Fotballen bak muren

20. november i fjor ble det spilt en fotballkamp mellom to lag ikledd henholdsvis blått og hvitt i Leipzig. På det ene laget fant man navn som Ulf Kirsten, Olaf Marschall og Andreas Thom – på det andre Lothar Matthäus, Jürgen Klinsmann og Andreas Brehme. Til slutt var det de blåkledte som foran vel 15 000 fremmøtte tilskuere trakk det lengste strået med 2-1 seier i oppgjøret som var ment å være det endelige punktum for fotballen i et land som 20 år tidligere hadde opphørt å eksistere. DDR.

Livet i det tidligere Øst-Tyskland er i årene etter gjenforeningen blitt grundig dokumentert opp og i mente og det folk i dag ikke vet om hverdagen slik den artet seg med STASI, berlinmur og Trabanter er neppe verdt å vite. Et felt blir derimot sjelden viet samme retrospektive interesse. DDRs fotballhistorie. Avhoppede spillere, likvidasjoner, sikkerhetspolitiets sterke innflytelse og europacuptriumfer. Øst-tysk klubbfotball inneholdt sider og episoder få andre nasjoner kan fremvise. Siden oppstarten av DDR Oberliga i 1949, samme år som Deutsche Demokratische Republik så dagens lys, rakk man å avvikle 43 sesonger og utnevne tilsammen 14 ulike seriemestere innen det øst-tyske Deutsche Fussball Verband (DFV) ble oppløst og de siste restene av DDRs seriesystem opphørte å eksistere i mai 1991. Syv måneder lenger enn staten selv maktet å overleve. I samme tidsrom avviklet man også 40 nasjonale cupmesterskap, hentet hjem et europacupftrofé, var representert i ytterligere to europacupfinaler, tapte tre semifinaler i de europeiske klubbturneringene og spilte 293 offisielle A-landskamper med den øst-tyske forbundslogoen på brystet. På godt og vondt – det mangler ikke på materiale til historiebøkene.

Navn som Carl Zeiss Jena, Dynamo Dresden, Lokomotiv Leipzig, Magdeburg, Karl Marx Stadt og Vorwärts Berlin skulle alle bli fyrtårn i den øst-tyske klubbfotballen – på samme måte som FC Dynamo Berlin skulle bli det. Sistnevnte STASI-sjef Erich Mielkes eget lag og hadde man først hans støtte skulle det vise seg at man siden kom lett til troféene. 10 seriemesterskap på rad mellom 1979 og 1988 vitner i ettertid mer om kynisk manipulasjon regissert av Mielke selv enn om en klubb som høstet titler ved egen hjelp, men partipampenes makt i det tidligere DDR var uinnskrenket. Også når det kom til å diktere fotballresultatene. De virkelige lokomotivene i øst-tysk fotball befant seg i Dresden. I Jena. I Magdeburg. Og i Leipzig. Alle fire hadde da også det til felles at de ved DDR-fotballens slutt kunne se tilbake på meritter også utenfor landegrensene. Magdeburg satte AC Milan på plass i den europeiske cupvinnercupfinalen ved å vinne 2-0 på De Kuip i Rotterdam i mai 1974, mens Carl Zeiss Jena og Lokomotiv Leipzig tapte hver sin finale i samme turnering mot henholdsvis Dinamo Tblisi (1-2) i 1981 og Ajax (0-1) seks år senere. I tillegg kan både Dynamo Dresden (1989), Dinamo Berlin (1972) og Lokomotiv Leipzig (1974) vise til semifinaleopptredener i det aller fornemste europeiske selskap. Idretten i DDR var så visst mer enn bare dopede friidrettsutøvere.

Fortellingen om fotballen i DDR blir heller ikke komplett uten navnet Lutz Eigendorf. Korreksjon. Fortellingen om livet i DDR blir ikke komplett uten navnet Lutz Eigendorf. Slik den heller ikke vil bli det uten å nevne Horst Assmy, Jörg Berger, Falko Götz, Norbert Nachtweih, Frank Lippman, Jürgen Pahl og Axel Kruse. Alle fotballspillere. Alle avhoppere. Den høyeste prisen for landssviket var det dog Lutz Eigendorf som betalte. Døden. Beordret av Erich Mielke. Etter endt karriere skulle også den mest kjent målscoreren i øst-tysk historie flykte til vesten. Jürgen Sparwasser. Vi skal snart komme tilbake til det navnet. Avhoppet kaster som i de øvrige tilfellene mørke skygger over en landslagshistorikk som fortjener å bli husket for langt mer enn bare spillere på flukt fra et politisk regime. Historisk sett har DDR nemlig hatt meget sterke landslagsårganger, men med meritter først og fremst fra den lite prestisjefyllte OL-turneringen der den lemfeldige forståelsen av “amatør”-begrepet i øst-europa i praksis så turneringen være forbeholdt landene bak jernteppet, fikk landslagsfotballen i DDR aldri nevneverdig anerkjennelse utenfor de egne landegrensene.

