Vin og vold

Forrige helg ble en San Lorenzo-supporter drept utenfor Vélez Sarsfields hjemmebane like før kampstart i Buenos Aires. Med NTBs hjelp nådde nyheten helt til Norge (riktignok med en feilaktig versjon av hendelsesforløpet). Tilskuer drept på fotballkamp!, ropte man med fete typer, som om dette var en oppsiktsvekkende sjeldenhet. Det er en dramatisk hendelse, bevares, men den største dramatikken ligger i den foruroligende hyppigheten av liknende episoder. Vi er fortsatt i første kvartal, men dette var ikke årets første argentinske fotballdrap – ei heller vil det bli det siste.

Ramón Aramayo ble det 256. fotballrelaterte dødsoffer i Argentina siden den første kjente episoden i 1924. Ifølge min tilårskomne solcellekalkulator gir det et snitt på 2,9 menneskeliv per år. Men tro ikke at dette høye tallet skyldes vanvittige tilstander under militærdiktaturet eller andre historiske ville vesten-forklaringer; på 2000-tallet alene er det registrert 64 – sekstifire – dødsfall, hvorav elleve bare i fjor. Dertil kommer trolig et betydelig mørketall i form av drap man ikke kan være sikker på at ble begått i fotballøyemed. De fleste dødsfall i nyere tid er nemlig regelrette likvideringer, ofte langt fra stadion, hvor de involverte gjerne er belemret med lange og skitne rulleblad. Det vil kanskje overraske norske lesere at offer og gjerningsmann som oftest er supportere av samme klubb. Dette henger sammen med den mafialiknende virksomheten til de organiserte supportergrupperingene, las barrabravas, og den nådeløse interne maktkampen som finner sted innenfor disse miljøene. Supporterlivet i Argentina handler for noen om mye mer enn fotball; det er også en karrierevei, en potensielt lukrativ men risikofylt sådan. Den interne organisasjonsstrukturen er strengt hierarkisk, og de har fingrene sine i alt fra narkotikatrafikk til politikerlommer. De har også enorm makt i – for ikke å si over – klubbene de tilhører. Dette skyldes fotballklubbenes organisering, som er medlemsbasert med demokratisk valg av klubbpresident. En klubbs barrabravas kontrollerer klubbmedlemmenes, altså medsupporternes, stemmegivning. Med andre ord: Ingen når opp til maktens tinder i en argentinsk fotballklubb uten å spille på lag med dem som trekker i trådene på supportersiden. “Å spille på lag med” defineres her som å etterkomme en liste med krav som supportergrupperingene fremsetter, helst supplert med ytterligere lovnader, for hvem vet hva motkandidatene lokker med. Kravspesifikasjonen kan f.eks. innbefatte faste billettkvoter for svart videresalg, sponsing av borteturene og råderett over den innbringende parkeringskontrollen på kampdager.

Også i Argentina blusser debatten opp etter alvorlige hendelser som den forrige helg, selv om de er vant til litt av verdt. De som følger argentinsk fotball(-diskurs) vil imidlertid finne debatten repeterende og forutsigbar (og i fjor gikk den da sin gang gjennom hele sesongen, med dødsfall omtrent hver fjerde uke i snitt). Det er alltid noen som umiddelbart roper opp om tomme tribuner som virkemiddel for å lære disse lømlene å oppføre seg én gang for alle. (I min enkle verden er dog fotball uten folk like meningsløst som fotball uten ball.) Deretter følger noen hissige ordvekslinger hvor alle skylder på alle, etterfulgt av et par lengre monologer om de bakenforliggende årsakssammenhenger, som kort fortalt forklarer unge menns desperate situasjon i et Argentina som svømmer rundt i et hav av samfunnsmessige problemer. Hvorpå folk nikker alvorlig og megetsigende. Og så går det en ukes tid, som nå, og vips er alt som normalt igjen. “Om åtte dager er allting glemt”, som Hamsun ville omformulert seg hadde han tilhørt vår tid.

Det skal nevnes at man mot alle odds er på fjerde året uten bortesupportere i lavere divisjoner – uten at det har forhindret død og fordervelse. De høye herrer i AFA og andre sentrale organer har sikkert vært fristet til å ta i bruk minst like sterk lut i øverste divisjon. Det er nok bare argentinske supporteres ekstraordinære maktposisjon som holder slike drastiske tiltak på armlengdes avstand. “Neste gang, da…”, har man truet gang på gang. Før eller siden gjennomfører de det kanskje også (Don Julio Grondona har vært fotballforbundets president sammenhengende siden slutten av 70-tallet, og er ikke av den skuggeredde typen), men det ville vært særdeles uklokt å ta det skrittet denne gangen. Aramayo døde nemlig under pågripelse, og det meste tyder på at onkel politi har tatt litt for hardt i (igjen!). Forholdet mellom politiet og den jevne argentiner er svært dårlig. Forholdet mellom politiet og den jevne fotballsupporter er ekstremt betent. Vil man foreta seg noe radikalt overfor supporterne, kan man rett og slett ikke risikere å gjøre det i etterkant av en episode hvor det er sannsynlig – eller i det hele tatt teoretisk mulig – at politiet er (med-)skyldig. Derfor var det lett å spå at de høye herrer ville ligge lavt denne gangen, og eventuelt vente på en mer passende anledning til å angripe.  Den fiendtlige innstillingen til politiet kan forklares historisk, men det er ingen tvil om at lovens lange(?) arm også i våre dager litt for ofte gir folk grunn til å holde de uheldige, stereotypiske fiendebildene i hevd.

Forrige søndag var hordene med krigsutrustede politimenn ekstra forberedt på å håndtere uregelmessigheter med hard hånd, gitt den nyere historien i forholdet mellom de to lagenes supportere. De senere årene har nemlig både Ferro Carril Oeste og Huracán (hhv. Vélez’ og San Lorenzos erkerivaler) for det meste kavet rundt i lavere divisjoner, og Vélez Sarsfield-San Lorenzo har seilet opp som den store clásicoen for begge lag. Etter at en ung Vélez-supporter ble skutt og drept av San Lorenzo-tilhengere på vei til stadion for to år siden har det vært stygge sammenstøt hver gang. Det skal sies, til politiets forsvar, at det må være litt av en utfordring å stå ansvarlig for ro og orden rundt slike oppgjør, og denne gangen hadde de sannsynligvis fått klare instruksjoner om å sette hardt mot hardt så snart det begynte å ulme. “San Lorenzo puto al hospital, San Lorenzo puto al funeral”, som det heter i tribunesangen.