Istanbul mot røkla

Få steder i Europa har den hjemlige klubbfotballen blitt dominert så til de grader av én og samme by som i Tyrkia. Frem til sist sommer måtte man faktisk helt tilbake til 1984 for å finne sist gang en av Istanbuls tre giganter, Galatasaray, Besiktas og Fenerbache, ikke stakk avgårde med serietroféet, illustrerende for alle og enhver hvor kraftsentrum i tyrkisk klubbfotball alltid har vært hjemmehørende.

Med sine snart 13 millioner innbyggere har byen som omkranser Bosporos-stredet vokst seg tre ganger så stor som den nest største byen i størrelse, og selv om det er nummer to på listen, Ankara, som kan smykke seg med hovedstadstittelen er det liten tvil om at selve aggregatet i Tyrkia, såvel på som utenfor fotballbanen, befinner seg oppe i nord-vest der Europa møter Asia. Sist sesong skjedde likevel det nærmest utenkelige da Bursaspor – hjemmehørende i den asiatiske delen av landet (Anatolia) gikk hele veien inn og med det så serietroféet bli plassert i et premieskap utenfor Istanbuls bygrenser for første gang på 26 år. Hegemoniet var brutt, selve bekreftelsen på en tendens man hadde begynt å se allerede sesongen før og som i inneværende sesong bare synes å fortsette. Istanbul-fotballen er, om enn bare midlertidig, ettertrykkelig på defensiven overfor resten av landet. Maktbalansen er i ferd med å forrykke seg østover. Til Bursa. Og til Trabzon. Byen hjemmehørende nord-øst i landet, helt oppe ved Svartehavet. 90 mil unna tyrkisk fotballs historiske vugge.

Allerede sesongen 2008/2009 hadde man begynt å merke at noe var i ferd med å skje. Den historisk sett ubetydelige klubben Sivasspor hadde gjennom flere sesonger relativt uforstyrret av en svært Istanbul-orientert sportspresse fått bygge seg opp i ro og mak og var ved sesongens slutt kun en kollaps helt på tampen fra å gjøre det utenkelige – snyte de tre store for seriegullet de nærmest hadde tatt patent på de siste 25 årene. Det holdt ikke helt inn for Sivasspor og til slutt var det Besiktas som med fem poengs margin kunne smykke seg med nok en serietittel, men lille Sivasspor hadde likefullt gått i bresjen og tråkket opp en vei som det tidligere hadde fortonet seg nærmest umulig for de øvrige klubbene utenfor Istanbul både å finne og ikke minst følge. At verken Galatasaray eller Fenerbache tok plass blant topp tre og med det sørget for at Istanbul for første gang på 29 år kun var representert med en klubb på “pallen” underbygget bare det landets fotballsupportere var i ferd med å ense. Gigantene var i ferd med å miste grepet.

Sesongen etter skjedde så det nærmest utenkelige. Bursaspor fulgte Fenerbache hele veien igjen, og i avgjørelsens stund bukket de ikke under for presset slik Sivasspor hadde gjort et år tidligere. Før siste runde var det riktignok Fenerbache som var i førersetet. Alt som skulle til for å sikre seg serietittel nummer 18 var seier i siste kamp for sesongen. Hjemme mot Trabzonspor. Det var en matchball man ikke klarte å benytte. Med en resultattavle som viste 1-1 når dommeren blåste for full tid, var det i stedet duket for elleville scener i Bursa, vel 10 mil lenger sydøst, der byens grønne og hvite fotballag ledet av den tidligere landslagsspilleren Ertugrul Saglam i trenersetet beseiret Besiktas med 2-1 og med det krøp opp og forbi Fenerbache med et poeng på sesongens aller siste dag. Hegemoniet var endelig brutt. Man kunne ikke lenger skue til Istanbul for å finne de regjerende seriemestere.

