk levde opp til begrepet. På samme måte som de gjorde det da lagene under OL i München 1972 møttes igjen. Og DDR vant. Nok en gang.

Perioden etter 1974 og frem til DDRs oppløsning skulle langt på vei arte seg på samme måte som den hadde gjort før verdensmesterskapet i Vest-Tyskland. DDR røk ut i tøffe kvalifiseringsgrupper mot lag som siden gjorde det meget bra i mesterskapene, og landslagsfotballen nådde aldri de samme høyder igjen som man hadde opplevd på begynnelsen av 70-tallet. Vel og merke på A-landslagsnivå. I yngre årsklasser høstet man flere store triumfer med både europamesterskap på U19-nivå i 1986 og VM-bronse for U20-landslag et år senere som de største merittene illustrerende at øst-tysk landslagsfotball absolutt var i stand til å spise kirsebær med de store. Først under DDRs aller siste krampetekninger fikk man igjen for alvor ferten av et mesterskap. Nærmere bestemt VM-sluttspillet i 1990 der deltakelse i Italia ville stå og falle på kvalifiseringens aller siste koppgjør borte mot Østerrike. Oppladningen ble av det ekstraordinære slaget. Kun seks dager før kampen skulle spilles Berlin-muren og øst-tyskerne våknet opp til et helt nytt verdensbilde. Så også fotballspillerne og i euforien som rådet ble forberedelsene inn mot oppgjøret i Wien skadelidende.

Oppstilt til DDRs siste landskamp, Brüssel 1990

På spillerhotellet var man ikke lenger omgitt av STASI-agenter slik praksisen alltid hadde vært tidligere. I stedet var hotellobbyen full av representanter fra de vest-tyske Bundesliga-klubbene som gjorde sitt ytterste for å innynde seg hos de øst-tyske profilene. Aller lengst gikk trolig Bayer Leverkusen som hadde utstyrt sin daværende manager med presseakkreditering slik at han kunne fotfølge spillerne også ute på treningsfeltet og verken Matthias Sammer, Ulf Kirsten, Andreas Thom eller Thomas Doll hadde noen større motforestillinger mot kaoset som rådet. For de øst-tyske stjernene var dette muligheten de hadde ventet på. Endelig bød anledningen seg til å tjene store penger på talentet. Et øst-tysk lag ute av stand til å absorbere de siste dagers utvikling i hjemlandet samt kaoset som omga dem i Wien var siden sjanseløse på Prater Stadion der VM-drømmen ble knust av en Toni Polster i storform som besørget alle målene i 3-0 seieren til hjemmelaget. Når siste landskamp skulle spilles, borte mot Belgia den 12. september 1990 i det som opprinnelig var en oppsatt EM-kvalifiseringskamp men som underveis hadde blitt omgjort til en privatlandskamp i forlengelsen av at staten DDR snart ville opphøre å eksistere, var kaoset om mulig blitt enda verre.

Landslagstrener Rudolf Geyer hadde innkalt totalt 36 spillere i takt med at stadig flere etter påtrykk fra klubblagene sine annonserte at de ikke hadde til hensikt å møte til spill for et landslag som lå på dødsleiet, og med kun 14 mann i troppen kunne man takket være to mål av Matthias Sammer likevel bokføre en imponerende 2-0 seier på Stade Constant van den Stock i Brüssel i den aller siste landskamp DDR noensinne spilte. Riktignok hadde man opprinnelig programfestet et annet oppgjør som øst-tysk landslagsfotballs aller siste opptreden på den internasjonale scene, en vennskapskamp mot Vest-Tyskland i november samme år, som en symbolsk markering før de to landslagene skulle forenes kun uker senere, men som følge av at supporteropptøyer herjet de siste månedene av øst-tysk klubbfotball valgte man av sikkerhetshensyn å avlyse oppgjøret. 20 år senere, i november 2010, var dog tiden endelig kommet for et siste heltysk oppgjør. I en vennlig atmosfære så scoringer av Ulf Kirsten og Olaf Marschall til at et tilårskommet DDR-mannskap anno 1990 beseiret gråtonede vest-tyske verdensmesterne fra Italia det samme året. Punktum var endelig satt. Kapittelet om landslagsfotballen i DDR kunne endelig lukkes. En gang for alle.

Avtalen fra 1998 ble inngått med tanke på å sette en endelig stopper for blodsutgytelsene som herjet den grønne øya – og da i særdeleshet Nord-Irland – der kampene mellom britisk-tro unionister og Irland-lojale republikanere så regionen bli kastet ut i nærmere 30 år med væpnet kamp som skulle kreve mange ofre på begge sider av barrikadene. Og avtalen var en suksess. Den tilsynelatende evig eskalerende voldsspiralen tok slutt som følge av politisk håndtverker på sitt mest finstemte. Kompromisser ble inngått. Oppofrelser gjort på begge sider av forhandlingsbordet. Og viktigst av alt – såvel IRA som de militante grupperingene på protestantisk side la ned våpnene. Fredelige tider var i vente. Likevel skulle deler av avtalens ordlyd noen få år senere danne grunnlag for en lang, trenerende og hittil uavklart konflikt mellom fotballforbundene som satt på hvert sitt sete i henholdsvis Dublin og Belfast. En konflikt om retten til spillere.

