De er unge. De er gode. Og de er attraktive. Fotballspillere fra soloppgangens rike er blant sesongens største schlagere på det internasjonale overgangsmarkedet.
I Tyskland har Borussia Dortmund staket ut en stø kurs mot serietroféet og topper i skrivende stund Bundesliga-tabellen med 10 poeng ned til Bayer Leverkusen. Kombinasjonen av pottetett defensiv og en sprudlende offensiv har gjort sitt til at det for de øvrige klubbene lenge kun har handlet om å knive om andreplassen bak Die Schwarzgelben fra Westfalenstadion. Mesteparten av forklaringen til Dortmunds imponerende forvandling fra en middelmådighet slik klubben har fremstått de siste årene til det kruttsterke kollektivet som har tatt tysk fotball med storm denne sesongen må naturligvis tilskrives Jürgen Klopp. Treneren som i løpet av sine to og et halvt års virketid først løftet Borussia Dortmund opp blant lagene på øvre halvdel av tabellen og nå altså til en tilsynelatende suveren ligatittel. I tillegg skal mye av æren tilfalle spillerne ute på banen. Til Sahin, Barrios, Blaszczykowski, Lewandowski, Subotic, Bender, Hummels og Weidenfeller. Og en liten japaner. Shinji Kagawa. Bundesliga-sesongens kanskje aller største åpenbaring.
Når man dessuten tar i betraktning at den målfarlige midtbanespilleren kun kostet €350 000 når sportsdirektør Michael Zorc hentet han fra Cerezo Osaka og japansk J-League sist sommer, fremstår 21-åringen mer og mer som sesongens mest gullkantede investering. Til sammenligning har erkerivalen FC Schalke 04 kun fått syv Bundesliga-mål i retur fra Klaas-Jan Huntelaar, klubbens nederlandske spisskjøp til €14 000 000 sist sommer – altså 40 ganger summen Dortmund brukte på sin populære japaner. Når man i tillegg vet at Kagawas drakt nummer 23 er klubbens mest populære salgsartikkel blir det kommersielle regnestykket av å hente den 173 centimeter høye virituosen bare enda hyggeligere lesning for klubben som allerede høsten 2009 fikk et tips fra en speider i Japan om at han hadde funnet en spiller med stort potensiale. Kagawa satte siden kurs for prøvespill i desember samme år og når mai kom signerte involverte parter overgangspapirene. Resten har blitt en sann solskinnshistorie.
I en større kontekst føyer derimot Kagawa seg bare inn i en tendens der stadig flere unge, lovende japanere gjør europeere av seg. Riktignok har Japan fostret tilskudd til europeisk klubbfotball også tidligere – allerede i 1977 hadde Yasuhiko Okudera ankommet FC Köln som første japaner i europeisk toppfotball hvor han siden skulle være sterkt delaktig i at Die Geißböcke samme sesong gikk bort og vant det tyske seriemesterskapet – og siden skulle spillere som Kazuyoshi Miura, Hidetoshi Nakata, Shinji Ono, Shunsuke Nakamura og Naohiro Takahara m.fl i varierende grad gjøre suksess i Europa. Dog har aldri japansk fotball opplevd en tilsvarende bølge av unge spillere som på en og samme tid har veltet inn over Europa som det man har erfart de to-tre siste årene. Kagawas umiddelbare suksess i Dortmund er nevnt, men man skal ikke lenger tilbake til våren 2009 for å finne siste japaner til å løfte sølvfatet som forteller at man er Bundesliga-mester over hodet. Wolfsburgs Makato Hasebe gjorde som Okudera hadde gjort før han 21 år tidligere når han i sin debutsesong spilte en sentral rolle i den oppsiktsvekkende serietittelen til “ulvene”.
