En fotballby uten anerkjennelse

Filmfestival, sild og jazz. Det er hva folk flest forbinder med Haugesund. At byen i nyere tid kan vise til fem cupfinaler og fire toppserielag og med det posisjonerer seg blant tungvekterne i fotball-Norge anerkjennes derimot knapt nok av noen.

Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger regnes gjerne som de store fotballbyene i Norge, men kun førstnevnte kan vise til å ha hatt like mange innslag i norsk toppserie samt sendt avgårde like mange representanter på vegne av byen til cupfinalen på Ullevål som det Haugesund kan fremvise. Begreper som “Terriers”, “Super-Vard” og “Gulgyttane” står alle sterkt på Haugalandet og oppsummerer hver for seg tre ulike storhetstider innen lokalfotballen. Siden skulle det komme en fjerde. Den vi befinner oss midt oppe i og som så FK Haugesund legge beslag på 6. plass i Tippeligaen foregående sesong. Tidenes beste serieplassering i regi av et lag fra sildebyen ute ved havgapet på sørvestlandet. Men la oss ta det raskt fra begynnelsen. La oss gå helt tilbake til 1912 og stiftelsen av Haugesund Fodboldsklub som i praksis innebar starten på organisert fotball i byen. Siden skulle klubbene som det norske publikum skulle lære å forbinde med byen, henholdsvis Vard, Djerv 1919 og Haugar i tur og orden bli stiftet i mellomkrigstiden, lenge før klubbene begynte å markere seg på den nasjonale arena. Riktignok hadde Djerv 1919 like etter krigen smakt på opprykk til Hovedserien, men uten å komme lenger enn til de avgjørende kvalifiseringskampene, skulle det drøye frem til 1961 før Haugesund for alvor plasserte seg på det norske fotballkartet.

SK Haugar, dengang hjemmehørende på nivå tre i det norske seriesystemet, skulle på mirakuløst vis nå hele veien frem til cupfinale på Ullevål. På veien dit hadde man blant annet slått den nasjonale storheten Viking  3-1 i løvens egen hule og når man siden fulgte opp med å ekspedere både Skeid og Frigg ut av cupen i de påfølgende runde var det kun en semifinale mot Steinkjer som sto mellom “Terriers” og norsk fotballs festaften. Anslagsvis 17 000 patriotiske tilskuere fylte Haugesund stadion til møtet med favoritt-tippede trøndere, og mot alle odds og tross stor dominans fra bortelaget, var det Haugar som sto for målene. Nærmere bestemt kampens eneste. Mirakelet var et faktum. 3. divisjonsklubben Haugar var klar for Ullevål. Haugesund var for alvor blitt noe mer enn et sted ute i havgapet. Riktignok skulle 15. oktober 1961 plassere klubben i historiebøkene med negativt fortegn all den tid 0-7 for Fredrikstad fortsatt står seg som det største nederlaget noe lag er blitt påført i en cupfinale, men dog. I Haugesund overskygget det faktum at man som underdog hadde trosset alle odds ved å faktisk nå finalen alle baklengsmålene som “Snæbbus” og Co. fra Østfold påførte terrierne. Siden fulgte nye anonyme Haugar-år vekslende mellom nivå to og tre i seriesystemet før 60-tallet døde ut med et ambisiøst, påkostet og mislykket forsøk på å entre Hovedserien, anført av blant annet landslagskeeper og bysbarn Per Haftorsen mellom stengene.

I Haugesund hadde derimot en annen klubb inntatt rampelyset. Vard, dengang i 2. divisjon, sørget allerede året etter Haugars møte med Ullevål for at Haugesunds-publikumet kunne sette kurs for hovedstaden igjen. Man skrev 1962 og i tur og orden ble Fana, Odda, Bergen-Djerv, Eik, Fredrikstad og Rosenborg løpt i senk av et fysisk sterkt og gjennomtrent Vard-mannskap. Når finalen endelig rant og Gjøvik/Lyn, også det en klubb med tilhold nede i landsdelsserien, skulle stå for motstanden været haugesunderne det helt store. Norgesmesterskapet. I stedet falt man for eget grep der forberedelsene basert på å hvile seg i form innebar at laget gikk tre uker uten kamptrening fra siste seriekamp og frem til det avgjørende slaget på Ullevål. Tabbe. Stor tabbe. Vard kom aldri opp på det nivået man hadde fremvist ellers i sesongen og i en spillemessig svak finale kunne opplendingene til slutt innkassere en 2-0 seier og løfte cuptroféet over hodet. Like fullt. Vard hadde på nytt plassert Haugesund på leppene til alle fotballinteresserte.