Nord-Irland, 2010

Med vel 30% av befolkningsgrunnlaget på Irland innenfor sine grenser sier det seg selv at nord-irene er for lillebror å regne dersom man foretar en ren demografisk sammenligning med Irland i sør – sistnevnte på gælisk bare referert til som Eire. Likevel var det nord-irene som gjennom mange år holdt fotballhegemoniet med VM-deltakelse i såvel 1982 som fire år senere på tross av at det var grønnkledde katolikker i syd som gjerne satt på det beste spillermaterialet. I nord måtte man supplere sine få profiler som Norman Whiteside, Martin O`Neill og Pat Jennings med hardtarbeidende grovarbeidere som gjerne hadde tilhold nedover i de engelske divisjonene, men med en resept som alltid var tuftet på knallhardt arbeid og fri for jåleri oppnådde man under Billy Binghams ledelse forbausende sterke resultater under første halvdel av 80-tallet.

På samme tid kunne Irland stable et landslag bestående av navn som Mark Lawrenson, Liam Brady, David O`Leary, Frank Stapleton, Kevin Moran, Don Givens, Steve Highway og Gerry Daly på bena uten at det på noe tidspunkt resulterte i mesterskapsdeltakelse mens nord-irene tok mål av VM-dressene sine. At man i Belfast dessuten kunne vise til en George Best som hadde løpt rundt med forbundslogoen på brystet gjennom mesteparten av 60- og 70-tallet var også med på å plassere nord-irsk landslagsfotball på kartet. Siden endret maktbalansen seg. Med Jackie Charltons ankomst til Dublin, samt en storstilt konvertering av engelskfødte spillere med irske aner, tok Irland med EM i 1988 endelig steget mange hadde trodd de skulle ta flere år tidligere. Siden har Eire holdt stand som et landslag man må ta med i betraktningen når mesterskapsbilletter skal deles ut, mens Nord-Irland i samme tidsrom stort sett har hatt tilhold i det europeiske C-sjiktet.

George Best, Nord-Irland

De siste årene har man derimot igjen begynt å flekke tenner – med samme suksessoppskrift som på begynnelsen av 80-tallet. En vanvittig arbeidsmoral som får spillere med ellers så beskjedne klubbadresser til å fremstå som fryktelig vonde å møte. Bare spør spanske, svenske og engelske verdensstjerner som alle har tuslet tapende av banen etter møte med nord-irsk never say die-attitýd de siste årene. Styrkeforholdet irer og nord-irer i mellom synes derfor temmelig balansert i disse dager sett til de respektive fotballnasjoners resultater, men forholdet de to fotballforbundene i mellom har de siste årene vært gjenstand for flere prøvelser. Alt som følge av ordlyden i Good Friday-avtalen. Der heter det seg nemlig som et av punktene at enhver borger i Nord-Irland kan påberope seg irsk statsborgerskap uten å ha noen historisk tilhørighet til Eire og at en slik mulighet på et eller annet tidspunkt ville bli begjærlig grepet av en fotballspiller nord for grensen syntes bare som et tidsspørsmål.

I 2006 fikk man det første tilfellet der en spiller gjorde alvor av anledningen til å skifte landslagstilhørighet da den da 19 år gamle Manchester United-spiller Darron Gibson, født og oppvokst i Belfast, ordnet formalitetene som i stedet gjorde han spilleberettiget Irland.  Trukket mellom to fotballforbund som begge ønsket seg talentets tjenester falt valget på Irlands U21-landslag, og selv ikke en retrettmulighet han fikk servert av nord-irenes landslagssjef Nigel Worthington før han hadde debutert på A-landslaget til Eire var egnet til å lokke Gibson tilbake til det nord-irske forbundet. Irland hadde røvet Nord-Irland for deres kanskje aller største talent. Ihvertfall var det slik man så det i Belfast og forholdet de to forbundene i mellom var på frysepunktet. Når to nye spillere kort tid etter annonserte at de ville gjøre det samme – først Blackburns 19 år gamle Tony Kane (i dag Carlisle United) og siden jevngamle Michael O`Connor (i dag Scunthorpe Unied) i Crewe Alexandra – ble det for alvor helt bensin på bålet.

Darron Gibson på trening med Irland

Begge de to Belfast-fødte spillerne hadde allerede representert Nord-Irland på yngre landslag når de siden takket ja til invitasjoner fra Eire om å representere irenes U-21 mannskap. Oppholdet i den irske landslagsdrakten skulle dog bli kortvarig, Kane spilte fem U21-landskamper syd for grensen før han valgte å returnere til det nord-irske fotballforbundets tjeneste, mens O`Connor på tross av fire innkallinger aldri rakk å bokføre spilletid for Irland på U21-nivå før han også valgte å returnere til det nord-irske landslaget. En fjerde spiller, Marc Wilson (i dag Stoke City), var bare 17 år og en del av ungdomsavdelingen i Manchester United når han kuttet båndene til nord-irsk landslagsfotball som han hadde representert på U15- og U17-nivå til fordel for en fremtidig landslagskarriere for Irland der han siden har slått seg til ro. I Wilsons tilfelle fant man siden ut at han uansett ville være spilleberettiget Irland gjennom sin bestefar, men innen dess figurerte Wilson-saken som nok et tilfelle der Nord-Irland følte seg snytt av naboene.