Bittert for alltid hardtsatsende Fenerbache så klart, men kanskje også vel så mye for de øvrige Istanbul-klubbene. Hvor enn mye skadefryd man i Besiktas- og Galatasaray-leiren klarte å mobilisere på bekostning av byrivalens nederlag i avgjørelsens stund, like mye var oppkomlingen Bursaspors framferd også et slag i ansiktet på dem. Skulle det nå ikke lenger holde å være best i Istanbul for å sikre seg et seriemesterskap? Uhørt! Her måtte noe gjøres. Her måtte det legges penger på bordet, meritterte navn måtte hentes inn og maktbalansen måtte gjenopprettes. Som sagt så gjort. I alle de tre klubbene ble midler stilt disponible, navn det luktet svidd av i internasjonal sammenheng ble flydd inn til alle de tre treningsfeltene, men på det siste punktet – selve hovedmålet – ble det ikke resultatoppnåelse. I skrivende stund, ved halvgått løp av inneværende sesong, må man kikke lenger ned på tabellen enn noen gang tidligere for å finne igjen navnene til de tre store. Galatasaray, Besiktas og Fenerbache henger alle i repene.

Aller øverst og relativt suverent i tet troner nemlig Trabzonspor. Alanzinhos kumpaner. Med fems poengs forsprang er grunnen redet for klubbens første serietittel siden 1984. Nærmeste utfordrer er regjerende seriemester Bursaspor som med fire poeng ned til nærmeste Istanbul-klubb viser at forrige sesongs suksessoppskrift slett ikke var noen engangsforeteelse. Fenerbache ligger på plass nummer tre, hele ni poeng bak ledende Trabzonspor, og Besiktas finner man igjen først på femte. Det er gjerne der man havner når man ligger 14 poeng bak serielederen ved halvspilt serie. Aller verst er tilstanden likevel i Galatasaray. Grossisten i serietroféer på 90- og 2000-tallet som på tross av et stjernespekket mannskap kun har sanket 23 poeng, 19 mindre enn Alanzinho & Co, og med det først gjør seg tilkjenne på 9. plass på tabellen. Bak Karabükspor. Og Gazientepspor. Istanbul-fotballens posisjon er så visst ikke gjenopprettet. Det hele har tvertimot gått fra vondt til verre.

I Galatasaray råder kaoset. Jaktende både sin første serietittel siden 2008 og ikke minst i behovet av å ha et slagkraftig mannskap helt utenom det vanlige når klubbens nye storstue, Türk Telekom Arena, skulle åpnes i løpet av denne sesongen så klubben hendte inn dyrekjøpte navn i løpet av sommeren. Lorik Cana kom fra England. Emmanuel Insua like så. Zvjezdan Misimovic kom fra Tyskland og Juan Pablo Pino ankom fra Frankrike, supplerende et mannskap som allerede rommet Arda Turan, Gökhan Zan, Hakan Balta, Elano, Milan Baros, Lucas Neill, Harry Kewell, Servet Setin og Sabri Sarioglu. Trener Frank Rijkaard gikk kort og godt sesongen i møte med et kanonsterkt mannskap. Ihvertfall på papiret. Når sesongen siden begynte startet også problemene. Lite eller ingenting fungerte. Resultatene uteble. Og Rijkaard fikk sparken. Inn som midlertidig erstatter kom rumeneren Gheorghe Haghi, og det første han gjorde var å sende sommerens dyreste kjøp, bosnieren Zvjezdan Misimovic, ned på reservelaget. Angivelig fordi han var mer interessert i å tygge tyggegummi enn legge ned tilstrekkelig innsats under kamp og på treningsfeltet.

I tillegg dro Elano hjem til Brasil, utilpass med livet i Tyrkia såvel på som utenfor banen. En annen av sommerens innkjøpte profiler, den elegante albaneren Lorik Cana, har også signalisert interesse for å avslutte Tyrkia-oppholdet, og når klubbens nye spektakulære hjemmebane med en prislapp på €210 000 000 endelig kunne åpnes sist helg (15. januar 2011) var det med en middelhavsfarer plaget av stor støy og intern uro som eier. Mager trøst da byrivalene også sliter med å omsette tunge investeringer til sportslig suksess. Besiktas sto for en av fotball-europas mest interessante overganger i sommer når de lokket den tilsynelatende evig tro Real Madrid-tjener Guti til Tyrkia. Riktignok en José María Gutiérrez Hernández som var inne i sitt 33. år, men som fortsatt hadde dokumentert høy klasse også som årgangsvin hjemme i spansk serie. I trenerstolen hadde dessuten Bernd Schuster gjort entré, og med han også veteraner som Mehmet Aurelio (Real Betis) og Fatih Tekke (Rubin Kazan), den tyske landslagsspilleren Roberto Hilbert fra Stuttgart, portugisiske Ricardo Quaresma (Inter) samt landsmannen Manuel Fernandes (Valencia) som kom nå i vinter.

