Schulter am Schulter für Eisern Union

Wir as dem Osten, geh`n immer nach vorn – Schulter am Schulter für Eisern Union. 1. FC Union Berlin er ingen ordinær fotballklubb. I en verden av tyske klubb-organisasjoner som alle har det til felles at de er veldrevne inntil det ukarismatiske spiller 1. FC Union Berlin dissidentens rolle slik den også gjorde det under DDR-årene. I Berlin er Union både røsten og ankerfestet i livet til alle vindskjeve produkter av arbeiderklassen øst i hovedstaden. BestUtenBall dro derfor til An der Alten Försterei-stadion i Köpenick for å ta fenomenet Eisern Union i nærmere øyensyn.

Mens den kalde krigen regjerte og DDR enda eksisterte var 1. FC Union Berlin å betrakte som et utskudd selv i Erich Honeckers sosialdemokratiske rike. Som en klubb nært assosiert med det østtyske fagforeningsforbundet utgjorde man en politisk motvekt til styresmaktenes regime, og i særdeleshet kom dette til uttrykk i et langt og intenst rivaleri med FC Dynamo Berlin. Sistnevnte den forhatte sikkerhetstjenesten STASIs forlengede arm på fotballbanen som takket være Erich Mielkes autoritet og posisjon i det øst-tyske hierarkiet i perioder ble gitt alle fordeler i kampen om Oberliga-mesterskapet. Union Berlin representerte derimot opposisjonen. Dissidentene. De politisk forfulgte og fengslede. Når Eisern Union trommet sammen til kamp i det gamle DDR var tribunene en av få arenaer hvor man kunne gi uttrykk for sin forakt mot kommunismen, partipampene og systemet.  Slik gikk det til at Union og Dynamo sto i en livslang rivalitet til hverandre så lenge Deutsche Demokratische Republik eksisterte. At klubben i løpet av sine 40 år som en del av øst tysk fotball ved kun én anledning løftet et trofé av betydning over hodet, cuppokalen i 1968, er således ikke overraskende. Klubbens posisjon utenfor banen ga den få fordeler i en liga der det meste ble bestemt helt andre steder enn innenfor de to ganger 45 minuttene ute på gressteppet.

Oppladningen til møtet mot Osnabrück i et gjenforent Tyskland en februardag i 2010 kunne derimot knapt ha vært bedre. Sist helg slo man likegodt storebror Hertha på serielederens eget Olympiastadion foran 75 000 tilskuere og selv om rivaleriet de to Berlin-klubbene i mellom ikke stikker så dypt som man skulle tro i mangel på få kontaktpunkter opp gjennom historien, har Union-supporterne likefullt tilbragt uken med et stort smil om munnen. Eisern Union er best i byen og når klubbens reservelag dessuten slår den historiske rivalen Dinamo Berlin, STASI-klubben som ikke håndterte overgangen til hverdagen i et gjenforent Tyskland og i dag er redusert til å kjempe mot 1. FC Unions rekruttlag nede i NOFV Oberliga Nord (4. divisjon), kan man ute i Köpenick innkassere prestisjetunge seire mot begge Berlin-rivalene i løpet av en og samme uke. Langtifra hverdagskost for en klubb som i anledning seieren mot giganten Hertha både tok viktige poeng i bunnen av 2. Bundesliga og trykket opp t-skjorter med påskriften “Hier regiert der FCU” hvor førsteopplaget på 1200 eks. ble revet vekk i rekordfart av Union-fans som i jakten på samlerobjektet hadde valfartet til supporterforretningen og før åpningstid dannet 50 meter kø foran dørene på utsalgsdagen.

