De som forsvant

Når den russiske toppklubben FC Saturn Moskva i januar annonserte opphør og med det satte punktum for en drift som strakk seg helt tilbake til 1946 føyde man seg bare inn i rekken av stadig flere klubber verden som har måttet kaste inn håndkledet. BestUtenBall ser nærmere på klubbene som har forsvunnet fra fotballkartet.

Vår rundreise i klubbnekrologer starter på 60-tallet. Riktignok hadde et utall klubber verden over gått over i historien innen dess, men FC Nancys endelikt i 1965 markerer på mange måter det første møtet med fotballdøden i nyere tidsregning. Klubben fra Lorraine-regionen nord-øst i Frankrike hadde spilt finale i Coupe de France kun tre år tidligere og tilbragt mesteparten av etterkrigstiden som toppserielag før økonomiske vansker i inngangen til 60-tallet så klubben først miste sin profesjonelle status, bli degradert og til slutt begjære oppbud sommeren 1965. Fransk klubbfotball var blitt et historisk sett signifikant bidrag mindre, mens det for byen og regionen skulle komme en redning to år senere når nystiftede AS Nancy-Lorraine i vakumet ettet FC Nancys død skulle overta lokalbefolkningens uforbeholdne støtte. FC Nancys gul-røde draktsett var historie. I fremtiden var det kombinasjonen hvitt og rødt som skulle være klubbfargene man forbant med Nancy og dens i underkant av 100 000 innbyggere. Samme år som nyetableringen så dagens lys forsvant Toulouse FC, cupmester ti år tidligere, fra det franske klubbmangfoldet før man også her så en ny klubb bli stablet på bena for å høste suksess på byens vegne. Dagens Toulouse FC hvor Daniel Braaten tjener til livets opphold er dog ingen gjenfødt utgave av det opp-rinnelige flaggskipet i Pyrenéene, men en klubb uavhengig av forgjengerens meritter og historie.

Så fast forward til 1973 da den vest-tyske delen av Berlin skulle bli neste sted i Europa som våknet opp med en historisk fotballklubb i manko. Nå kan man riktignok diskutere om de merittene som i sin tid gjorde SC Tasmania 1900 Berlin verdig en plass i historiebøkene er noe å trakte etter, men de er likefullt fascinerende. Sommeren 1965 ble nemlig Hertha Berlin, byens eneste representant i den vest-tyske Bundesligaen, degradert som følge av økonomisk taskenspilleri og siden det vest-tyske fotballforbundet av storpolitiske årsaker fant det ønskelig med representasjon fra byen med enklave-status midt inne i det kommunistiske øst, ble det bestemt at Herthas plass skulle overtas av en annen klubb med tilhørighet innenfor de vest-tyske bygrensene. Problemet var bare at man måtte langt nedover i Regionalliga Berlin for å finne neste klubb på listen, og når i tillegg både Tennis Borussia Berlin og Spandauer SV takket nei til den ledige plassen, falt loddet til slutt på lille SC Tasmania. To uker før seriestart i 1965 måtte klubben med ett plutselig belage seg på spill blant Vest-Tysklands aller beste klubber, totalt uforberedt på oppgaven. SC Tasmania skulle da også bli 1. Bundesligas historisk sett største prügelknabe, og med kun 15 scorede mål, 108 innslupne og bare åtte poeng av 68 mulige innehar klubben i dag rekorden som det statistisk sett svakeste som noensinne har vært en del av (vest-)tysk fotballs øverste nivå. Seks år etter det ettertrykkelige nedrykket våren 1966 gikk SC Tasmania dessuten konkurs og gitt aktiv dødshjelp i 1973.