Når forbundene siden tok saken til CAS, idrettens egen domstol, og denne ga Irlands fotballforbund medhold i at spillerne hadde rett til å skifte landslagstilhørighet med henvisning til The Good Friday Agreement var dessuten slaget tapt for nord-irene med tanke på å sette en stopper for årelatingen av talentene sine. Skulle et nord-irsk talent i fremtiden ønske å slå følge med Gibson er det med andre ord svært lite man kan gjøre. Ihvertfall juridisk. Muligens ligger det derimot en løsning et annet sted. Nemlig i selve kjernen til disse overgangssakene: årsaken til at spillerne ønsker å representere Irland i utgangspunktet. Felles for Gibson, Kane, O`Connor og Wilson er at de alle fire er katolikker. Å være katolikk på et nord-irsk landslag har med jevne mellomrom vist seg å være en krevende øvelse. Neil Lennon ble mer eller mindre tvunget til å trekke seg fra videre spill for Nord-Irland i sin tid, og nåværende landslagsspiller Chris Baird har ved flere anledninger mottatt trusler rettet både mot seg selv og sin familie. Trusler med forankring i den samme sektarisme som gjennom 70-, 80- og 90-tallet delte landet. At man som katolikk dermed føler en sterkere tilknytning til det katolske Irland i syd enn til et landslag der man opplever å ha rollen som annenrangs borgere i  den protestantiske majoritetens øyne er dermed ikke overraskende.

Niall McGinn

Skal Nord-Irland i fremtiden unngå talentflukt må det med andre ord en solid dose indremedisin til. Myntet på å komme den kulturen som så Celtic-trener Neil Lennon og landslagsving Niall McGinn i samme klubb motta kuler i posten slik tilfellet var tidligere denne måneden. Sendt fra Nord-Irland selvsagt. Som en bisarr påminnelse om at Great Friday Agreement på tross av å ha medvirket til fred og politisk stabilitet det siste tiåret strengt tatt ikke gjorde noe med de underliggende stemningene som i 30 år omdannet Nord-Irland til en krigssone. Eller som i dag trigger elementer blant supporterne til å under kampens gang hundse sine egne landslagsspillere. Fordi de er katolske. Prisen nord-irsk fotball kan ende opp med å betale vil fort vise seg å bli meget høy. Det er tilstrekkelig å skimte til Balkan og Bosnia-Hercegovina for å se hva et landslag mister av spillere født innenfor egne landegrenser og det er en lite misunnelsesverdig situasjon som verken Irish Football Associaton eller noen andre forbund ønsker å arve.

Problemet for forbundskontoret i Belfast er at sektarisme i Nord-Irland kommer med en så lang forhistorie og er så rotfestet i samfunnet at det ikke lar seg løse gjennom tiltak i regi av fotballforbundet alene. Man er prisgitt langt større krefter og en tidshorisont som først vil se en ende på de utfordringer Nord-Irland står overfor ligge langt frem i tid. Trolig flere generasjoner. Det er med andre duket for mye støy de irske fotballforbundene i mellom i årene som kommer. I kampen om talentene er ingen midler hellige. Aller minst når de er nedfelt i en fredsavtale.

For ærverdige Feyenoord Rotterdam har sesongen 2010/2011 artet seg som et mareritt. Man kom skjevt ut allerede i starten og utover høsten gikk man på det ene forsmederlige nederlaget etter det andre. Den absolutte bunnotering kom 24. oktober da man på Philips Arena i Eindhoven ble ydmyket på det groveste av et PSV som ikke ga seg før det sto 10-0 på resultattavlen. Det største nederlaget i Feyenoord-historien og ifølge trener Mario Been den mørkeste kvelden i klubbens historie. Vanligvis reiser storklubber seg etter en slik smell. Mobiliserer en eller annen form for fandenivoldskhet midt oppe i all såret stolthet, men dengang ei. Ikke dette Feyenoord-laget. I den grad mannskapet faktisk har karakter har Been og hans disipler denne sesongen ikke på noe tidspunkt vist det, og resultatet er et Feyenoord som står med begge bena plantet i bunnstriden. For en storhet som kan vise til 14 hjemlige serietrofeer, én triumf i serievinnercupen og to UEFA-cuptitler er fjortende plass på Eredivisie-tabellen når 2/3-del av sesongen er unnagjort intet mindre enn en sportslig katastrofe. Samtidig er det også illustrerende for noe av forskjellen på Feyenoord kontra de to øvrige dinosaurene i nederlandsk klubbfotball – Ajax og PSV Eindhoven.