Når undertegnede fredag ettermiddag hoppet på toget i Charlottenburg vest i Berlin skulle turen med S-Bahn ut til Köpenick også illustrere hvor i byen Union-fansen hørte hjemme. Ikke før man ankom byens sentralstasjon Hauptbanhof begynte lett tilschaskede og brautende Union-fans å gjøre seg gjeldende. Fortsatt få i tallet, men i takt med at man kom stadig lenger inn i det gamle øst-Berlin fyltes kupéene etterhvert til randen av rød- og hvitkledte supportere klare for kamp. På endestasjonen Köpenick var det siden ikke annet enn Union Berlin-uniformer å se så langt øyet rakk. En uniformering som forøvrig skiller seg radikalt fra den man gjerne forbinder med tribunegjengerne til Hertha på andre siden av byen. Her var det ingen tilkneppede ullfrakker og silkeskjerf i halsen. Her var det få som kunne vise til gullkort hos VISA eller studiepoeng innen universitetssystemet. Til gjengjeld krydde det av slitte olabukser, army-jakker og høyst uregulerte tannstillinger. Alt behørig matchet med Eisern Union-effekter som ikke etterlot noen tvil om hvor man hadde sine klubbsympatier. Til slutt fulgte også den obligatoriske ølen i høyrehånda. Alle bar på en slik, også de av supporterne som neppe ville vært småbrisne en fredag ettermiddag – uavhengig av om det var kamp eller ikke. På vei til Fan shop inne på kjøpesenteret Köpenick Forum, ved øl- og pølsebodene som omkranset veien fra togstasjonen og de vel ti minuttene til ut til stadion eller med direkte kurs for An der Alten Försterei: det krydde av rødt og hvitt i alle retninger, og forrige ukes derbyseier hadde ikke lagt noen demper på stemning og optimisme.

Etter å kranglet seg inn stadionportene fra folkehavet som skulle gjennom det underdimensjonerte inngangsystemet passerte man et monument på østsiden av stadion. Stadionbauer. Reist sommeren 2009 som takk fra klubben til de over 2000 supportere som la ned 140 000 ulønnede arbeidstimer for å totalrenovere stadionet når det tyske fotballforbundet for få år siden truet med å stenge arenaen som har vært Eisern Unions spirituelle hjem siden 1920. Det er slik man gjør det når lokale myndigheter ikke har et øre å avse til Berlin-fotballens stebror i øst. Belønningen til supporterne, foruten monumentet utenfor stadionet, er et An der Alten Försterei som i dag er en fryd for øyet. Ikke for stort og ikke for prangende, men i en størrelse og en standard som gjør at arenaen både pleier røttene til det gamle og innehar den personlige karakteren som hos de fleste moderne fotballstadioner er fullstendig fraværende. På Den gamle skogvokterens hus er det plass til 18 500 tilskuere, og kombinasjonen av gammel stadionkultur i form av usynkronitet og den nye tidsalders krav til komfort gjør et besøk på An der Alten Försterei til noe selv erfarne groundhoppere vil huske. Hvor mange steder finner man fortsatt en resultattavle i svingen som oppdateres for hånd med skilt under kampens gang? Ikke mange. Denne fredagen skulle det dessuten vise seg at mannen med oppgaven å håndtere de store skiltene i bua skulle få mye å gjøre.

På lagoppstillingen er det lite gull å spore. Bortsett fra akkurat øst i hovedstaden er dagens 11 utvalgte knapt gjenkjenbare. For en klubb som ikke kan ta seg råd til de store overgangssummer handler det om å enten utvikle spillere selv eller manøverer billig og smart på overgangsmarkedet. I Union Berlin har man etter trener Uwe Neuhaus´ankomst i 2007 hatt en heldig hånd med begge deler. Den tilsynelatende grå massen av spillere har ført Union Berlin tilbake til 2. Bundesliga for andre gang i historien etter å ha rotet rundt helt nede på nivå fire rundt midten av 2000-tallet og overlevde også debutsesongen med åtte poengs margin når status ble gjort opp i mai i fjor. Det man mangler i økonomiske ressurser tar man dog igjen ved hjelp av europeisk klubbfotballs kanskje aller tøffeste klubbhymne. Den Union-spiller som før kampstart står i spillertunnelen uten være villig til å løpe i døden når punkrocker Nina Hagen leder an allsangen over høyttalerne finnes kort og godt ikke, og når det blant spillermaterialet som ved første øyekast virker å være en gjeng trauste slitere skjuler seg opptil flere klassespillere er det ikke til å undres over at Union Berlin på en god dag er kapable til å slå selveste Hertha på bortebane. Ta midtstopper Christian Stuff for eksempel. 28 år gammelt fyrtårn med få glamorøse klubber å vise til på CV`n fra tidligere. Denne fredagskvelden skal han dog være banens beste. Bokstavelig talt et hode større enn alle de andre.

