The Good Friday Agreement

Med tusenårsskiftet kom det også en tilsynelatende fredelig politisk løsning på de langvarige og blodige motsetningene som siden slutten av 60-tallet har rådet mellom protestanter og katolikker på den irske øya. Nå er en ny konflikt blitt en realitet. Denne gang mellom de to fotballforbundene – nord-irske Irish Football Association (IFA) og irske Football Association of Ireland (FAI) og paradoksalt nok er det en fredsavtale som har forårsaket det hele. The Good Friday Agreement.

Avtalen fra 1998 ble inngått med tanke på å sette en endelig stopper for blodsutgytelsene som herjet den grønne øya – og da i særdeleshet Nord-Irland – der kampene mellom britisk-tro unionister og Irland-lojale republikanere så regionen bli kastet ut i nærmere 30 år med væpnet kamp som skulle kreve mange ofre på begge sider av barrikadene. Og avtalen var en suksess. Den tilsynelatende evig eskalerende voldsspiralen tok slutt som følge av politisk håndtverker på sitt mest finstemte. Kompromisser ble inngått. Oppofrelser gjort på begge sider av forhandlingsbordet. Og viktigst av alt – såvel IRA som de militante grupperingene på protestantisk side la ned våpnene. Fredelige tider var i vente. Likevel skulle deler av avtalens ordlyd noen få år senere danne grunnlag for en lang, trenerende og hittil uavklart konflikt mellom fotballforbundene som satt på hvert sitt sete i henholdsvis Dublin og Belfast. En konflikt om retten til spillere.

Med vel 30% av befolkningsgrunnlaget på Irland innenfor sine grenser sier det seg selv at nord-irene er for lillebror å regne dersom man foretar en ren demografisk sammenligning med Irland i sør – sistnevnte på gælisk bare referert til som Eire. Likevel var det nord-irene som gjennom mange år holdt fotballhegemoniet med VM-deltakelse i såvel 1982 som fire år senere på tross av at det var grønnkledde katolikker i syd som gjerne satt på det beste spillermaterialet. I nord måtte man supplere sine få profiler som Norman Whiteside, Martin O`Neill og Pat Jennings med hardtarbeidende grovarbeidere som gjerne hadde tilhold nedover i de engelske divisjonene, men med en resept som alltid var tuftet på knallhardt arbeid og fri for jåleri oppnådde man under Billy Binghams ledelse forbausende sterke resultater under første halvdel av 80-tallet.

På samme tid kunne Irland stable et landslag bestående av navn som Mark Lawrenson, Liam Brady, David O`Leary, Frank Stapleton, Kevin Moran, Don Givens, Steve Highway og Gerry Daly på bena uten at det på noe tidspunkt resulterte i mesterskapsdeltakelse mens nord-irene tok mål av VM-dressene sine. At man i Belfast dessuten kunne vise til en George Best som hadde løpt rundt med forbundslogoen på brystet gjennom mesteparten av 60- og 70-tallet var også med på å plassere nord-irsk landslagsfotball på kartet. Siden endret maktbalansen seg. Med Jackie Charltons ankomst til Dublin, samt en storstilt konvertering av engelskfødte spillere med irske aner, tok Irland med EM i 1988 endelig steget mange hadde trodd de skulle ta flere år tidligere. Siden har Eire holdt stand som et landslag man må ta med i betraktningen når mesterskapsbilletter skal deles ut, mens Nord-Irland i samme tidsrom stort sett har hatt tilhold i det europeiske C-sjiktet.

De siste årene har man derimot igjen begynt å flekke tenner – med samme suksessoppskrift som på begynnelsen av 80-tallet. En vanvittig arbeidsmoral som får spillere med ellers så beskjedne klubbadresser til å fremstå som fryktelig vonde å møte. Bare spør spanske, svenske og engelske verdensstjerner som alle har tuslet tapende av banen etter møte med nord-irsk never say die-attitýd de siste årene. Styrkeforholdet irer og nord-irer i mellom synes derfor temmelig balansert i disse dager sett til de respektive fotballnasjoners resultater, men forholdet de to fotballforbundene i mellom har de siste årene vært gjenstand for flere prøvelser. Alt som følge av ordlyden i Good Friday-avtalen. Der heter det seg nemlig som et av punktene at enhver borger i Nord-Irland kan påberope seg irsk statsborgerskap uten å ha noen historisk tilhørighet til Eire og at en slik mulighet på et eller annet tidspunkt ville bli begjærlig grepet av en fotballspiller nord for grensen syntes bare som et tidsspørsmål.