Mario Been

Ajax har i egenskap av sin talentproduksjon holdt jevn marsj som nederlandsk klubbfotballs lokomotiv i snart 50 år, mens man i Eindhoven har Philips-konsernets finansielle støtte som tilnærmet garanti for at man sesong etter sesong er å finne i toppen av tabellen. I Feyenoord har syklusen derimot vært en annen. Av de tre store i nederlandsk fotball er det Rotterdam-klubben som tradisjonelt varierer mest i kvalitet fra sesong til sesong. Perioder med høykonjunktur har hatt for vane å bli avløst av nedgangstider hvor man i stedet for å utfordre Ajax og PSV om Eredivisie-tittelen har måttet ta til takke med flere påfølgende sesonger rundt midten av tabellen, før man på samme uforutsigbare vis som man pleier å forsvinne ut av toppsjiktet i nederlandsk fotball med ett er tilbake igjen. Om det er denne evige berg og dalbane-turen  hvor man fører egne supportere til himmelen i det ene øyeblikket og siden ned i det dypeste supportermørke i det neste som er foranledningen til at aggresjonsnivået blant Rotterdam-supportere er helt i europatoppen skal være usagt. Sikkert er det ihvertfall at Feyenoords beryktede supportere sliter med et svært dårlig renommé og omdømme. Høyst velfortjent er det også etter flere episoder både innenfor og utenfor Nederlands grenser de siste 25 årene.

I motsetning til i Ajax og i PSV Eindhoven der henholdsvis talentproduksjon og sponsormidler er med og sikrer økonomisk stabilitet, er tallene på bunnlinjen i Feyenoords årsregnskaper langt mer uforutsigbare. I Rotterdam har man ikke noe konsern i ryggen som garanterer for inntektene. Ei heller produserer man talenter i samme tempo som i Amsterdam til at spillersalg blir en permanent inntektskilde slik Ajax har kunnet ha det siden begynnelsen på 70-tallet. Feyenoord er enten fugl eller fisk. Inntektene kan, som når man selger en Royston Drenthe til Real Madrid for €14 000 000, bli svimlende – men de kan som i sesongene siden nevnte overgang også svikte fullstendig. Det eneste som har vært stabilt i Feyenoord, selv når det har svingt som mest resultatmessig og økonomisk, er de høye utgiftene. Med det til følge at klubben med jevne mellomrom heiser det røde varselflagget som følge av regnskapstall fra Helvete. Som sagt. I Feyenoord følger man sin egen syklus. Den som går opp, siden ned og så opp igjen. Stabilitet verken er, har vært eller kommer trolig noen gang til å bli Rotterdam-klubbens varemerke.

Feyenoord 1983/84

En Ajax- eller PSV-trener som ved utgangen av januar kun hadde fire lag bak seg på tabellen ville garantert fått reisepass. Mest trolig lenge før det var kommet til slik elendighet. I Feyenoord fungerer det derimot ikke nødvendigvis slik og ihvertfall ikke når treneren heter Mario Been og er en legende i klubben. I seks sesonger på 80-tallet holdt han både Johan Cruyff og Ruud Gullit med selskap på Feyenoord-midtbanen og var en sentral del i mannskapet som sesongen 83/84 etter ti års fravær igjen førte Feyenoord tilbake på den nederlandske fotballtronen. Som sagt – i Feyenoord følger regn- og solskinnsdager alltid etter hverandre og når Rotterdam igjen for en stakket stund var nederlandsk fotballs fremste fotballby den sesongen var det med Mariodona som en sentral brikke. Og slikt glemmer man selvsagt ikke i den nederlandske havnebyen. Når Been sommeren 2009 overtok trenerjobben på De Kuip var det med andre ord en Messias som ble ønsket velkommen tilbake.

Sin vane tro hadde Feyenoord opplevd en turbulent og sportslig sett svak periode i flere sesonger før Been ankom, men med et solid trenernavn som var blitt opparbeidet over  flere  sesonger i NEC Nijmegen og med selveste Leo Beenhakker i rollen som teknisk direktør komplementerende det alle Feyenoord-supportere betraktet som en drømmeduo var igjen optimismen tilbake. Økonomien i klubben var riktignok i en så dårlig forfatning at duoen Beenhakker/Been ikke kunne gjøre regning med å kjøpe seg tilbake til toppen av nederlandsk fotball, men materialet man overtok på De Kuip burde med rette mannen i trenerstolen i supporternes øyne likevel være kapabelt til å gjøre seg gjeldende i toppen av tabellen. Starten var da også lovende. Takket være ringrever som Roy Makaay, Giovanni van Bronckhorst og Danny Landzaat lå Feyenoord ved sesongslutt på en oppløftende fjerdeplass på tabellen. I seg selv ingen prestasjon som gir grunnlag for overdreven feiring for en klubb av Feyenoords format, men tatt i betraktning at den innebar en markant forbedring fra de foregående sesonger samt en plass i Europa Liga, var den generelle konsensus blant nederlandske journalister og andre forståsegpåere at Been hadde innfridd forventingene.