Året etter var det Bradford Park Avenues til å få besøk av doktor Død. Klubben med det karakteristiske draktsettet bestående av røde, gule og sorte horisontale striper hadde i løpet av sin storhetstid navn som Kevin Hector, Kenny Hibbit og Ron Greenwood i rekkene, men mistet etter 62 års virketid i Football League sin Liga-status i 1970 og gikk siden i konkurs fire år senere. Fra asken av klubben reiste det seg en ny Sunday League-klubb ved samme navn som holdt navnet mer eller mindre i hevd frem til 1988 da en re-etablering av den tidligere storheten fra begynnelsen på 1900-tallet så dagens lys. Bradford Park Avenue FC har i dag tilhold i Northern Premier League – tilsvarende nivå sju i det engelske ligasystemet. Den amerikanske modellen med franchise-drift er spesielt egnet til å spre død og fordervelse over fotballklubber straks eierne ikke lenger finner det kommersielt forsvarlig med videre drift. I takt med at North American Soccer League gradvis mistet sin popularitet startet også massedøden blant klubbene som utgjorde ligaen utover 70-tallet. Philadelphia Atoms sa takk for seg i 1976 før St. Louis Stars la ned driften året etter. Snart skulle flere amerikanske soccer-klubber slå følge. På Irland var det i 1979 sluttspilt  for Cork Celtic FC, en klubb som både ble kronet med irsk seriemesterskap våren 1974 og som frem til sin død lokket spublikum på kamp ved hjelp av navn som George Best, Geoff Hurst og Uwe Seeler som alle hadde korte gjesteopptredener i klubbfargene. En annen Cork-klubb, Hibernians FC, også de seriemestere på 70-tallet hadde dessuten lidd samme skjebne allerede to år tidligere.

Starten på 80-tallet så nye travere i NASL kaste inn håndkledet. Dallas Tornado, Los Angeles Aztecs, Portland Timbers, Fort Lauderdale Strikers og Seattle Sounders forsvant i tur og orden på NASLs dødsleie og når hele ligaen til slutt gikk over ende i 1984 innebar det at også Tulsa Roughnecks, Vancouver Whitecaps, Toronto Blizzard og New York Cosmos så sine korte men svært innholdsrike historier bli gitt den siste olje. Den som med interesse følger nederlandsk fotball kan vanskelig ha unngått å registrere det tomrommet som eksisterer i Amsterdam. Det som vanligvis ville blitt fyllt av en byrival til Ajax, men som av en eller annen grunn står udekket. Vel, slik har det ikke alltid vært. På 70-tallet fantes det en Amsterdam-klubb som gjorde et forsøk på å utfordre Ajax om hegemoniet i den nederlandske hovedstaden – FC Amsterdam. Stiftet så sent som i 1972 etter en fusjon mellom to av byens mindre fotballklubber og med umiddelbare resultater å vise til etter nyetableringen kunne klubben med landslagskeeper Jan Jongbloed som sisteskanse blant annet bokføre en kvartfinale i UEFA-cupen høsten 1975 før nedturen startet med nedrykk, sviktende tilskuertall og til slutt en oppløsning av hele klubben sommeren 1982. Siden dess har Ajax fått råde i Amsterdam som byens eneste fotballklubb av størrelse  - et ytterst sjeldent hovedstadsfenomen i moderne fotball. Samme år som FC Amsterdam var en saga blott i Nederland skulle også spansk klubbfotball hjemsøkes av fordervelse da AD Almeria takket for seg.

Klubben som rakk å spille to sesonger i La Liga i løpet av sin 11 år korte eksistens skulle siden etterfølges av UD Almeria som i 1989 ble stiftet med tanke på å igjen bringe toppfotball til den spanske sydkysten. Samme utgangspunkt hadde Getafe CF når de i 1983 ble stiftet som erstatning for forgjengeren Getafe Deportivo som i tidsrommet 1946 til 1983 hadde representert Madrid-forstaden på fotballbanen. THOR Waterschei vant to belgiske cuptitler i henholdsvis 1980 og 1982 og nådde helt til semifinalen i den europeiske cupvinnercupen året etter den siste triumfen før man i 1988, året før klubben kunne ha feiret 70-årsjubileum, forsvant fra fotballkartet som følge av en fusjon med KFC Winterslag. Nyetableringen fikk navnet KRC Genk og overtok både sistnevntes plass i det belgiske ligasystemet og fikk godskrevet merittene som den tidligere klubben til Roger Albertsen og Egil “Snapper`n” Johansen rakk å erverve seg. Mer belgisk klubbdød senere. Kommunismens fall i det tidligere øst-Europa endret mye – også rammevilkårene for flere tradisjonelle flaggskip på fotballfronten bak det tidligere jernteppet og verst gikk det trolig ut over Victoria Bucuresti. Med status som det rumenske politiets egen klubb la man på suspekt vis beslag på tredjeplassen i rumensk serie bak de to dominerende bykollegaene Steaua og Dinamo i tidsrommet 1986 til 1989, og var således også representant i Europa i samme tidsrom. Når Nicolae Ceausescus forhatte regime så fallt i desember 89 var veien kort til å bli oppløst av et rumensk fotballforbund som endelig hadde makt nok til å kvitte seg med kanskje den av de rumenske klubbene som sterkest var knyttet til korrupsjon og manipulasjon av fotballresultatene.