Når 60-tallet ble til 70- skulle de gjøre det igjen.  Med tilhold i andredivisjon og med blivende landslagsprofiler som Arne Larsen Økland og Rune Ottesen på laget spilte man seg i 1975 hele veien frem til ny cupfinale og som 13 år tidligere var det Rosenborg som fikk unngjelde i semifinalen (4-2). “Super-Vard” var et faktum, men på motsatt banehalvdel i finalen på Ullevål sto en gul horde som også påberopte seg å være et “superlag”. En blivende storhet i norsk fotball med Harald “Dutte” Berg i sin midte. Bodø/Glimt. Nordlendingene vant fortjent 2-0 mot et Vard-lag som når finalesøndagen endelig rant nok en gang spilte med høye skuldre og fikk med det revansje for tapet i kvalifiseringen til toppserien noen uker tidligere. 75-sesongen bragte nemlig mer en bare cupfinale. Parallelt med framferden i cupen sikret “Super-Vard” også opprykk til toppserien gjennom kvalifiseringskamper mot cupfinalemotstander Bodø/Glimt og Odd fra Skien. Førstnevnte ble på heroisk vis slått 2-1 på Aspmyra i nordlendingenes første tap på hjemmbane på to år, mens et Odd-lag som ankom Haugesund til siste og avgjørende oppgjør ble lett match og sendt hjem med 0-3 i bagasjen. Vard var klar for 1. divisjon. For første gang var Haugesund representert blant de aller beste.

Møtet med eliten i 1976 skulle resultatmessig bli av det lett forglemmelige slaget. Naiv tro på at mannskapet som hadde rykket opp også var bra nok til å etablere seg i norsk toppserie gjorde sitt til at få forsterkninger ble hentet inn og resultatene ble der etter. To seire og ni uavgjorte ga 13 poeng totalt og snarlig retur til 2. divisjon. Tilværelsen som toppserielag ble kortvarig. Likevel – Haugesundsfotballen skulle igjen snart reise seg annet steds hen i byen. Hos Haugar. Igjen. Byens blå og hvite holdt til i 3. divisjon med den eksentriske klubbformannen Harry Kallevik som redet grunnen for en storstilt satsing mot norgestoppen og der nøkkelen til suksess skulle gå gjennom import av engelskmenn. I stort antall sådann. Tidligere West Ham- og Millwall-proff Dennis Burnett ankom Haugesund som ny spillende trener og med seg over Nordsjøen hadde han Barry Salvage og Dean Mooney med seg i bagasjen. I tillegg hadde “Terriers” Norrie Brown som hadde strandet i Haugesund etter en norgesferie samt sisteskansen Steve Hobson og mikset sammen med lokale helter som Harald Undahl, Leif Birkeland og Tor Nilsen skulle Haugar både klatre i seriesystemet samt få med seg en cupfinale på veien. Klubbens andre. Haugar-toget var begynt å rulle.

For fjerde gang i løpet av 18 år inntok Haugesund i 1979 hovedstaden når det nederlagsdømte 2. divisjonslaget Haugar skulle opp mot allerede nykronede seriemester Viking. Et hodestøt fra lysluggen Mooney sendte Haugar i ledelsen, men et tvilsomt idømt straffespark og et selvmål fra Jens Egil Vikanes skulle snu kampen og se “siddisene” sikre seg The Double dette året. Tap til tross, dobbel-triumfen til Viking sikret likefullt Haugar europacupspill den påfølgende sesongen som norsk representant i cupvinnercupen. Og det som 2. divisjonsklubb! Første internasjonale oppgjør høsten 1980 fant sted i Sveits. Nærmere bestemt mot Sion der miksturen av nordmenn og engelskmenn sensasjonelt nok klarte 1-1 i den første kampen. Når sveitserne siden ble banket 2-0 på Haugesund stadion i returen var nok et kapittel for historiebøkene et faktum. Haugar var klar for andre runde.

