Rotterdamned

Med Roy Hodgsons ventede exit på Anfield i Liverpool et faktum må man trolig se i retning av nederlandsk Eredivisie for å finne den europeiske topptrener som i skrivende stund har det hetest under føttene. Nærmere bestemt i Rotterdam der Mario Beens trenergjerning på De Kuip bærer alle preg av å snart være ved veis ende.

For ærverdige Feyenoord Rotterdam har sesongen 2010/2011 artet seg som et mareritt. Man kom skjevt ut allerede i starten og utover høsten gikk man på det ene forsmederlige nederlaget etter det andre. Den absolutte bunnotering kom 24. oktober da man på Philips Arena i Eindhoven ble ydmyket på det groveste av et PSV som ikke ga seg før det sto 10-0 på resultattavlen. Det største nederlaget i Feyenoord-historien og ifølge trener Mario Been den mørkeste kvelden i klubbens historie. Vanligvis reiser storklubber seg etter en slik smell. Mobiliserer en eller annen form for fandenivoldskhet midt oppe i all såret stolthet, men dengang ei. Ikke dette Feyenoord-laget. I den grad mannskapet faktisk har karakter har Been og hans disipler denne sesongen ikke på noe tidspunkt vist det, og resultatet er et Feyenoord som står med begge bena plantet i bunnstriden. For en storhet som kan vise til 14 hjemlige serietrofeer, én triumf i serievinnercupen og to UEFA-cuptitler er fjortende plass på Eredivisie-tabellen når 2/3-del av sesongen er unnagjort intet mindre enn en sportslig katastrofe. Samtidig er det også illustrerende for noe av forskjellen på Feyenoord kontra de to øvrige dinosaurene i nederlandsk klubbfotball – Ajax og PSV Eindhoven.

Ajax har i egenskap av sin talentproduksjon holdt jevn marsj som nederlandsk klubbfotballs lokomotiv i snart 50 år, mens man i Eindhoven har Philips-konsernets finansielle støtte som tilnærmet garanti for at man sesong etter sesong er å finne i toppen av tabellen. I Feyenoord har syklusen derimot vært en annen. Av de tre store i nederlandsk fotball er det Rotterdam-klubben som tradisjonelt varierer mest i kvalitet fra sesong til sesong. Perioder med høykonjunktur har hatt for vane å bli avløst av nedgangstider hvor man i stedet for å utfordre Ajax og PSV om Eredivisie-tittelen har måttet ta til takke med flere påfølgende sesonger rundt midten av tabellen, før man på samme uforutsigbare vis som man pleier å forsvinne ut av toppsjiktet i nederlandsk fotball med ett er tilbake igjen. Om det er denne evige berg og dalbane-turen  hvor man fører egne supportere til himmelen i det ene øyeblikket og siden ned i det dypeste supportermørke i det neste som er foranledningen til at aggresjonsnivået blant Rotterdam-supportere er helt i europatoppen skal være usagt. Sikkert er det ihvertfall at Feyenoords beryktede supportere sliter med et svært dårlig renommé og omdømme. Høyst velfortjent er det også etter flere episoder både innenfor og utenfor Nederlands grenser de siste 25 årene.

I motsetning til i Ajax og i PSV Eindhoven der henholdsvis talentproduksjon og sponsormidler er med og sikrer økonomisk stabilitet, er tallene på bunnlinjen i Feyenoords årsregnskaper langt mer uforutsigbare. I Rotterdam har man ikke noe konsern i ryggen som garanterer for inntektene. Ei heller produserer man talenter i samme tempo som i Amsterdam til at spillersalg blir en permanent inntektskilde slik Ajax har kunnet ha det siden begynnelsen på 70-tallet. Feyenoord er enten fugl eller fisk. Inntektene kan, som når man selger en Royston Drenthe til Real Madrid for €14 000 000, bli svimlende – men de kan som i sesongene siden nevnte overgang også svikte fullstendig. Det eneste som har vært stabilt i Feyenoord, selv når det har svingt som mest resultatmessig og økonomisk, er de høye utgiftene. Med det til følge at klubben med jevne mellomrom heiser det røde varselflagget som følge av regnskapstall fra Helvete. Som sagt. I Feyenoord følger man sin egen syklus. Den som går opp, siden ned og så opp igjen. Stabilitet verken er, har vært eller kommer trolig noen gang til å bli Rotterdam-klubbens varemerke.