I 1992 var turen kommet til Aldershot. Og Berlin. Samt Malaga. Aldershot FC hadde vært en del av den engelske ligaen siden 1932, men de siste sesongene som klubben eksisterte fortonet seg mildt sagt kaotiske. En tyngende gjeld så klubben bli slått konkurs allerede sommeren 1990 bare for å få statusen som insolvent opphevet da en ung forretningsmann entret scenen med det som angivelig var midler nok til å berge stumpene. Problemet for Aldershot var bare at redningsmannen heller ikke viste seg å være likvid (Spencer Thretwey ble siden dømt til to års fengsel for økonomisk svindel) og i mars 1992 var det hele definitivt over. Før sesongen var fullført gikk klubben i konkurs og 66 års historie fikk sitt avsluttende kapittel. I Tyskland hadde Blau-Weiss Berlin med en ung Karl-Heinz Riedle som spydspiss spilt 1. Bundesliga-fotball så sent som våren 1987, men noen få måneder etter Aldershots endelikt slo tyskerne følge inn i nekrologene. 102 års rikholdig historie var ved veis ende. Like så i Malaga der Club Deportivo Malaga anno 1933 hadde vekslet mellom spansk 1. og 2. divisjon helt siden begynnelsen på 60-tallet, men til slutt bukket under som følge av at det økonomiske fundamentet gradvis hadde forvitret under føttene. For bypatriotene var dog løsningen på konkursen enkel. Man rettet i stedet oppmerksomheten mot Malaga CF, CD Malagas reservelag, som siden skulle ta steget opp i spansk La Liga og forsvare Andalusias fotballære.

I 1996 var turen kommet til Belgia igjen. Denne gang Royal Football Club Seraing som to år tidligere hadde lagt beslag på tredjeplassen i belgisk toppserie, men som følge av den moderne fotballens største fallgrube, økonomien, la ned driften og lot seg innlemme i Standard Liege samme sommer som EM ble avholdt i England. Siden skulle en annen klubb fra forstaden Seraing annektere RFC Seraing-navnet og slik sett føre det videre, men copycatene har ingenting med klubben som på 80- og første halvdel av 90-tallet var et regelmessig innslag i belgisk toppserie. FC Dinamo-93 Minsk levde et kort men suksessfullt liv i Hviterussland med både topplasseringer i hjemlig serie og europacupopptredener å vise til i løpet av sin seks år korte tilværelse før butikken ble avviklet høsten 98. Året etter gikk nok en belgisk traver over ende. Denne gang K. Beerschot V.A.C fra Antwerpen som gikk inn i sitt 100. år da finansielle vansker gjorde det umulig å fortsette. Med syv seriemesterskap fra mellomkrigstiden og to cuptriumfer på 70-tallet var det med andre ord en sterk bidragsyter til belgisk fotballhistorie som med K. Beerschots fall takk for seg, men som det heter – den enes død er den andres brød. Tomrommet syd i Antwerpen ble raskt fyllt av KFC Germinal Ekeren som flyttet fra nord i byen og inn på K. Beerschots gamle territorie. Studerer man den belgiske Jupiler Ligue-tabellen i dag finner man KFC Germinal Ekeren igjen under sitt nye navn, Germinal Beerschot, på nedre halvdel på statusen over tingenes tilstand i belgisk toppserie.