Der ble det riktignok stopp mot et walisisk Newport-lag med en ung John Aldridge i spissen, men likefullt – 2. divisjonsklubben hadde såvisst ikke begitt seg ut i Europa med lua i hånden. At man samme høst dessuten sikret opprykk til norsk toppserie og med det var klar for det fornemste selskap i 1981 hører også med til historien. Haugesund var igjen tilbake i eliten, men i takt med suksessen bygget på et engelsk fundament hadde Norges Fotballforbund funnet det for godt å innføre restriksjoner på bruk av utlendinger – noe som rammet vestlandets “Terriers” mest av alle. Klubben hadde underveis måttet kvitte seg med flere av de utenlandske bærebjelkene i laget og når i tillegg Haugesund stadion ble erklært uegnet for toppseriespill før sesongen tok til og klubben gikk i midlertidig eksil til svært enkle kår på Sakkestadbanen i utkanten av byen var det ikke til å undres over at Akersgatas forhåndstips dømte Haugar til rollen som blivende prügelknabe.

1981-sesongen skulle likevel bli interessant for alle med sansen for fotballhistorie. Riktignok rykket man som Vard noen år tidligere ned igjen på første forsøk, men ikke uten sverdslag. Klubbens nemesis skulle vise seg å bli den manglende evnen til å avgjøre tette oppgjør. Hele 12 uavgjorte kamper i løpet av sesongens 22 oppgjør og to seire så klubben innkassere 16 poeng totalt og med det kjempe for overlevelse helt frem til og med siste serierunde. At klubben dessuten tok begge sine seire på bortebane (Start og Rosenborg) var også en kuriositet og når sesongen skulle oppsummeres viste tallenes tydelige tale at Haugar var et langt bedre lag på bortebane enn de var hjemme i Haugesund dette året. Siden skulle økonomiske problemer innhente Haugar og laget gradvis miste grepet om tilværelsen i toppen av norsk fotball, men som så ofte før. En ny klubb sto klar til å overta byhegemoniet. Denne gang Djerv1919. “Gulgyttane”. Dynamikken som oppsto i det sterke rivaleriet som rådet Haugesunds-klubbene i mellom så ut til å trigge det beste i fotballen på Haugalandet og straks en klubb hadde gjort sitt på den nasjonale scene sto en ny klar til å overta. Tidligere Vard-trener Svein Hammerø bygget videre på arbeidet Brede Skistad og Reine Almqvist hadde lagt ned i klubben på begynnelsen av 80-tallet og i 1986 kom det første skremmeskuddet. Semifinale i cupen.

Blivende cupmester Tromsø viste seg til slutt for sterke, men anført av Asbjørn Helgeland, Tony Cheek og Kåre Langesæter hadde Djerv1919 staket ut samme kurs som den bysbarna Vard og Haugar hadde fulgt noen år tidligere. Den som ledet hele veien til norsk toppserie. Høsten 1987 ble Lyn og Ham-Kam begge beseiret i den avgjørende kvalifiseringen til norsk toppserie og når 1988 kom var Haugesund for tredje gang på 12 år representert ved like mange klubber i norsk elite. At mønsteret med å rykke ned på første forsøk også ble fulgt av Djerv1919 er det kun de færreste som erindrer i dag. Like lite som at mannskapet man entret toppserien med ikke på noe tidspunkt var godt nok til å overleve. Klubben hadde uansett matchet bykollegaene på nær sagt alle områder. Kun en tapt semifinale i cupen forhindret full synkronitet i merittene. Vard, Haugar og Djerv 1919 hadde alle smakt på toppseriefotball i løpet av de siste årene. Og alle hadde gjort cupfurore.