OL-gull i 1976, sølv fra 1980 og bronsemedaljer i såvel 1964 som 1972 endret lite på oppfatningen av at øst-tysk landslagsfotball befant seg et langt stykke unna europatoppen, selv om man i ettertid finner vel så mye av forklaringen på manglende EM- og VM-deltakelse i det evig repeterende mønster der man ble parret med en europeisk stormakt i kvalifiseringen og siden mistet den ene sluttspillplassen som skulle deles ut i gruppen med svært liten margin. Ikke før i 1974 var turen endelig kommet for øst-tysk fotball til å vise seg frem på internasjonal fotballes aller fremste scene. Verdensmesterskapet. Atpåtil arrangert i Vest-Tyskland og hvor skjebnen ville det slik at man skulle møte vertsnasjonen i gruppespillet. DDR gikk til oppgjøret på Volksparkstadion i Hamburg den 22. juni med en seier (2-0 mot Australia) og et uavgjort resultat mot Chile (1-1) i bagasjen fra sine to første gruppespillkamper og når man i øsende regnvær entret matta sammen med Beckenbauer & Co var det til en fotballkamp viss betydning kom med langt større dimensjoner enn bare som en duell om avansement til VMs mellomrunde. Dette var vest mot øst. Ideologiers kamp. Kapitalisme vs. kapitalisme.  Tyskere på den ene siden av muren mot tyskere på den andre.

Aldri tidligere hadde ligget større symbolverdi i å vinne en fotballkamp. Når nybliven cupvinnercup-vinner Jürgen Sparwasser fra Magdeburg etter 77 minutter med stillingskrig fikk kontroll på et langt overlegg fra høyrekanten og skar gjennom vest-tyskernes forsvarslinje for siden å kontant banke lærkula inn bak en sjanseløs Sepp Maier var det kun den lille kontigenten med øst-tyske tilskuere som var å høre av de over 60 000 fremmøtte. DDR hadde klart det tilnærmet umulige. Banket storfavoritten Vest-Tyskland på deres egen hjemmebane. Regjerende europamester med Beckenbauer, Breitner, Overath, Vogts, Schwarzenbeck, Maier og Müller var beseiret. Av langt mindre navngjetne tyskere som Croy, Waetzlich, Bransch og Kische. Tidenes mest prestisjetunge fotballkamp hadde en vinner. De spilte i blått. Og de hadde DDR på brystet. Europacupseier og OL-gull i all ære – Øst-Tysklands største bragd på fotballbanen fant sted i Hamburg denne junidagen i 1974. Som gruppevinner entret man siden mellomspillet der 0-1 for Brasil, 0-2 mot Nederland og 1-1 i den siste opptredenen mot Argentina så DDR legge beslag på 6. plassen i verdensmesterskapet og sammen med FC Magdeburgs europacuptriumf noen måneder tidligere ble fotballåret 1974 skrevet inn med gullskrift i de øst-tyske historiebøkene.

Offisielle resultatlister vil forøvrig ha det til at oppgjøret i Hamburg var eneste gang Vest- og Øst-Tyskland møttes på fotballbanen. Det er dog ikke riktig. Når Tyskland til OL i 1964 stilte med en felles tropp bestående av utøvere fra både Vest- og Øst-Tyskland hadde de to forbundene seg i mellom ikke klart å enes om hvilke spillere som skulle plukkes ut til å representere et felles Tyskland. Løsningen ble å sende det laget som over to interne oppgjør var best på vegne av den for anledningen “samlede” nasjonen. I all hemmelighet, uten tilskuere og mediers kjennskap møttes OL-lagene til Vest-Tyskland og DDR til to oppgjør som siden aldri har figurert i noen resultatlister. DDR vant forøvrig, men det var i praksis rått parti. De øst-tyske “statsamatører” var amatører kun på papiret, mens Vest-Tyskland besto av spillere som faktisk levde opp til begrepet. På samme måte som de gjorde det da lagene under OL i München 1972 møttes igjen. Og DDR vant. Nok en gang.