Ikke rart da at daværende Wolfsburg-trener Felix Magath på nytt så i retning av Japan når han siden skulle fortsette arbeidet med å bygge opp sitt nye Schalke-mannskap sist sommer. I Atsuto Uchida (22) sikret Ruhr-klubben seg en billig erstatter for brasilianske Rafinha som satte kurs for italiensk serie A og Genoa, og for de €1 300 000 man sendte i kompensasjon til Kashima Antlers har man fått en høyreback som umiddelbart gikk inn på laget og siden har forblitt der. Som i Kagawas tilfelle var det ikke behov for noen form for aklimatisering eller tilvenning til tysk fotball – allerede fra dag én var man operative. Like innflytelsesrik har dog ikke Kisho Yano (26) i Freiburg vært. Spissen ankom Bundesligaen gratis sist sommer, men har sålangt blitt avspist med en innbytterrolle i konkurranse med en av ligaens toppscorere – Papiss Demba Cissé. Likevel – Yanos skjebne er snarere unntaket enn regelen, og i forlengelsen av suksessen til Hasebe, Kagawa og Uchida har stadig flere tyske klubber begynt å tråle det japanske spillermarkedet.
I løpet av vinterpausen gjorde VfB Stuttgart klart med Shinji Okazaki (24) fra Shimizu S-Pulse. Tilsynelatende gratis, men navnetrekket på en kontrakt japaneren signerte med sin forrige klubb, ihvertfall hevder klubbledelsen i Shimizu S-Pulse at de sitter på en slik, har sålangt hindret ansgriperen fra å debutere for sin nye klubb. I skrivende stund er overgangssaken oppe til behandling hos FIFA som vil avgjøre om japanerne er berettiget en overgangssum eller ikke. Langt mindre smertefritt gikk det derimot til når 1. FC Köln i vinter hentet 23 år gamle Tomoaki Makino fra Sanfreece Hiroshima. Gratis han også, og forsvarsspiller. Samt en del av den nye risvinen som i fremtiden vil utgjøre stammen i det japanske landslaget. Vinterens tredje japanske tilskudd til tysk toppfotball, den defensivt anlagte midtbanespilleren Hajime Hosogai (24), vil i fremtiden ha Bay Arena i Leverkusen som sin nye hjemmebane. Riktignok først til sommeren ettersom den tidligere Urawa Red Diamonds-spilleren umiddelbart ble sendt på lån til 2. divisjonsklubben FC Augsburg av sportsdirektør Rudi Völler, men likefullt. Januarvinduet så tre nye japanere ankomme Tyskland.
Det kunne meget vel ha blitt én til forøvrig. 18 år gamle Takashi Usami sto på selveste Bayern Münchens ønskeliste, men klubbledelsen i Gamba Osaka fikk hindret et prøvespill som meget vel kunne sett klubben miste angrepstalentet. Også utenfor Tysklands grenser har man lagt merke til den nye japanske generasjon. CSKA Moskva betalte €6 000 000 til VVV Venlo for et år siden når de hentet Danmarksdödaren fra sist VM, Keisuke Honda (24), til den russiske hovedstaden. To år etter at nederlenderne signerte ham gratis fra Nagoya Grampus sammen med midtstopper Maya Yoshida (22) forøvrig. I Vitesse Arnhem tjenestgjør forsvars-kollega Michihiro Yasuda (23) etter å ha gjort nederlender av seg i vinter, og i Feyenoord finner man det 18-årige angrepstalentet Ryo Miyaichi på lån fra engelske Arsenal som på sin side signerte tenåringen fra Chukyo High School i vinter. På andre siden av den nederlandske grensen finner man Eiji Kawashima. Landslagskeeperen som skrev under for Trond Sollieds Lierse sist sommer.
