Kontinuitet? Nei, takk!

Glem Real Madrid, AC Milan, Manchester City og Chelsea. Overgangsmarkedets mest rabiate aktører har de siste årene befunnet seg helt andre steder i Europa. Nærmere bestemt i Genoa. Og i Udine. Der sitter to klubbpresidenter som alltid våkner til liv når Mercato – det italienske overgangsmarkedet – starter og som siden kjøper og selger spillere i et omfang ingen andre klubbeiere er i nærheten av å matche.

Den største risikosport en Genoa-supporter har kunnet bedrive de siste 7-8 årene er å gå til innkjøp en av klubbdrakt og siden dandere navnet på en av klubbens nyankomne spillere over skulderpartiet. Toni, Floccari, Milito, Thiago, Bonucci og Aquafresca. Listen over spillere som i nevnte tidsrom knapt har rukket å bli avduket sammen med klubbpresident Enrico Preziosi før de siden har blitt solgt videre er så lang og mektig at enhver Rossoblu som fortsatt insisterer på å ha spillernavn bak på trøya nesten bør helgenforklares på grunn av motet man i så fall velger å fremvise. Med unntak av reservemålvakten Alessio Scarpi (37), kapteinen Marco Rossi (32) og Omar Milanetto (35) finnes det pr dags dato ingen spillere i Genoa-stallen med mer enn to sesongers fartstid i klubben. 17 av 27 A-lagsspillere ankom enten sist sommer eller i løpet av denne vinteren, og de resterende sju på et eller annet tidspunkt de to foregående sesongene.

Turnoveren i Genoas spillergruppe er akkurat så høy som man kan forvente hos en klubb som i løpet av en sesong gjør cirka 25 nye spillerkjøp – slik man har hatt for vane etter at Enrico Preziosi overtok president-posten på begynnelsen av det forrige tiåret. Og når så mange nye ankommer Serie A-klubben, må nødvendigvis cirka et tilsvarende antall spillere forsvinne ut dørene. Enten ved salg, og da som allerede nevnt gjerne etter kun få måneder i klubben, eller gjennom utleie. I skrivende stund har Genoa Cricket and Football Club eierforhold til ikke mindre enn 44 spillere som tjenestegjør andre steder, enten gjennom den mye praktiserte italienske ordningen med delt eierskap i en spiller eller ved at man sitter på alle rettighetene alene. 44 spillere. Det er fire komplette lagoppstillinger det. Og supplert med de 27 som utgjør klubbens egen stall innebærer det at man hos de røde og blå i Genoa har over 70 spillere tilknyttet seg.

Hvem er så denne Enrico Preziosi som gir en lang finger til begrepet kontinuitet som jo synes å være innmeislet som et  av de mest sentrale suksesskriteriene for fotballklubber som vil opp og frem her i verden? Som italienske klubbpresidenter flest er også Preziosi også en karakter. Utstyrt med både stor personlig formue og et passe tilsmusset rulleblad er kun nære bånd til Silvio Berlusconi det eneste som mangler før klisjeen om en tvilsom og gråstenket italiensk fotballeder er fullkommen .. nei, vent.. de er visst der de også. De nære båndene altså. Enrico og Silvio er gode busser og med det skulle Preziosi være plassert i terrenget som en i rekken av smått eksentriske klubbeiere som vet å bruke albuene når de vil oppnå noe. Lederposisjonene i italiensk toppfotball er ikke for de sarte og tynnhudede og så kan man absolutt mene mangt om kulturen de representerer, men at herrer som Moratti, Agnelli, Zamparini, Lotito og Preziosi er med på å gjøre italiensk fotball til et fascinerende skue selv i sportslige nedgangstider kommer man ikke utenom.

Få ligaer er så influert av forhold utenfor banen som den italienske og aktiviteten rundt omkring på presidentkontor som nesten alle har det til felles at de rommer en halvgal og kjederøykende eksentriker som vet å kle seg forbilledlig er kanskje vel så avgjørende for tabellen som det klubbene til syvende og sist bedriver ute på treningsfeltet. Aller best kommer dette kanskje til syne under overgangsvinduet da italienske fotballedere inntar Ata Quark hotell i Milano for å wheale og deale fotballspillere etter en modell som er unik for Italia og som for resten av Europa fremstår ustrukturert og kaotisk i det ene øyeblikket og som et eksempel til efterfølgelse i det neste. Når hotellets største sal forvandles til provisoriske klubbkontorer som omkranser hjertet der fotballforbundet og ventende journalister siden forsøker å holde seg oppdatert på hva som skjer i de ulike klubb-båsene vet man alltid straks Preziosi ank0mmer selskapet at det vil bli jobbet under høytrykk bak døren hvor “Genoa CFC” markerer reviret.

Har man de siste tre årene handlet rundt regnet 80 spillere vet man også å sette seg i respekt, selv om det for både fotballfaglige og bedriftsøkonomer fortoner seg som et lite mysterium hvorfor Preziosi er overgangsmarkedets aller hissigste. Riktignok har klubben under hans ledelse klatret hele veien fra Serie C og opp til italiensk klubbfotballs fornemste selskap der den siste sesongene har befestet sin plass som et lag på øvre halvdel av tabellen, men det å se den åpenbare parallellen mellom kvantiteten på spillerkjøp/-salg og resultatene man underveis har oppnådd er vanskelig for de fleste. Straks en spiller gjør suksess selges han gjerne videre og tanken om å bygge et mannskap over tid synes ikke å være en filosofi etter Preziosis hode. Er det da forretningsmannen Preziosi som styrer showet? Vel, i så fall er det en langt mindre suksessfull sådann enn den som i sin tid bygget opp et leketøysimperium i Italia. Genoa tjener nemlig heller ikke penger på overgangs-aktivitetene sine. Tvertimot har man de fire siste årene tapt anslagsvis €60 000 000 på kjøp og salg av spillere. Et svimlende beløp som for alvor gjør Preziosis transferpolicy uforståelig. Ikke det at mannen ikke behersker kunsten å hente spillere som siden selges med stor profitt videre, men totalregnestykket, og det er jo det som til syvende og sist er avgjørende, er svært lite flatterende.