I Østerrike vant FC Wacker Innsbruck fem serietitler og like mange cuptroféer under østerriksk fotballs kanskje aller største storhetstid – 70-tallet -, før man i den gjennom-kommersialiserte og sponsorstyrte fotballen i alpelandet måtte gi avkall på Bundesligalisensen i 1986 for å rydde plass til den pengestinne nydannelsen Swarowski Tirol. Når Swarowski-konsernets fotballprosjekt siden strandet i 1992 ble FC Wacker Innsbruck gjeninnsatt som Bundesliga-klubb og rakk også å høste en ny cuptriumf før man i 1993 på nytt måtte overlate proff-lisensen sin til nok en ny lokal fotball-innretning: FC Tirol Innsbruck. Etter seks år som amatørklubb aller nederst i det østerrikske seriesystemet var det dog definitivt game over for FC Wacker Innsbruck i 1999 – 84 år etter at klubben ble stiftet av en kameratgjeng inne mellom Tyroler-fjellene. At arvtageren FC Tirol Innsbruck siden skulle lide samme skjebne i 2002 er mager trøst for den generasjonen som fortsatt erindrer FC Wacker Innsbrucks storhetstid i Østerrike. FC Tirol Innsbruck skulle bli etterfulgt av nok en ny Tirol-klubb, for enkelhets skyld døpt FC Wacker Innsbruck og gitt de samme draktfarger som forgjengeren med samme navn, uten at dagens utgave av klubben med det velklingende navnet formelt sett har noe med forgjengeren å gjøre eller kan påberope seg eiendomsretten til titlene det egentlige FC Wacker Tirol rakk å vinne. Forvirret? Du er neppe alene.

I starten på 2000-tallet forsvant i tur og orden CP Merida (Spania), Maccabi Jaffa (Israel), Airdrieonians FC (Skottland), KFC Lommel (Belgia), FC Nordjylland (Danmark), FC Jokerit (Finland), Wimbledon FC (England) samt den slovenske duoen NK Olimpija og NK Ljubljana fra kartet. Alle hadde det til felles at de kunne vise til toppseriestatus i de respektive lands ligaer, og selv om de i de fleste tilfeller ble etterfulgt av nydannelser som ønsket å fylle tomrommet er det ingen av nyvinningene som kan gjøre hevd på de avviklede klubbenes forhistorie selv om den slående likheten i navn og draktfarger sikkert kan forlede selv den beste til å tro akkurat det. I Serbia forsvant et navn som hadde rukket å gjøre seg gjeldende på toppnivå både i det gamle ex-Jugoslavia og siden i serbisk klubbfotball når FK Proleter fra Vojvodina på nyåret 2006 ble ført til skafottet. Klubbens resultater hadde i årene opp til avrettingen blitt stadig svakere og i et forsøk på å få lokalfotballen tilbake i toppen av serbisk fotball valgte man å kassere navnet som hadde tjent fotballen i regionen helt siden 1947 til fordel for å forene kreftene med FK Buducnost og siden stifte FK Banat Zrenjanin. Fotballkortene av Proleter-spillere fra begynnelsen av 90-tallet var med ett blitt samleobjekter. Scarborough FCs opprinnelse strakk seg helt tilbake til 1879 og klubben kunne vise til Football League-status fra 1987 til 1999, men med en gjeldsbyrde på 2,5 millioner pund avgikk klubben med døden sommeren 2007 som ytterligere et offer for fotballpesten som for alvor hadde begynt å bre om seg blant engelskmennene.

Samme år bestemte iranske myndigheter at konsentrasjonen av fotballklubber i hovedstaden Teheran var blitt så stor at det ikke lenger var plass til alle klubbene som knivet om tilskuerne og at problemet best kunne håndteres ved å oppløse flere av de eksisterende klubbene. Deriblant PAS Teheran som hadde fem serietriumfer gjennom 70-, 80- og 90- tallet å vise til og som i 1993 dessuten hadde blitt asiatiske klubbmestere. I stedet var det Hamedan vel 50 mil lenger syd-øst i landet som ble tilgodesett med et nytt tilskudd til iransk toppserie. I Skottland hadde lille Gretna FC takket være forretningsmannen Brooks Mileson lagt for dagen en ambisiøs satsning som hadde ført klubben først inn i det profesjonelle ligasystemet i 2002 og siden til at tre påfølgende opprykk sørget for at klubben hadde Scottish Premier League-status med virkning fra sommeren 2007. Underveis hadde man også spilt seg til skotsk cupfinale i 2006, men når Mileson av helsemessige årsaker trakk seg helt ut av klubben ble den også etterlatt til å håndtere en gjeld som hadde vokst til over £4 000 000. En umulig oppgave som raskt resulterte i at klubben først ble satt under administrasjon, dernest tvangsflyttet ned i divisjon tre og kun få dager senere slått konkurs 3. juni 2008.