I 2006 fikk man det første tilfellet der en spiller gjorde alvor av anledningen til å skifte landslagstilhørighet da den da 19 år gamle Manchester United-spiller Darron Gibson, født og oppvokst i Belfast, ordnet formalitetene som i stedet gjorde han spilleberettiget Irland.  Trukket mellom to fotballforbund som begge ønsket seg talentets tjenester falt valget på Irlands U21-landslag, og selv ikke en retrettmulighet han fikk servert av nord-irenes landslagssjef Nigel Worthington før han hadde debutert på A-landslaget til Eire var egnet til å lokke Gibson tilbake til det nord-irske forbundet. Irland hadde røvet Nord-Irland for deres kanskje aller største talent. Ihvertfall var det slik man så det i Belfast og forholdet de to forbundene i mellom var på frysepunktet. Når to nye spillere kort tid etter annonserte at de ville gjøre det samme – først Blackburns 19 år gamle Tony Kane (i dag Carlisle United) og siden jevngamle Michael O`Connor (i dag Scunthorpe Unied) i Crewe Alexandra – ble det for alvor helt bensin på bålet.

Begge de to Belfast-fødte spillerne hadde allerede representert Nord-Irland på yngre landslag når de siden takket ja til invitasjoner fra Eire om å representere irenes U-21 mannskap. Oppholdet i den irske landslagsdrakten skulle dog bli kortvarig, Kane spilte fem U21-landskamper syd for grensen før han valgte å returnere til det nord-irske fotballforbundets tjeneste, mens O`Connor på tross av fire innkallinger aldri rakk å bokføre spilletid for Irland på U21-nivå før han også valgte å returnere til det nord-irske landslaget. En fjerde spiller, Marc Wilson (i dag Stoke City), var bare 17 år og en del av ungdomsavdelingen i Manchester United når han kuttet båndene til nord-irsk landslagsfotball som han hadde representert på U15- og U17-nivå til fordel for en fremtidig landslagskarriere for Irland der han siden har slått seg til ro. I Wilsons tilfelle fant man siden ut at han uansett ville være spilleberettiget Irland gjennom sin bestefar, men innen dess figurerte Wilson-saken som nok et tilfelle der Nord-Irland følte seg snytt av naboene.

Når forbundene siden tok saken til CAS, idrettens egen domstol, og denne ga Irlands fotballforbund medhold i at spillerne hadde rett til å skifte landslagstilhørighet med henvisning til The Good Friday Agreement var dessuten slaget tapt for nord-irene med tanke på å sette en stopper for årelatingen av talentene sine. Skulle et nord-irsk talent i fremtiden ønske å slå følge med Gibson er det med andre ord svært lite man kan gjøre. Ihvertfall juridisk. Muligens ligger det derimot en løsning et annet sted. Nemlig i selve kjernen til disse overgangssakene: årsaken til at spillerne ønsker å representere Irland i utgangspunktet. Felles for Gibson, Kane, O`Connor og Wilson er at de alle fire er katolikker. Å være katolikk på et nord-irsk landslag har med jevne mellomrom vist seg å være en krevende øvelse. Neil Lennon ble mer eller mindre tvunget til å trekke seg fra videre spill for Nord-Irland i sin tid, og nåværende landslagsspiller Chris Baird har ved flere anledninger mottatt trusler rettet både mot seg selv og sin familie. Trusler med forankring i den samme sektarisme som gjennom 70-, 80- og 90-tallet delte landet. At man som katolikk dermed føler en sterkere tilknytning til det katolske Irland i syd enn til et landslag der man opplever å ha rollen som annenrangs borgere i  den protestantiske majoritetens øyne er dermed ikke overraskende.

Skal Nord-Irland i fremtiden unngå talentflukt må det med andre ord en solid dose indremedisin til. Myntet på å komme den kulturen som så Celtic-trener Neil Lennon og landslagsving Niall McGinn i samme klubb motta kuler i posten slik tilfellet var tidligere denne måneden. Sendt fra Nord-Irland selvsagt. Som en bisarr påminnelse om at Great Friday Agreement på tross av å ha medvirket til fred og politisk stabilitet det siste tiåret strengt tatt ikke gjorde noe med de underliggende stemningene som i 30 år omdannet Nord-Irland til en krigssone. Eller som i dag trigger elementer blant supporterne til å under kampens gang hundse sine egne landslagsspillere. Fordi de er katolske. Prisen nord-irsk fotball kan ende opp med å betale vil fort vise seg å bli meget høy. Det er tilstrekkelig å skimte til Balkan og Bosnia-Hercegovina for å se hva et landslag mister av spillere født innenfor egne landegrenser og det er en lite misunnelsesverdig situasjon som verken Irish Football Associaton eller noen andre forbund ønsker å arve.

Problemet for forbundskontoret i Belfast er at sektarisme i Nord-Irland kommer med en så lang forhistorie og er så rotfestet i samfunnet at det ikke lar seg løse gjennom tiltak i regi av fotballforbundet alene. Man er prisgitt langt større krefter og en tidshorisont som først vil se en ende på de utfordringer Nord-Irland står overfor ligge langt frem i tid. Trolig flere generasjoner. Det er med andre duket for mye støy de irske fotballforbundene i mellom i årene som kommer. I kampen om talentene er ingen midler hellige. Aller minst når de er nedfelt i en fredsavtale.