I god Genoa-ånd solgte man sommeren 2009 for eksempel Diego Milito og Thiago Motta til Inter Milan for nærmere €35 000 000 et år etter at de begge var hentet for en langt rimeligere sum til klubben. Så langt vel og bra. Regnestykket tilsier en netto profitt på over tyve millioner euro ved å hente Milito hjem fra Zaragoza og supplere med en Thiago Motta som kom gratis fra Barcelona for siden å selge de videre til et Champions League-vinnende Inter fra Milano. Problemet var bare at en del av kjøpesummen ble betalt med Robert Acquafresca. Verdsatt til €15 000 0000 i overgangen og siden kun benyttet i et halvt år før han ble sendt videre på lån til Atalanta og Cagliari. Stort sett hele beløpet kan avskrives som tap, og eksempelet Acquafresca er snarere regelen enn unntaket. Spillere kjøpes gjennomgående for mer enn man siden innkasserer ved videresalg og når man i tillegg bedriver overgangsaktiviteter i storskala slik Preziosi har gjort til sitt varemerke kan ikke totalregneskapet bli lystelig lesning for klubbens kasserer.

Så, hva er det så som driver denne Preziosi til å opptre som han gjør? De fire siste års erfaringer burde være entydig tilbakemelding nok på at det å opptre som italiensk klubbfotballs fulleste sjømann under mercato ikke er noen forretningsidé han har lyktes med. Har Preziosi i stedet utviklet en filosofi, diametralt motsatt av den resten av fotballeuropa forfekter med kontinuitet og gradvis lagbygging som suksessresept over tid? Genoas resultater de seneste sesongene er det jo ingenting å utsette på. Midt oppe i alt kjøpehysteri har klubben innkassert henholdsvis 10nde, 5te og 9ende plass etter returen til serie A sommeren 2007 hvilket jo indikerer at massive utskiftninger er egnet til å holde spillergruppa på tå hev og få den til å prestere. Er det slik Preziosi tenker? Ingen vet,  men dersom filosofien først oppstår et sted bør ingen være overrasket over at den i så fall popper opp i hodet på en klubbleder i støvellandet. Muligens er det så enkelt som at Preziosi kjeder seg. At han gjennom året tvinner tomler på presidentkontoret i påvente av å kunne vise handlekraft på overgangsmarkedet. At det er arenaen der han vil overskygge alle de andre.

Lista legges i så fall høyt takket være en kollega med tilhold i Udine. Giampaolo Pozzo. 70-åringen er Serie As nest lengst regjerende president, kun slått av Silvio Berlusconi, og som Preziosi heller ikke uten en fortid som klubbleder fri for kontroverser. Pozzo og Preziosi under Mercato er nesten to sider av samme sak, og der tallene i Genoas tilfelle er smått overveldende ligger ikke Udinese langt tilbake. Med vel 60 spillere kjøpt de siste tre årene og med i underkant av 40 utlånte spillere i skrivende stund gående på gress andre steder puster Pozzo sin kollega Preziosi i nakken som ikke bare Italias men Europas mest kjøpegale klubboverhode. På et vesentlig punkt skiller dog Udinese seg fra Genoa ved at spillerkjøpene i Pozzos tilfelle gir mening til utenforstående. Ingen klubbeiere i Italia har som sølvreven i Udine rendyrket konseptet med å tråle fotballverdenen for unge billige talenter og/eller avskrevne navn som siden selges dyrt unna få år etter. Der Preziosis opptreden på overgangsmarkedet er et pengesluk har Pozzos velutviklede apparat for speiding og talentforedling resultert i at klubben har gått €60 000 000 i pluss på overgangsmarkedet de siste fire årene. I størrelsesorden det samme beløp som Preziosi forholder seg til lenger vest i Italia, men med den forskjell at dette er penger inn på konto. Ikke ut.

Udineses talentnettverk har forgreninger over hele verden, selv til Norge der Jo Inge Berget og Odhion Ighalo riktignok ikke kan sies å høre til suksesshistoriene. Blant de finner man derimot Iaquinta, Jørgensen, Pizarro, Fiore, Quagliarella, Dossena, Gyan, Muntari m.fl, og ettertraktede objekter som Handanovic, Inler, Zapata, Isla, Sanchez og Asamoah utgjør neste generasjon med det som ventes å bli dyresolgt vare. I Udinese er man også, om enn kun marginelt, litt bedre på å holde kontinuitet i spillerstallen selv om heller ikke Stadio Friuli er en arena man som nyinnkjøpt spiller kan gjøre regning med å ha som hjemmebane spesielt lenge. De ulike motivene som måtte ligge til grunn for Preziois og Pozzos kjøpelyst til tross, når sommeren kommer er det hjemmesidene til Genoa Cricket and Football Club og Udinese Calcio det er verdt å følge med på for utenforstående. Betrakt det som en garanti. Ikke noe annet sted vil man få bedre avkastning på å trykke “reload” eller ctrl + F5 enn de to nevnte websider i løpet av overgangsvinduet.