De Kuip

Inneværende sesong skulle bli bekreftelsen på at klubben tok nye steg tilbake mot toppen av nederlandsk klubbfotball, men når veteranene Makaay, Van Bronkchorst og Landzaat enten la opp eller ble solgt videre som en del av Beenhakker og Beens planer om å parallelt gjennomføre et generasjonsskifte skulle det få konsekvenser man neppe ante rekkevidden av sist sommer. Veteranene var fortidens Feyenoord. Duoen ville skape fremtidens utgave. Beskjedne ressurser gjorde sitt til at erstatterne måtte handles billig. I de fleste tilfeller la man ingen overgangssum på bordet overhode, men med ankomsten til ikke mindre enn ti spillere i slutten av ten- eller begynnelsen av 20-årene fikk Feyenoord-ledelsen fremtidsløftet man ønsket seg. Likevel – med veteranenes avskjed forsvant også ryggraden i mannskapet og uten den har Been og Beenhakkers prosjekt denne sesongen fått en kraftig slagside. Strengt tatt synes Feyenoord å være i ferd med å totalhavarere og spørsmålet man stiller seg nå er hvor lenge direktør Beenhakker lar trener Been få fortsette? Eller når tiden er kommet for at Beenhakker selv må rydde skrivebordet?

Når man sist helg tapte 0-1 hjemme på De Kuip mot lille De Grafschaap ble det ytterligere en spiker i kista til Mario Been, og med borteoppgjør mot regjerende mester FC Twente som første mulighet til å komme seg på bena igjen den kommende helgen er det få som tror noen umiddelbar bedring er i sikte. Legende eller ei, som omreisende i elendige resultater lever selv ikke 47-åringen evig og når man av den miserable statistikken også kan lese at man fortsatt venter på sesongens første borteseier samt at man kun har maktet å holde nullen i tre oppgjør siden seriestart i august er det tall og tendenser som neppe er egnet til å berolige nervøse supportere. Tvertimot er det bekreftelser som sammen med den beskjedne poengfangsten gjør sitt til at man nå for alvor ser at det ellers så utenkelige scenariet av nedrykk for Rotterdams fotballstolthet faktisk er overhengende. Ved sesongens slutt kan statusen som toppserieklubb være over i Feyenoord. Mektige De Kuip med sine 51 000 sitteplasser kan til høsten i stedet være åsted for oppgjør mot BV Veendam, FC Emmen og SC Telstar på nivå to i det nederlandske seriesystemet.  Mario Been er 14 kamper unna den fullendte skandale. Er det rart han kjenner det brenne under føttene?

Fotballen under Hoxha - Partizan Tirana 1980

Bortsett fra en U21-årgang som på begynnelsen av 80-tallet skrev historie da det som første, og hittil eneste, albanske landslag kvalifiserte seg til et mesterskap (U21-EM i 1984) var landets fotball først og fremst forbundet med et regime som etterlot resten av verden lett hoderystende. Som da den skotske landslagsspilleren Danny McGrain før en europacup-kamp mellom Partizan Tirana og Celtic i 1979 i følge britisk presse ville bli nektet innreise til landet fordi Enver Hoxha hadde nedlagt totalforbud mot skottens karakteristiske kjennetegn – skjegget. Vel, Danny McGrain fikk spille. Og Celtic vant. Til slutt. Det fotball-Europa husket i ettertid var likevel all ståhei i forkant av oppgjøret.

Sett til det rent sportslige har lite har skjedd siden den gang. Albanske klubblag hevder seg fortsatt ikke i Europa og landslaget, selv om det er bedring å spore, har sålangt ikke vært i nærheten av mesterskapsdeltakelse. På to vesentlige punkt har dog albansk fotball forandret seg radikalt de siste 20 årene. På tilgjengeligheten. Og åpenheten. Hoxhas død i 1985 ble også begynnelsen på slutten for kommunistregimet, og når de siste spor av stalinistisk styresett forsvant etter demokratiske valg i 1992 innebar det også en radikal endring for fotballen i landet. Ikke bare ble det lett for utenforstående å holde seg oppdatert på det som tidligere hadde vært ukjent fotballterritorium, også den albanske fotballen utvidet selv sin horisont og ble integrert i det europeiske fotballfellesskapet med alt det innebærer av spillere som passerer inn og ut over grensene.

KS Dinamo Tirana 2010/2011

Første ikke-albanske innslag i klubbfotballen etter kommunismens fall ble brasilianske Edu de Souza som i 1997 signerte for KS Lushnja, på den tiden forøvrig trent av Mario Kempes selv om den argentinske VM-heltens treneropphold i albansk klubbfotball skulle bli av det kortvarige slaget. Siden skulle det følge spillere i stort monn inn over da albanske grensene. Fra Afrika. Sør-Amerika. Og fra nabolandene nede i det sydvestlige Europa. Aller størst har strømmen fra Brasil og Argentina vært, der henholdsvis 45 og 27 spillere fra de to fotballstormaktene enten har tjenestegjort eller tjenestegjør i albansk superliga – Kategoria Superiore. Siden Edu de Souzas ankomst for fjorten år siden har hele 46 nasjoner vært representert med spillere i den albanske toppserien – herunder også såpass eksotiske innslag som spillere fra Benin, Zimbabwe og Botswana – og det er ikke til å undres over at de fleste har funnet levebrødet sitt i en av hovedstadsklubbene. Klubbfotballens maktsentrum, nå som under Hoxhas regime, er nemlig solid forankret i Tirana.