Perioden etter 1974 og frem til DDRs oppløsning skulle langt på vei arte seg på samme måte som den hadde gjort før verdensmesterskapet i Vest-Tyskland. DDR røk ut i tøffe kvalifiseringsgrupper mot lag som siden gjorde det meget bra i mesterskapene, og landslagsfotballen nådde aldri de samme høyder igjen som man hadde opplevd på begynnelsen av 70-tallet. Vel og merke på A-landslagsnivå. I yngre årsklasser høstet man flere store triumfer med både europamesterskap på U19-nivå i 1986 og VM-bronse for U20-landslag et år senere som de største merittene illustrerende at øst-tysk landslagsfotball absolutt var i stand til å spise kirsebær med de store. Først under DDRs aller siste krampetekninger fikk man igjen for alvor ferten av et mesterskap. Nærmere bestemt VM-sluttspillet i 1990 der deltakelse i Italia ville stå og falle på kvalifiseringens aller siste koppgjør borte mot Østerrike. Oppladningen ble av det ekstraordinære slaget. Kun seks dager før kampen skulle spilles Berlin-muren og øst-tyskerne våknet opp til et helt nytt verdensbilde. Så også fotballspillerne og i euforien som rådet ble forberedelsene inn mot oppgjøret i Wien skadelidende.

På spillerhotellet var man ikke lenger omgitt av STASI-agenter slik praksisen alltid hadde vært tidligere. I stedet var hotellobbyen full av representanter fra de vest-tyske Bundesliga-klubbene som gjorde sitt ytterste for å innynde seg hos de øst-tyske profilene. Aller lengst gikk trolig Bayer Leverkusen som hadde utstyrt sin daværende manager med presseakkreditering slik at han kunne fotfølge spillerne også ute på treningsfeltet og verken Matthias Sammer, Ulf Kirsten, Andreas Thom eller Thomas Doll hadde noen større motforestillinger mot kaoset som rådet. For de øst-tyske stjernene var dette muligheten de hadde ventet på. Endelig bød anledningen seg til å tjene store penger på talentet. Et øst-tysk lag ute av stand til å absorbere de siste dagers utvikling i hjemlandet samt kaoset som omga dem i Wien var siden sjanseløse på Prater Stadion der VM-drømmen ble knust av en Toni Polster i storform som besørget alle målene i 3-0 seieren til hjemmelaget. Når siste landskamp skulle spilles, borte mot Belgia den 12. september 1990 i det som opprinnelig var en oppsatt EM-kvalifiseringskamp men som underveis hadde blitt omgjort til en privatlandskamp i forlengelsen av at staten DDR snart ville opphøre å eksistere, var kaoset om mulig blitt enda verre.

Landslagstrener Rudolf Geyer hadde innkalt totalt 36 spillere i takt med at stadig flere etter påtrykk fra klubblagene sine annonserte at de ikke hadde til hensikt å møte til spill for et landslag som lå på dødsleiet, og med kun 14 mann i troppen kunne man takket være to mål av Matthias Sammer likevel bokføre en imponerende 2-0 seier på Stade Constant van den Stock i Brüssel i den aller siste landskamp DDR noensinne spilte. Riktignok hadde man opprinnelig programfestet et annet oppgjør som øst-tysk landslagsfotballs aller siste opptreden på den internasjonale scene, en vennskapskamp mot Vest-Tyskland i november samme år, som en symbolsk markering før de to landslagene skulle forenes kun uker senere, men som følge av at supporteropptøyer herjet de siste månedene av øst-tysk klubbfotball valgte man av sikkerhetshensyn å avlyse oppgjøret. 20 år senere, i november 2010, var dog tiden endelig kommet for et siste heltysk oppgjør. I en vennlig atmosfære så scoringer av Ulf Kirsten og Olaf Marschall til at et tilårskommet DDR-mannskap anno 1990 beseiret gråtonede vest-tyske verdensmesterne fra Italia det samme året. Punktum var endelig satt. Kapittelet om landslagsfotballen i DDR kunne endelig lukkes. En gang for alle.