Prosinecki entrer vepsebolet

Når serbiske Jelen SuperLiga mot slutten av februar drar i gang igjen etter vinterpausen kommer alles oppmerksomhet til å være rettet kun et sted. Mot trenerbenken til Røde Stjerne. Der Robert Prosinecki vil befinne seg.

Tidlig i desember i fjor ble det klart at Røde Stjernes mektige mann, President Vladan Lukic, hadde lagt ut agnet etter en tidligere storspiller for å få denne til å overta klubbens trenersete. Intet nytt i det. I Beograds røde og hvite har man tradisjon for å se til gamle helter når trenerstolen skal besettes, men det oppsiktsvekkende denne gang var at det var en kroat man ønsket å lokke til klubben. Robert Prosinecki. Kroatisk landslagslegende og en av 90-tallets virkelige ballvirituoser. Riktignok født i Tyskland av kroatisk far og serbisk mor, men oppveksten, tilhørigheten og hjertet lå i Kroatia og etter endt karriere som spiller var Robi siden høsten 2006 landslagssjef Slaven Bilics assistent og nærmeste fortrolige i landslagsledelsen til Vatreni – de sjakkrutede. Ville Prosinecki nappe på agnet? Og hvordan ville omverden reagere? Å overlate roret i serbisk klubbfotballs største flaggskip til en kroat var i mange kretser et kontroversielt veivalg å ta, og hjemme i Kroatia manglet det ikke på de som mente Prosinecki ikke under noen omstendighet burde involvere seg i Røde Stjerne. Vel, Prosinecki hørte ikke på skeptikerne. For Prosinecki var Røde Stjerne selve hjertebarnet. Klubben der det hele startet på slutten av 80-tallet og hvor han høstet sine kanskje aller største triumfer som spiller. Når tilbudet kom var det i praksis ingen vei tilbake. Å returnere til Marakana stadion var trolig en mulighet han aldri ville få igjen. Prosinecki takket ja.

Vel vitende om hvilken kilde til kontrovers ankomsten hans kunne bli tok han allerede i sin første programerklæring som nytilsatt trener tyren ved hornene. “Jeg vet at det sitter mennesker i både Serbia og Kroatia som har sine meninger om dette, men jeg mener vi alle må bevege oss videre og bygge en fremtid sammen. Forhåpentligvis vil min ankomst være med og bidra til det”. 1-0 Prosinecki. Ballen var lagt død, ihvertfall midlertidig, før noen i det hele tatt hadde rukket å sparke den i gang for alvor. At Prosineckis lange lyse hår for 20 år siden nærmest var personifiseringen på både klubben og mesterlaget han var sterkt delaktig i at vant Serievinnercupen 1990/91 talte også til hans fordel. Folk hadde ikke glemt at Robi var en av dem. Det gjorde det hele mye enklere. For Zvonimir Boban ville en trenerjobb i Beograd vært helt utenkelig. Like så for mange av de øvrige kroatene som utgjorde det suksessfulle landslaget på 90-tallet. Men ikke Robert Prosinecki. Prosinecki hadde bånd til klubben. Prosinecki, kroat eller ei, var en rød stjerne. Det var tilstrekkelig å se i premieskapet for å finne dokumentasjon på det.

Så langt vel og bra. Ansettelsen var formalisert, første utfordring var unnagjort og optimismen blant hardt prøvede supportere var tilbake. Prosineckis ankomst hadde generert akkurat det klubbledelsen ønsket seg. Mediedekning har aldri vært noe problem, men de siste sesongene har det stort sett vært negative overskrifter som har fått regjere. Med Prosineckis ankomst snudde moduset. Endelig ble igjen positive Zvezda-vibber formidlet via mediene. Prosinecki annonserte at han sverget til offensiv fotball og at målsettingen var todelt. En – man skulle gjenvinne hegemoniet i Serbia som bykollegaen og erkerivalen Partizan de siste årene hadde tilegnet seg og man skulle utrette noe i Europa. Musikk i enhver Crvena Zvezda-tilhengers ører så klart, men samtidig to åpenbare målsetninger for enhver Crvena Zvezda-trener som vil overleve i trenerstolen mer enn en uke. Denne klubben er ikke tuftet på andreplasser. På Marakana er alt annet enn troféer en fiasko. Utfordringen for Prosinecki blir derfor å omsette ord til praksis. Nærmere bestemt – omsette de til resultater. I en klubb som spiser trenere i rekordtempo og der langsiktig tenkning er et fremmedord må de dessuten komme raskt. Prosinecki har i praksis månedene frem til seriestart med å komme opp med en vinnerformel – en som hans mange forgjengere har lett forgjeves etter. Det mangler ikke på de som har prøvd. En klubb som i 2010 hadde fire ulike hovedtrenere og som de siste fire årene har spist og spyttet ut hele 11 trenernavn, deriblant tungvektere som Dusan Bajevic, Zdenek Zeman og Vladimir Petrovic, blir altså Prosineckis første arbeidsgiver som hovedtrener. Legendestatusen til tross – stort dypere vann å begi seg ut på finner man neppe.