Regjerende mester, Dinamo Tirana, har for eksempel i nyere tid operert med tilnærmet luftbro til Argentina, noe som sist sesong innebar sportslig suksess ved at klubben, som også i 2007/2008, klarte å fravriste bykollega KF Tirana eneretten på serietitler som sistnevnte mer eller mindre har ervervet seg siden midten av 80-tallet. Kun unntaksvis har serietroféene i Albania funnet veien ut av Tiranas bygrenser. KS Elbasani maktet det riktgnok sommeren 2006 slik Vlaznia Schkodër gjorde det fem år tidligere, men før det må man helt tilbake til tidlig 90-tall for å finne sist gang en av Tiranas giganter ikke har trukket det lengste strået. Muligens er tiden igjen kommet denne sesongen. KS Flamurtari fra Vlore nede på sydkysten topper i skrivende stund albansk toppserie seks poeng foran KS Skënderbeu, også de hjemmehørende utenfor Tiranas grenser, og først på fjerdeplass, 11 poeng bak ledende Flamurtari, finner vi hovedstadens best plasserte representant. Flaggskipet de siste 25 årene – KF Tirana. Det synes igjen å være duket for et maktskifte.

Quemal Stafa stadion, Tirana

Historien om albansk klubbfotball og Tiranas tradisjonelle tungvekterrolle vil dog ikke være fullendt uten også å nevne FK Partizani Tirana. Denne regionen kommer sjelden uten en eller flere klubber med Partizan-kobling og kommuniststjerne, og i Albania er det tradisjonelt de røde og gule fra hovedstaden som har frontet dette. Som så ofte sett i omskiftelige tider er klubben også eksempel på en tidligere storhet som i møte med den nye tidsalder har begynt å slite. 15 seriemesterskap totalt rakk man å samle før nedturen begynte. Samt minnerike kamper i Europa. Deriblant 1-0 seieren over italienske Torino i cupvinnercupen 1968 og hjemmetriumfen (1-0) mot Celtic 11 år senere. Den som ble mest kjent for skjegget til Danny McGrain. Klubben sto også ansvarlig for Albanias første fotballakademi samt for å fostre Erjon Bogdani, Arjan Beqaj og Igli Tare. Alle albanske fotballfyrtårn som også har gjort seg gjeldende utenfor landegrensene. I dag er Partizan Tirana derimot redusert til en anonym tilværelse på nest øverste nivå. Og hovedstadshegemoniet overlatt til KF og Dinamo.

Som landets eneste privateide klubb står Partizan Tirana uten en egen hjemmebane. I Albania er det fortsatt slik at det er lokale styresmakter som eier fotballklubbene. Og dermed også ansvarer for fotballstadionene. Partizan har ingen lokale myndigheter i ryggen. Partizan må klare seg selv. Spille sine kamper der de har råd til å leie. Nedturen har derfor sett klubben forlate Tiranas storstue, Quemal Stafa stadion, landslagsarenaen som tar 25 000 tilskuere. I stedet var man en periode leietakere på Selman Stërmasi, KF Tiranas hjemmebane, men siden man ikke lenger var i stand til å betale for seg ble man i fjor sparket ut derifra også. Når du ved halvgått løp denne sesongen dessuten ligger som nummer 14 av 16 lag i albansk andredivisjon er det få lyspunkt å finne. I stedet for en snarlig retur til toppen er den tidligere storheten på god vei ned i tredje.

KS Flamurtari Vlorë 2010/2011

Vel, nok om nedturene. Tilbake til mulighetene som har åpnet seg i Albania. Med åpne grenser begynte spillere også å bevege seg ut av landet og til langt bedre ligaer enn den hjemlige. Bogdani, Beqaj og Tare er allerede nevnt, og fra et tidlig 90-tall der Celtics Rudi Vata var et enslig og eksotisk albansk innslag i europeisk toppfotball finner man i dag albanske eksportartikler igjen over hele det europeiske kontinentet. Memushaj i Italia. Salihi og Duro i Østerrike. Vangjeli og Hyka i Hellas, Skela, Kapllani og Lala i Tyskland, Balaj og Lika i Tyrkia, Hoxha i Portugal, Bulku og Sukaj i Kroatia. Det tidligere lukkede og isolerte Albania er blitt transparent og attraktivt for europeiske talentspeidere. Og landets fotball blitt en del av den europeiske storfamilien, noe Hoxha gjennom 40 år nektet de å være. Det er slutt på å leve i en boble. Nå er det blitt dynamikk i albansk fotball. Impulser. Utvikling. Penger å tjene.