I Italia gjorde nyopprykkede Cesena en av forrige sommers beste avtaler når de hentet den allsidige forsvarsspilleren Yuto Nagatomo (24) først på lån fra FC Tokyo og siden kjøpte han permanent for € 1 700 000 i begynnelsen av januar som følge av at backen hadde overbevist stort gjennom sitt første halvår i klubben. Det hele som et ledd i en investering som vil kunne vise seg svært lukrativ ettersom man nesten før kjøpesummen var sendt til den japanske hovedstaden sendte sitt nye spillerkjøp på lån til Inter Milan for resten av sesongen. Storklubben har også sikret seg en opsjon pålydende €4 000 000 dersom de etter endt utlånsperiode ønsker å sikre seg Nagatomo permanent. Lenger syd i Italia, på Sicilia, har Takayuki Morimoto (22) allerede tjenestegjort flere sesonger i Catania og spansk fotball har RCD Mallorca og trener Michael Laudrup i løpet av vinteren supplert mannskapet med Akihiro Ienaga. Også han 24 år gammel og offensivt anlagt av legning. Tendensen er med andre ord ikke til å ta feil av. Den håndfullen japanere som allerede hadde tilhold på attraktive klubbadresser rundt omkring i Europa har det siste året fått selskap av oppsiktsvekkende mane flere og Japans triumf i det nyss avviklede Asia-mesterskapet er trolig kun egnet til ytterligere å pirre Europas interesse for de unge, fremadstormende samuraiene.
Forklaringen på hvorfor det er blitt slik er flere. Den mest åpenbare er selvsagt pris kontra kvalitet. Majoriteten av spillerne som er hentet over fra J-League det siste halvannet året har enten kommet gratis eller kun for en symbolsk sum. Årsaken til det ligger hos de japanske klubbene. I Japan finnes det ingen tradisjon for å tegne lange kontrakter med unge spillere og nå får man erfare konsekvensene av det. Det siste halvannet årets masseutvandring har dog endelig fått øynene opp hos japanske klubbledere, som har fått erfare hva konsekvensene av den tidligere praksisen i realiteten kan innebære. Halve det nåværende japanske landslaget befinner seg nå i Europa, og totalkostnaden det har krevd å hente det hit beløper seg til det en beskjeden spillerovergang ellers koster alene. At spesielt tyske klubber dessuten vet å sette pris på den lojalitet og disiplin som alltid følger med en japansk spiller er også med på å gjøre de attraktive. Afrikanske og sør-amerikanske spillere tar seg gjerne en uke ekstra ferie i hjemlandet når anledningen byr seg, noe som er helt utenkelig innen æreskodeks som råder blant japanere. Agenten Thomas Kroth oppsummerer den japanske mentaliteten svært enkelt: “En japaner kommer heller tre dager for tidlig enn én dag for sent”.
Når Shinji Okazaki hadde løpt ferdig æresrunden på Khalifa Stadion etter 1-0 seieren over Australia i Asia-mesterskapet tidligere denne måneden satte han seg mer eller mindre umiddelbart på flyet tilbake til sin nye arbeidsgiver Stuttgart. Kanskje ikke så oppsiktsvekkende i seg selv om det ikke var for at han dro til Tyskland for først å spørre om han kunne ta turen tilbake til Japan for å se sin nyfødte sønn for første gang. Slik oppofrelse varmer en sportsdirektørs hjerte. Tomoaki Makino ble skadet underveis i det samme mesterskapet og satte seg uoppfordret på flyet tilbake til Köln for å starte rehabiliteringen hos sin tyske arbeidsgiver fremfor å holde lagkameratene med selskap under resten av mesterskapet. Igjen – sånt gir stjerne i margen hos tyske klubbledere. Spillereksporten gir dessuten landslagstrener Alberto Zaccharoni ekstra drahjelp på veien i sitt arbeide. At en ung og lovende generasjon ales opp i den internasjonale fotballens udiskutable maktsentrum må utvilsomt være gunstig for utviklingen til landslaget som nå har en kjerne av spillere i begynnelsen av 20-årene på høyt nivå rundtomkring i Europa. Spillere som temmelig sikkert vil utgjøre ryggraden i det japanske landslaget det neste tiåret og som del av den fysiske europeiske fotballkulturen vil stå langt bedre rustet til fremtidige oppgaver enn det den langt mer forsiktige japanske tilnærmingen til spillet har hatt for vane å dyrke. Anført av Kagawa, Nagatomo, Uchida, Okazaki og Honda fortoner fremtiden seg lys for fotballen i soloppgangens rike.









Publisert 17. februar 2011 avRunar Nordvik