Lenger syd på øyriket måtte også Halifax Town ACF gi tapt samme sommer etter 97 års eksistens og i Kroatia kom NK Kamen Ingrad aldri til start når sesongen 2008/2009 skulle sparkes i gang. Klubben hadde tilbragt så og si hele 2000-tallet i 1.HNL, men det var til liten hjelp når hovedsponsoren siden trakk sin økonomiske støtte. I Nord-Irland var Derry City et av flaggskipene, stiftet tilbake i 1928 og landets eneste treble-vinner noensinne.  Likevel gikk man over i historien i november 2009 som følge av økonomiske vanskeligheter og på omtrent samme tid rammet samme skjebne belgiske RE Moescroun som ble strøket fra offisielle lister med virkning fra 28. desember 2009. CF Extremadura smakte med en ung Rafael Benites ved roret på livet i La Liga ved to anledninger på slutten av 90-tallet. Siden skulle kursen peke rakt nedover og 11 år etter siste nedrykk fra spansk toppserie  tok kombinasjonen av økonomiske problemer og sportslige nedturer også knekken på ytterligere en kjenning fra nyere spansk fotballhistorie. Konkurs i 2010 gikk også HFC Haarlem. Stiftet tilbake i 1889 rakk klubben å bli over 120 år, fostre Ruud Gullit og være en solid bidragsyter til nederlandsk fotball før driften ikke bar lenger.

I Chester City FC hadde man strevd med økonomien i vel to decennier og historier om hvordan daværende manager Kevin Ratcliffe på slutten av 90-tallet selv betalte regningene til den pengelense klubben var det som i første rekke ga moderklubben til Ian Rush spalteplass på sportssidene. Med ryggen mot veggen holdt man siden kreditorene på avstand gjennom hele 2000-tallet før man i februar 2010 ubønnhørlig ble innhentet av realitetene. Kastet ut av ligaen var det ingen vei utenom å begjære oppbud, før man startet på arbeidet med å starte opp igjen under navnet Chester FC aller nederst i ligasystemet. I Norge gikk FC Lyn over ende etter et langt dødsleie i løpet av fjoråret selv om draktfargene på fotballfronten vil bli holdt i hevd av Ski- og Fotballklubben Lyns A-lag som fra 4. divisjon tar sikte på å bygge sten på sten og med det føre Lyn-navnet tilbake til toppen av norsk fotball. Senere samme høst fikk man nok et eksempel på hvilken sårbar posisjon man befinner seg i når investorer siden trekker sin økonomiske støtte da den russiske toppserieklubben FC Moskva la ned virksomheten straks sesongen var unnagjort som følge av at gruveutvinneren MMC Norilsk Nickel ikke lenger så det formålstjenlig å være moskovittenes økonomiske velgjørere.

Listen over klubber på alle nivå som gjennom årenes løp har blitt borte teller langt flere enn kun de forannevnte. Ingen land har sluppet unna klubbdøden, men midt oppe i frafallet vokser det også nye klubber til. Enten ved at man følger den italienske modellen ved at man går i konkurs og siden starter opp igjen med mindre justeringer i klubbnavn og relativt snart er tilbake ved utgangspunktet slik både Fiorentina og Napoli har erfart det eller ved at en klubbs endelikt etterlater et tomrom initiativrike sjeler står fritt til å fylle med en arvtaker til klubben som nylig ble stedt til hvile. Som en avsluttende kuriositet kan forøvrig den tidligere Tromsø-spilleren Jonny Hanssen tjene som et eksempel på en pensjonert spiller som finner CV`n sin full av hull etter fotballklubber som ikke eksisterer lenger. Fra starten i Narvik NOR som i sin tid fusjonerte med Mjølner for å skape FK Narvik (i dag FK Mjølner) via FC Lyn til belgiske Eendracht Aalst som gikk i konkurs 2003 synes fenomenet klubbdød å ha fulgt narvikingen i hælene gjennom hele karrieren. Utviklingen peker da også entydig i retning av at han snart vil få selskap av flere forhenværende spillere som har tilbragt majoriteten av karrieren på steder hvor klubbnavnene siden er blitt kasserte da pengeinnsprøytingen i internasjonal fotball også har gjort den svært sårbar og sørget for at antall tilfeller av klubber som går i konkurs og dør ut synes å være jevnt tilagende.