Når KF Skënderbeu Korcë betaler €350 000 for Ervis Kraja fra divisjonskollega KS Kesa Kavaje illustrerer det den nye tid i albansk klubbfotball. Man har fått penger mellom hendene. Mladen Zizovic var blant bosnisk klubbfotballs aller best betalte spillere når han forlot HSK Zrinjski Mostar til fordel for KF Tirana i fjor sommer. Åpenbart fordi lønnsbetingelsene var bedre litt lenger syd på europakartet, slik albansk klubbfotball også fortoner seg for den etterhvert massive strømmen av sør-amerikanere, afrikanere og spillere som ankommer fra de øvrige nabolandene i regionen. I Albania kan man kort og godt gjøre business som fotballspiller. Når albanske myndigheter i oktober i fjor dessuten annonserte at man i anledning landets 100 års-jubileum i 2012 skal ha bygget ferdig en flunkende ny stadion i Tirana forteller det noe om vinden som albansk fotball har fått i seilene. Legg så til et landslag som er litt i dytten i det pågående kvalifiseringsspillet til EM om to år og man har god grunn til å se mer optimistisk på fotballfremtiden enn noen gang tidligere.

Tribuneliv, KF Tirana-supportere

Med et landslag som ved årsskiftet ble rangert som det 40. beste i Europa (av totalt 53) og en hjemlig serie som kun har ni andre bak seg på rankingen over de beste nasjonale ligaer i Europa er det fortsatt en lang vei å gå før Albania blir for en fotballstormakt å regne. Det betyr dog ikke at landet ikke har fotballhistorie. Delt, som det meste annet i Albania, i epoker før og etter Hoxha. Under diktatoren forble landets fotball en godt bevart hemmelighet utenfor landets grenser. Et sjeldent møte med ballsparkende albanere begrenset seg enten til et møte i en av europacupens innledende runder eller at man gjestet Enhver Hoxhas rike som en del av kvalifiseringen til EM- eller VM-sluttspillet. Europas aller mest eksotiske destinasjon frem til begynnelsen av 90-tallet. Likevel så var de der da også. Dinamo Tirana. Partizan. Flamurtari Vlore.

Arven etter Hoxha kunne aldri bli lett å bære, verken politisk, økonomisk eller for fotballen i landet. Til det var utposten Albania i for stor utakt med det øvrige verdenssamfunnet når man begynte å orientere seg utover egne grenser på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet. Idretten var intet unntak, og etter vel 20 års tilpasning og innhenting av tapt grunn synes albansk fotball å få stadig fastere grunn under føttene. Ikke på grunn av fortiden som landet bak de lukkede grenser bakenfor jernteppet, men på tross av de 40 årene fotballen måtte virke innenfor europas mest lukkede og rigide regime. Hoxha er begravet. Tankegodset pulverisert. Albansk fotball har fått handlingsrom og muligheter det krevde 40 års isolasjon og diktatur-overlevelse å få skaffet seg.

Champions of Europe, 1983

Mye vann har rent i River Dee i årene som har gått mellom disse milepælene i klubbens historie, og som elveløpene i Aberdeenshire tar veien fra det skotske høylandet og siden munner ut og forsvinner i Nordsjøen slik har også regionens flaggskip på fotballfronten sakte men sikkert tatt veien fra toppen og ut i det store intet de siste 25 årene. Den endelige bekreftelsen på forfallet kom med denne vinteren. Og rollene som statister i Glasgow og rundingsbøyer på Tynecastle stadion. Spørsmålet alle som er gamle nok til å huske mai-kvelden i Gøteborg stiller seg er – hvordan kom det til dette? Hvordan har det seg at Aberdeen FC, europacup-triumfator, tre ganger seriemester og med fem cuptitler mellom 1979 og 1985, har falt så dypt? Fra europatopp til bunnen av skotsk klubbfotball – en liga som i dag rangeres blant europas aller svakeste? Den umiddelbare forklaringen som det sikkert er lettest å ty til heter Alex Ferguson.

Verdens mest suksessfulle fotballtrener hadde også før, og definitivt også i tiden etter Aberdeen-årene dokumentert opp og i mente at han besitter lederegenskaper fra absolutt øverste hylle, og at gullalderen på begynnelsen av 80-tallet fikk ekstraordinære proporsjoner nettopp fordi man hadde et geni som trakk i de vitale trådene skal ikke stikkes under en stol. Riktignok visste man ikke det da, at verdens kanskje aller beste klubbmanager av alle steder ankom Pittodrie Stadium på den skotske vestkysten dengang i 1978, men i dag, over 30 år senere vet man det. Og da er det naturlig også tro at det er her forklaringen ligger. Alex Ferguson kunne ført hvilken som helst klubb til toppen av Europa. Når mesterhjernen siden takket for seg ville man også uunngåelig bli innhentet av realitetene. På et eller annet tidspunkt var den lykkelige boblen man levde i nødt til å sprekke. Er det likevel så enkelt? Kan Aberdeen Football Clubs opp- og nedtur forklares ved å peke på en enkelt manns påvirkning og verk? Er én menneskelig enkeltfaktor det som utgjør differansen mellom å være best i Europa og det å slite i bunnen av en generelt sett svak 0g ubetydelig serie?