Det Crvena Zvezda Prosinecki selv var en del av spiller var nemlig noe ganske annet enn den klubben han kommer tilbake til. Dengang fostret og rommet klubben det som kunne krype og gå av stjernespillere i regionen. Miodrag Belodedici. Refik Sabanadzovic. Vladimir Jugovic. Sinisa Mihajlovic. Dragan Stojkovic. Dejan Savicevic. Darko Pancev. Vlada Stosic. Og altså Robert Prosinecki selv. Et fantastisk mannskap – ikke minst også sett til merittene i ettertid. Lagbildene fra dengang har dessverre rukket å samle mye støv, og siden dess har det stort sett vært bleke kopier som siden har blitt hengt opp på veggen i klubbkorridorene. Mannskapet i skrivende stund hadde knapt nok fått lov til å pusse skoene til nevnte spillere, men lever likefullt med de samme forventingene. Crvena Zvezda var en storhet i det tidligere Jugoslavia. En gigant med 25 serietitler og tunge meritter fra Europa frem til sosialistrepublikken gikk over ende. Siden oppløsningen har klubben fortsatt vært grossist i mesterskap på hjemmebane, men kanskje vel så mye vært forbundet med økonomisk kaos, maktkamp, supporterbråk og destruktiv nasjonalisme. Der man i Prosineckis tid hadde anledning til å bygge et lag, sten for sten over flere år, tilsier den nye økonomiske hverdagen at spillere som fremviser noe utover det vanlige selges unna straks de vekker utenlandsk interesse. At pengene for spillersalg siden forsvinner i privatpersoners egne lommer og i liten grad tilfaller klubben er også et velkjent og godt dokumentert faktum. Der Prosinecki & Co utgjorde stammen i det jugoslaviske landslaget er Crvena Zvezda knapt representert når Serbia i dag innkaller til samling og kamp for landets beste spillere.

At man dessuten har overlatt rollen som lokomotiv i den hjemlige fotballen til Partizan er også illustrerende for forfallet. Der Røde Stjerne de siste 5-6 årene ugjenkallelig har sunket stadig lenger ned i en sportslig og økonomisk hengemyr har Partizan benyttet seg av tomrommet klubben etterlot seg i toppen av serbisk klubbfotball og overtatt førersetet i den hjemlige serie. Tre strake serietitler og seier i samtlige av de siste fire innbyrdes oppgjør taler sitt tydelige språk om et hegemoniskifte som strengt tatt fant sted allerede under det turbulente 90-tallet. Når Partizan siden kan innkassere inntekter i størrelsesorden 100  millioner kroner bare for deltakelsen i denne sesongens Champions League og det samme i form av spillersalg hvert av de siste tre årene etter å ha solgt egentutviklede produkter som Jovetic, Ljajic og Obradovic samt et videreforedlet talent i Zoran Tosic til betalingsvillige utenlandske klubber, sier det seg selv hvilken utfordring Prosinecki har med å gjenvinne hegemoniet på hjemmebane. Betingelsene er definitivt ikke på kroatens side.

Prosineckis resept blir dermed å ved hjelp av begrensede ressurser kjøpe smart, bygge moral og utvikle vinnerskaller. Fort. Til oppgaven har han valgt å alliere seg med gamle Zvezda-krefter. Zarko Durovic har fortid fra Røde Stjerne både som spiller og juniortrener. Nå er han den ene av Prosineckis nyutnevnte assistenter. Det andre valget falt på Slobodan Marovic, også han tidligere Røde Stjerne-spiller og sogar lagkamerat av Prosinecki dengang de finaleslo Olympique Marseille i serievinnerfinalen på begynnelsen av 90-tallet. At begge kommer med Crvena Zvezda-meritter på CV`n er ikke tilfeldig. Skal du forstå deg på klubben, kulturen og de enorme forventingene som alltid knytter seg til å prestere må du ha noen som har Zvezda-blod i årene. Som har erfart det hele tidligere og som ikke bukker under for presset. I Crvena Zvezda lever man som trener alltid på lånt tid og Prosinecki er i behov av noen som er operative fra dag én. Ikke noen som må akklimatisere seg. Fremtiden, selv kun et halvt år frem i tid, eksisterer i praksis ikke. Det finnes 11 trenereksempler på det de siste fire årene.

Det skal ikke mer til enn en svak åpning på vårsesongen før haukene er over deg. Journalistene. Supporterne. Klubbledelsen. Få steder er man plassert så ettertrykkelig mellom barken og veden som hos de rød-hvite i Beograd. Faller du i unåde hos den beryktede fansen Delije er du ferdig. Kommer du på kant med klubbledelsen like så. I tillegg til å skulle trene et lag og ansvare for resultater må du dessuten leve opp til enorme forventninger fra flere tunge og innflytelsesrike aktører. Som sportslig overhode i Crvena Zvezda er du ikke bare fotballtrener. Du må også være balansekunstner. Trår du feil er fredningstiden over – spesielt for Robert Prosinecki som garantert vil få nasjonalisme-kortet servert i fleisen straks laget ikke presterer. Det sitter krefter klare som bare håper å kunne få bruke det – jo før, jo bedre. I ryggen har han derimot en storslagen historie. Det oser historikk og aura av såvel Prosineckis navn som av Røde Stjerne. Giganten som har ligget nede med brukket rygg i lang tid og hvor sykdomsbildet hele tiden synes å gå fra vondt til verre. En trenerdebutant er siste mann ut i rekken av de som har forsøkt å få storheten opp på bena igjen.  Når 26. februar rinner og FK Smedorevo entrer Marakana stadion til Jelen SuperLigas 16. serierunde kommer alle øyne, TV-kameraer og fotolinser derfor til å være rettet mot Crvena Zvezda-benken på indre bane. Der står Robert Prosinecki. Hjemvendt sønn – med oddsen mot seg.