En Ajax- eller PSV-trener som ved utgangen av januar kun hadde fire lag bak seg på tabellen ville garantert fått reisepass. Mest trolig lenge før det var kommet til slik elendighet. I Feyenoord fungerer det derimot ikke nødvendigvis slik og ihvertfall ikke når treneren heter Mario Been og er en legende i klubben. I seks sesonger på 80-tallet holdt han både Johan Cruyff og Ruud Gullit med selskap på Feyenoord-midtbanen og var en sentral del i mannskapet som sesongen 83/84 etter ti års fravær igjen førte Feyenoord tilbake på den nederlandske fotballtronen. Som sagt – i Feyenoord følger regn- og solskinnsdager alltid etter hverandre og når Rotterdam igjen for en stakket stund var nederlandsk fotballs fremste fotballby den sesongen var det med Mariodona som en sentral brikke. Og slikt glemmer man selvsagt ikke i den nederlandske havnebyen. Når Been sommeren 2009 overtok trenerjobben på De Kuip var det med andre ord en Messias som ble ønsket velkommen tilbake.

Sin vane tro hadde Feyenoord opplevd en turbulent og sportslig sett svak periode i flere sesonger før Been ankom, men med et solid trenernavn som var blitt opparbeidet over  flere  sesonger i NEC Nijmegen og med selveste Leo Beenhakker i rollen som teknisk direktør komplementerende det alle Feyenoord-supportere betraktet som en drømmeduo var igjen optimismen tilbake. Økonomien i klubben var riktignok i en så dårlig forfatning at duoen Beenhakker/Been ikke kunne gjøre regning med å kjøpe seg tilbake til toppen av nederlandsk fotball, men materialet man overtok på De Kuip burde med rette mannen i trenerstolen i supporternes øyne likevel være kapabelt til å gjøre seg gjeldende i toppen av tabellen. Starten var da også lovende. Takket være ringrever som Roy Makaay, Giovanni van Bronckhorst og Danny Landzaat lå Feyenoord ved sesongslutt på en oppløftende fjerdeplass på tabellen. I seg selv ingen prestasjon som gir grunnlag for overdreven feiring for en klubb av Feyenoords format, men tatt i betraktning at den innebar en markant forbedring fra de foregående sesonger samt en plass i Europa Liga, var den generelle konsensus blant nederlandske journalister og andre forståsegpåere at Been hadde innfridd forventingene.

Inneværende sesong skulle bli bekreftelsen på at klubben tok nye steg tilbake mot toppen av nederlandsk klubbfotball, men når veteranene Makaay, Van Bronkchorst og Landzaat enten la opp eller ble solgt videre som en del av Beenhakker og Beens planer om å parallelt gjennomføre et generasjonsskifte skulle det få konsekvenser man neppe ante rekkevidden av sist sommer. Veteranene var fortidens Feyenoord. Duoen ville skape fremtidens utgave. Beskjedne ressurser gjorde sitt til at erstatterne måtte handles billig. I de fleste tilfeller la man ingen overgangssum på bordet overhode, men med ankomsten til ikke mindre enn ti spillere i slutten av ten- eller begynnelsen av 20-årene fikk Feyenoord-ledelsen fremtidsløftet man ønsket seg. Likevel – med veteranenes avskjed forsvant også ryggraden i mannskapet og uten den har Been og Beenhakkers prosjekt denne sesongen fått en kraftig slagside. Strengt tatt synes Feyenoord å være i ferd med å totalhavarere og spørsmålet man stiller seg nå er hvor lenge direktør Beenhakker lar trener Been få fortsette? Eller når tiden er kommet for at Beenhakker selv må rydde skrivebordet?

Når man sist helg tapte 0-1 hjemme på De Kuip mot lille De Grafschaap ble det ytterligere en spiker i kista til Mario Been, og med borteoppgjør mot regjerende mester FC Twente som første mulighet til å komme seg på bena igjen den kommende helgen er det få som tror noen umiddelbar bedring er i sikte. Legende eller ei, som omreisende i elendige resultater lever selv ikke 47-åringen evig og når man av den miserable statistikken også kan lese at man fortsatt venter på sesongens første borteseier samt at man kun har maktet å holde nullen i tre oppgjør siden seriestart i august er det tall og tendenser som neppe er egnet til å berolige nervøse supportere. Tvertimot er det bekreftelser som sammen med den beskjedne poengfangsten gjør sitt til at man nå for alvor ser at det ellers så utenkelige scenariet av nedrykk for Rotterdams fotballstolthet faktisk er overhengende. Ved sesongens slutt kan statusen som toppserieklubb være over i Feyenoord. Mektige De Kuip med sine 51 000 sitteplasser kan til høsten i stedet være åsted for oppgjør mot BV Veendam, FC Emmen og SC Telstar på nivå to i det nederlandske seriesystemet.  Mario Been er 14 kamper unna den fullendte skandale. Er det rart han kjenner det brenne under føttene?