Utstyrt med en fysikk og en fremtoning som gjør han til en blåkopi på landslagsstopper Per Mertesäcker, ja, trolig mer lik Per Mertesäcker enn Per Mertesäcker selv noensinne har vært, står det tidlig klart at 1. FC Union Berlin har en skikkelig forsvarsgeneral i sin midte. Litt lenger frem befinner Torsten Mattuschka seg. Kapteinen som ble matchvinner mot Hertha en uke tidligere og som har kriget på midten siden de dager da klubben hadde tilhold langt nede i divisjonssystemet. Dagens høyeste publikumsbrøl under spillerpresentasjonene kom når Mattuschkas navn ble presentert for de vel 15 000 fremmøtte. Torsten Mattuuuuuuuuuuschka du bist der beste Mann, Torsten Mattuuuuuuuuuuschka du kannst was keiner kann er en uforbeholden hyllest fra tribunene til lagets kaptein. Ute på venstrekanten, halvt spiss og halvt ving, finner man rivjernet Mattuschkas rake motsetning. En teknisk og lettbent nederlender ved navn Santi Kolk som sist sommer ankom Union Berlin gratis etter å ha tjenestegjort i over et tiår rundtomkring i den nederlandske Eresdivisjonen. Et friskt pust som i langt større grad enn kaptein Mattuschka reflekterer den pasningsorienterte og tekniske fotballen trener Uwe Neuheus vil se ute på banen.

Med en halvtime igjen å spille og 2-0 ledelse til Osnabrück tyder det meste på at euforien som har rådet hele den siste uken snart vil legge seg. Et Union-mannskap som åpnet friskt men siden gir gjestene initiativet i kampen er i praksis døde og begravet med en halv time igjen å spille. Men ut av det blå snur det. Først en redusering fra fyrtårnet Stuff som styrer en heading ned og inn til venstre, og så – minuttet etter – lettbente Kolk med en avslutning som kiler seg inn nede ved stolperoten i keepers motsatte hjørne. To minutters amnesti fra Osnabrück-dominansen har snudd alt og med et entusiastisk hjemmepublikum i ryggen jager man nå også seiersmålet. Når innbytter Ede så får pirket inn 3-2 med 20 minutter igjen å spille er den rekordraske snuoperasjonen fullført. Den gode uken fra oppgjøret mot Hertha ser ut til å fortsette. Likevel. Midtstopper Daniel Göhlert vil dog være gledesdreper og serverer et tilbakespill kun egnet som lissepasning til en gjennomrusende Nicky Adler og vips står det plutselig 3-3. Mannen med resultattavla er stadionets mest sysselsatte og er trolig på god vei til å henge opp 4-tallet under “1. FC Union” når Stuff siden hamrer læret i tverrliggeren fra distanse og definitivt når hjemmelaget to minutter før slutt får en høyst tvilsom straffe. Frem stiger Der Beste Mann. Torsten Mattuschka. Og skyter. Over! Kapteinen tar seg til hodet i skuffelse over å ha brent matchballen, men når fløyta går og begge lag er vel forlikte i midtsirkelen runger Torsten Mattuuuuuuschka du bist der beste Mann over stadion. Det skal mer til enn et brent straffespark før det største Union-hjertet av alle faller i unåde.

Hvor går så veien videre for 1. FC Union Berlin? Er det realistisk å tro at klubben vil kunne klatre ytterligere i systemet? Rent ut sagt holde Hertha med selskap på aller øverste nivå og med det sørge for at det tidligere DDR igjen blir representert i 1. Bundesliga? Tvilsomt. Ikke bare har man tilhold på feil kant av en tysk hovedstad der ressursene stort sett er forbeholdt Hertha Berlin, men infrastrukturen til klubben synes også å definere midtsjiktet i 2. Bundesliga som stedet for hvor Eisern Union med rimelighet kan forventes å befinne seg. Uten nevneverdig økonomisk hjelp fra lokale styresmakter, et sponsormarked som støvsuges av byens blå og hvite og få andre muligheter til å drifte butikken enn ved beinhardt, men ikke alltid veldig lukrativt, arbeid kommer man i utgangspunktet til kort mot klubber som sitter langt romsligere i det. Når klubbens fortid dessuten fortsatt sitter så sterkt i veggene at man for få år siden hevet en lukrativ sponsoravtale med International Sport Promotion fordi det kom for en dag at selskapets styreleder hadde tjenestegjort som STASI-agent for det gamle DDR-regimet forteller det at man i Union Berlin også har flere tanker i hodet. Økonomi og suksess er en ting – men man søker ikke fremgang om det innebærer at man må gå på akkord med klubbens identitet og forhistorie. Den som kan fortelle om et liv i opposisjon, om Nina Hagen, “Wir aus dem Osten”, nesten-konkurser, cupfinale i 2001 og spillere som Sergej Barbarez og Jörg Heinrich i klubbøkene. Kort og godt – Hier regiert der FCU!