Overgangsfiaskoer og andre buskevekster

I fotballen finnes det få garantier. Aller minst at spillerkjøp vil slå til og jo mer man betaler jo større er også fallhøyden på investeringene. Mon tro hva man tenker i Barcelona halvannet år etter at man sendte Samuel Eto´o og et lastebillass med euro i retning av Milano for å sikre seg Zlatan Ibrahimovics tjenester? Eller i Real Madrid når man ser hva man sålangt har fått igjen for investeringen i Kaka? Selve kronjuvelen i Milan men så langt ute av stand til å prege spansk fotball.

Årsakene til fiasko kan være mange. Skader, sosiale tilpasningsproblemer og fotballens uforklarlige vesen ved at noe som er en suksess et sted ikke nødvendigvis vil være det i andre omgivelser. Spanske, italienske og engelske klubber har alle brent seg på overgangsmarkedet og de største og rikeste kanskje mer enn noen andre. I den tyske Bundesligaen, og da i særdeleshet Bayern München, har man for eksempel rendyrket kunsten med å betale dyrt for sør-amerikanere som siden flopper kapitalt i møtet med fotballen i landet. Tiago Neves (HSV), Bernardo, Jose Ernesto Sousa, Julio Dos Santos (alle Bayern München) og Carlos Alberto (Werder Bremen) er bare noen eksempler på dyrekjøpte erfaringer. I Frankrike trodde alle at Berbard Tapie og Olympique Marseille hadde skutt gullfuglen da klubben sikret seg Dragan Stojkovic etter VM-sluttspillet 1990, men en stadig tilbakevendende kneskade gjorde sitt til at “Piksi” aldri fikk preget fransk fotball slik man hadde forventet og kun ble henvist til sporadiske opptredener. I Milano var en bilulykke sterkt delaktig til at Gianluigi Lentini aldri forsvarte prislappen som verdens dyreste fotballspiller (€13 000 000 fra AC Torino) på begynnelsen av 90-tallet og om AC Milan har gjort sine bomkjøp så har også byrivalen Inter gjennom signeringen av Ricardo Quaresma fått erfare hva det vil si å svi av uhorvelig mye penger uten å få nevneverdig igjen for det.

I Glasgow trekker Rangers-fansen relativt sjelden frem Celtic-fiaskoen Rafael Sheidt, vel vitende om at navnet Daniel Prodan isåfall vil bli bragt på bane av de grønn-hvite. Sistnevnte ble hentet fra Atletico Madrid for 2,2 millioner pund i 1998 men spilte i løpet av sine to og et halvt år på Ibrox ikke en eneste kamp som følge av en kneskade. Noe beskjemmet måtte Rangers-ledelsen erkjenne at den medisinske testen som stort sett er obligatorisk i forbindelse med fotballoverganger ikke alltid ble gjennomført på Ibrox Stadium mot slutten av 90-tallet. Tottenham Hotspur kuppet avisforsidene da klubben sikret seg Sergej Rebrov for 11 millioner £ i 2000, men skulle i ettertid  vært både handelen og oppmerksomheten foruten tatt i betraktning at overgangen også ble begynnelsen på slutten for ukrainerens karriere. Hvorfor Everton betalte dyrt for Per Krøldrup uten å benytte seg av dansken er blant fotballens fortsatt ubesvarte mysterium, og japanske Vissel Kobes kortvarige signering av Ilhan Mansiz i 2004 kan i ettertid best oppsummeres ved hjelp av tre stikkord – “lukrative betingelser” og “kneskade”. Det mangler altså ikke på utfordrere til de ti som får den tvilsomme æren av å utgjøre de verste overgangene i nyere fotballhistorie.

Selve skrekkeksempelet på hvor galt det kan gå når middelmådige spillere gis lukrative langtidskontrakter ingen andre klubber verken kan eller vil matche illustreres best gjennom Winston Bogarde. Nederlenderen ankom Stamford Bridge sommeren 2000 fra spanske Barcelona på svært gode betingelser, nærmere bestemt £40 000 i uken, men ble nærmest umiddelbart gjenstand for et managerskifte og nyankomne Claudio Ranieri gjorde det med en gang klart at den kraftige backen ikke inngikk i hans planer for London-laget. Etter italienerens ankomst i september skulle Bogarde kun figurere to ganger for Chelsea (begge som innbytter) før han siden tilbragte de neste tre og et halvt årene på reservelaget – tilsynelatende helt uten interesse for å flytte på seg. Hvorfor skulle han det? Betalingen han fikk for å gjøre ingenting i London var milevis over det han kunne forvente å få noe annet sted. Så Bogarde ble værende. Hele kontraktsperioden ut. Og la opp 80 millioner norske kroner rikere.