Så et raskt hopp frem til 1993 der flere års ørkenvandring på hver sin kant samt økonomiske vansker gjorde sitt til at byens tre flaggskip på fotballfronten satte seg ned for å diskutere muligheten av å forene kreftene. Kort og godt stifte en ny paraplyklubb som skulle representere det beste på A-lagsnivå fra alle de tre involverte klubbene. Haugar og Djerv1919 ga hverandre til slutt håndtrykket som signaliserte at FK Haugesund var en realitet, men Vard trakk seg etter lange forhandlinger fra samarbeidet i 12. time. Uansett. En ny giv var tent og med signeringen av to hjemvendte bysbarn, Asbjørn Helgeland (Fyllingen) og Per Andreas Haftorsen (Brann) samt ansettelsen av Conny Karlsson som trener, var de første brikkene på plass. Siden skulle det komme flere og ved hjelp av romslige budsjetter samt kremen av tidligere Djerv1919- og Haugar-spillere skulle nyvinningens ferd gjennom daværende 3. divisjon bli et pliktløp mot opprykk. To år senere, i 1996, tok man det neste steget. Til Tippeligaen. Som fjerde haugesundsklubb i nyere tid. Sammenlignet med tidligere forsøk var det økonomiske fundamentet i FK Haugesunds et helt annet i møte med norsk toppfotball enn det Vard, Haugar og Djerv 1919 hadde hatt til rådighet tidligere og det økonomiske handlingsrommet så klubben sikre seg blant annet veteranen Magnus Johansson fra Brann og en ukjent afrikaner ved navn Bala Garba.

Begge skulle vise seg sentrale for 9. plassen på Tippeligatabellen som siden fulgte ved årets slutt. Endelig hadde et Haugesundslag holdt seg oppe. Siden fulgte nedrykk, krisetid, ny opptur og nok en retur til 2. divisjon hvor et av kongerikets siste virkelige byderbyer, FK Haugesund – Vard, ventet i 2004. Det faktum at lagene tok hver sin seier i de innbyrdes oppgjørene reflekterte dessverre også at det var like dårlige. Ved sesongens slutt var det utenkelige et faktum. Såvel Vard som et FKH med spillere som Christian Grindheim, Jan-Kjell Larsen og Trond Erik Berthelsen i sine rekker rykket ned. Nivå tre neste. FK Haugesund returnerte på første forsøk men for Vard var prislappen med å henge med i norsk toppfotball blitt for dyr, og fra og med 2007 ble også de innlemmet i fusjonsklubben FK Haugesund. Ny cupfinale i 2007, også denne gang som 2. divisjonsklubb, markerte slutten på en sesong der alle krefter i Haugesunds-fotballen nå var forente.

Nytt finaletap til tross – som historien har vist følges Ullevål-opptreden kort tid etter av opprykk til norsk toppserie. Så også i FK Haugesunds tilfelle. Høsten 2009 knep man den ene av de to opprykksplassene i norsk 1. divisjon (Adeccoligaen) og comebacket i 2010 skulle bli av det overbevisende slaget. Anført av den alltid sindige Åkra-buen Jostein Grindhaug på sidelinjen og med norsk-serbisk suksessduo på topp i form av Thomas Sørum og Nikola Djurdic skulle FK Haugesund motbevise alle skeptikere til toppfotballen i sildebyen og løfte lokalfotballen til nye høyder. Haugesund var tilbake på fotballkartet! Historien om Haugesundsfotballen er dog ikke komplett uten å nevne verken talentproduksjonen som gjennom årenes løp har tilgodesett norsk fotball med alt fra Arne Larsen Økland til Egil Østenstad, Christian Grindheim og Joakim Våge Nilsen. Ei heller alt storfint besøk som har gjestet Haugesund stadion gjennom årenes løp, og da i særdeleshet på 70-tallet.

Såvel George Best som Kevin Keegan har vist seg frem for sindige haugesundere, karmøyværinger og åkrabuer og Tottenham-legenden Martin Chivers spilte sogar to sesonger i Vard på begynnelsen av 80-tallet. Mest av alt er fortellingen om fotballen i Haugesund likevel beretningen om lokaloppgjør, “Suren”, Maakeberget og tre klubbhus som fortsatt ligger og skuler over på hverandre i fordums rivaleri. Om oppturer, tapte slag og evnen til alltid å komme tilbake for den lille fotballbyen på vestlandet som fortsatt synes å måtte vente på nasjonal anerkjennelse.