At man i løpet av vinterpausen har supplert med to nye portugisere i form av Werder Bremens Hugo Almeida og Atletico Madrids Simao vitner om såvel økonomiske muskler som ambisjoner, men høye lønnsutgifter til tross – sålangt vitner lite om en suksessoppskrift med tanke på å posisjonere seg blant tittelkandidatene. Tyrkisk klubbfotballs mest kjøpesterke og betalingsvillige klubb, Fenerbache, har de siste ti årene gått nærmere €135 000 000 i minus på spillerkjøp – altså i overkant av en milliard kroner – uten at det hindret klubben i å på nytt ødsle tyrkiske lire i store kvanta sist sommer. Mamadou Niang, Issiar Dia, Miroslav Stoch og Caner Erkin sluttet seg til et allerede svært navngjetent mannskap med spillere som Emre, Volkan Demirel, Semih Sentürk, Nihat Kaveci, Gökhan Gönül, Mehmet Topuz, Diego Lugano, André Santos, Alex, Christian Baroni og Daniel Guiza i sin midte. Med andre ord en hel 11`r av tyrkiske og sør-amerikanske landdslagsspillere. Er det rart forventingene på Şükrü Saracoğlu stadion var høye før sesongen?

Stilt overfor dette har altså de to tidligere “norskeklubbene” Bursaspor (Gøran Sørloth) og Trabzonspor (Rune Lange) nå tatt opp kampen om førersetet i tyrkisk klubbfotball. Interessant nok også ved hjelp av to helt forskjellige tilnærminger. Der Trabzonspor de siste sesongene har fulgt melodien til Istanbul-klubbene med å ødsle store beløp i hytt og vær og nå øyensynelig være i ferd med å få betalt for det, har regjerende mester Bursaspor valgt en helt annen filosofi. Den varianten som går på langsiktig bygging av et lag. Et billig sådant. Klubben har i nettoregnskapene de siste årene høstet større inntekter på overgangsmarkedet enn de i samme tidsrom har brukt på å hente nye spillere og med det illustrert at det er flere veier til målet. Signalet som er sendt tyrkiske klubber som ellers i ren avmaktsfølelse over det skjeve konkurranseforholdet har innfunnet seg med at det handler om å legge beslag på plassene bak de tre tradisjonelt store ved inngangen til en ny sesong er ikke til å ta feil av. Penger er ikke alt. Man har riktignok trodd det tidligere, men såvel Sivasspor som Bursaspor har de to foregående sesongene bevist at man kan både utfordre og beseire gigantene dersom man gjør håndtverket skikkelig. Å komponere en stall og et mannskap der komplementære ferdigheter i større grad enn navn er dominerende vil få gigantene på gyngende grunn.

Tiden da man tilsynelatende konserverte sin utilnærmelige posisjon bare ved å ta spilleragenter og høyprofilerte navn i handa ved forhandlingsbordet i Istanbul er over. Såvel Bursaspor som Trabzonspor har knekt koden – om enn på hver sin måte. At det sitter klubbledere i både Ankaragücu, Kayserispor og Genclerbirligi med nytent håp om at det også er mulig for dem å utfordre Istanbul-dominansen i kjølvannet av Bursaspors suksess er rimelig åpenbart. Det handler bare om å ha troen på det. Få banket vinnermentalitet inn i skallene på spillerne. Bülent Uygun klarte det nesten i Sivas, Ertugrul Saglam gikk hele veien i Bursa og Senol Gunez synes å ha gjort det i Trabzon. Det er Istanbul mot røkla. Og røkla peker nese til gigantene ved Bosporos-stredet.