Aberdeen FC - 2010/2011

Forklaringen er nok mer kompleks enn som så. At skotsk klubbfotballs generelle status har falt betraktelig siden gullalderen på 60-, 70- og 80-tallet kan bevises empirisk. Ikke bare hentet man hjem troféer og finaleplasser i europacupene ved hjelp av Celtic og Rangers på den tiden, selv klubber som Hibernian (kvartfinale i 62, 68 og 73), Dunfermline (semifinale 69) og Dundee United (finale i 87 og semifinale 84) holdt sammen med Aberdeen Old Firm-gigantene selskap når det dro seg til på europas fremste fotballscene. En tidsalder som i dag nærmest fortoner seg uvirkelig for en fotballnasjon viss ligafotball i skrivende stund rangeres som den 26. beste i Europa og med det har norsk Tippeliga to plasser foran seg på rankingen. Og kanskje enda mer bekymringsfullt – rangert lavere også enn selv irsk og finsk toppserie. At Aberdeen FC derfor ikke lenger evner å hevde seg i Europa gjør sitt til at man deler skjebne med stort sett alle de forhenværende skotske fotballstorhetene, og når de daglige omgivelsene, selve arenaen for utvikling og utfoldelse, ikke danner grunnlag for internasjonal storhet er det med andre ord forhold langt ut over de klubben selv råder over som må ta hovedansvaret for det internasjonale forfallet.

Det gir derimot ingen forklaring på hvorfor man også har mistet grepet om fordums storhet hjemme i Skottland. Aberdeen FC har i nyere tid hatt status som skotsk klubbfotballs nummer tre. Den som har hatt favorittstempelet når plasseringene bak Celtic og Rangers skulle fordeles på forhåndstipsene. Slik er det heller ikke lenger. Dons er redusert til prügelknabe selv på skotsk nasjonalterritorie. I takt med at ressursene er blitt mindre. Frem til begynnelsen av 90-tallet sto nemlig Aberdeen FC på et økonomisk fundament like sikkert som Bank of Scotland. Gjeld var et fremmedord. Så investerte man tungt i en ny tribune på vestre kortside. Til en prislapp på £4 500 000 fikk Pittodrie en real ansiktsløftning i form av 6000 seter og flunkende nye fasciliteter bak det ene målet. Dog til en prislapp klubben ikke kunne bære. Til slutt var gjelden så stor og uhåndterlig at entreprenøren som hadde stått for byggingen av stadionet, forretningsmannen Stewart Milne, måtte inn på eiersiden og overta de økonomiske tømmene. Og med han fulgte en ny økonomisk hverdag. Hvor tæring ble satt etter næring og de årlige budsjettene begynte å krympe. Og siden har som tabellposisjonen viser det meste gått utforbakke med 80-tallets europacupvinnere.

Scottish Premier League pr. 11. desember 2010

En gang i tiden het spillerne i rødt og hvitt som løp ut foran fansen på Pittodrie på vegne av byens fotballklubb Jim Leighton, Gordon Strachan, Willie Miller, Neil Simpson, Alex McLeish, Mark McGhee, Eric Black og Peter Weir. Alle skotske landslagsspillere. I dag er Paul Hartley det største navnet. 34 år gammel, over the top, men i det minste med landslagsopptredener for Tartan Army å vise til fra nyere tid. Det gjør han til en júvel i Aberdeen-mannskapet hvor det ellers er lite som smaker av gammel storhet eller vitner om at Pittodrie en gang i tiden var tumleplassen til noen av europas aller beste fotballspillere. Etter den historiske bunnnoteringen i midten av desember har riktignok trenerringreven Jim Brown kommet inn og erstattet Mark McGhee som Pittodries sportslige overhode, og med han har klubben også klatret ut av det desiderte bunnsjiktet, men det endrer lite på de store linjene. Av Aberdeens to tidligere suksesshistorier, fotballklubben og oljeindustrien, er det i dag kun sistnevnte tilbake.

Andre klubber rundt omkring på det europeiske kontinentet har i samme tidsrom erfart det samme. Belgiske KV Mechelen og italienske Parma FC er to øvrige klubber som i nyere tid både har kunnet sole seg i glansen av europeiske cuptriumfer og siden å henfalle til ubetydelige roller i hjemlig serie. Dog er det enklere å finne én enkelt årsak til nedturen i disse tilfellene. Som i de fleste tilsvarende historier skyldes begge klubbers farvel til europeisk klubbfotballs øverste sjikt at økonomiske velgjørere plutselig stengte kranene som den sportslige suksessen var tuftet på. I Aberdeens tilfelle er det ikke så enkelt. På Pittodrie er det summen av mange ulike årsaker som har spent bena under suksessen som klubben nøt på 80-tallet. Noen av årsakene er selvpåførte. Som bomkjøp på spillerfronten, feilslåtte treneransettelser, strategiske feilvalg på styrerommet og manglende evne til å utvikle egne spillere slik man hadde for vane på 70- og 80-tallet. Andre årsaker en konsekvens av forhold langt utenfor klubbens eget påvirkningsområde.