Få om noen trodde Lazio løp noen risiko for å feile når de hentet Gaizka Mendieta til sitt allerede stjernespekkede mannskap sommeren 2001. Riktignok hadde man måttet betale i dyre dommer for å lokke spanjolen vekk fra Valencia – nærmere bestemt €48 000 000 – men den da 26 år gamle midtbanespillerens herjinger i såvel la Liga som Champions League gjorde sitt til at de fleste var enige om at dersom noen forsvarte prislappen, ja, så var det lysluggen fra Bilbao. Med fasit i hånd endte Italia-eventyret som en fiasko med stor F. Mendieta viste lite av det han hadde servert hjemme i Spania og at Lazio snart skulle vise seg å ikke ha råd til overganger i denne størrelsesordenen gjorde ikke nedturen mindre. Ute av stand til å erstatte tomrommet etter verken Juan Sebastian Veron eller Pavel Nedved ble Italia-oppholdet i praksis avsluttet etter kun et år ved at Mendieta dro på lån til først Barcelona og dernest Middlesbrough før en permanent overgang til sistnevnte ble formalisert i 2004.

Var man manager i Aston Villa på begynnelsen av 2000-tallet og prisgitt styreformann Doug Ellis´ betalingsvilje var man også klar over at de få kronene man fikk til rådighet på overgangsmarkedet måtte brukes godt. John Gregory visste også det, men presterte likevel å gjøre en av tidenes bommerter på transfermarkedet. Bosko Balaban. Den kroatiske spissen ankom Villa Park med imponerende scoringsmeritter fra kroatisk toppserie, men fikk i løpet av sine to og et halvt år i klubben kun ni opptredener i Aston Villas lilla og lyseblå trøye. Litt lite for en spiller som kostet gjerrigknarken Ellis £5 800 000 i overgangssum og siden £20 000 i uka for å løpe rundt på reservelaget. Uttellingen var heller ikke all verden for kroaten som til slutt forlot England i desember 2003 med temmelig nøyaktig null nettkjenninger på samvittigheten. Inklusive de på trening ifølge ryktene. At han siden i såvel Club Brügge som Dinamo Zagreb og Panionios fortsatte å banke inn mål slik han hadde gjort det forut for Englands-oppholdet hører også med til historien. Men i Aston Villa fikk storkjøpet knapt prøve seg.

Mye kan sies om Andriy Shevchenkos fotballkarriere, det meste i svært positive ordelag, men slutten på karrieren i utlandet ble ikke av det alt for minneverdige slaget. I den grad den ble det var det i så fall som følge av helt feil årsaker. Som at Chelsea betalte vanvittige £30 800 000 for den da 29 år gamle spissen i 2006, bare for å se rekordkjøpet lide seg gjennom de tre neste kontraktsårene milevis unna den formen som hadde posisjonert han som europas kanskje aller fremste angrepsspiller noen år tidligere. Faresignalene hadde allerede begynt å melde seg i ukrainerens siste Milan-sesong forut for overgangen, men engelskmennene hadde mer penger enn vett og ignorerte bekymringsmeldingene som tikket inn da det ble klart at man aktet å hente “Scheva” til London. Etter to frustrerende sesonger på Stamford Bridge ble ukraineren gjenforent med San Siro, denne gang på lån, men magien var og ble borte. Sommeren 2009 avviklet Chelsea ansettelsesforholdet en gang for alle ved å gi vekk 30 millioners-kjøpet til moderklubben Dinamo Kiev og med det se til at ringen bli sluttet for en av de aller største.

Da Real Madrid signerte Newcastles Jonathan Woodgate for £13 400 000 i august 2004 var det rimelig sikkert vel vitende om at engelskmannens knær var av det skrøpelige slaget. At midtstopperen atpåtil var skadet på signeringstidspunktet burde også ha fått alarmklokkene til å ringe. Vel, åpenbart ikke høyt nok for klubbdirektør Florentino Perez som derimot må kommet til erkjennelsen etterhvert om at denne overgangen burde ha vært ugjort. Woodgate var skadet i mer eller mindre to sammenhengende år på Estadio Santiago Bernabeu og markerte sin etterlengtede debut med å score både selvmål og å bli utvist når dagen for A-lagsspill endelig rant – over et år etter signering. Totalt ble det kun ni opptredener for Los Blancos på engelskmannen som to år etter ankomsten snek seg ut bakdøra og dro hjem til Middlesbrough på lån. Eneste trøst for Real Madrid når temaet Woodgate bringes på bane synes å være at man siden innkasserte halve overgangssummen man i sin tid betalte Newcastle når Middlesbrough året etter sikret seg spilleren på permanent basis ved å sette £7 000 000 inn på kontoen til spanjolene. I øvrig er kapittelet Woodgate noe man helst vil glemme.

Sommeren 1986 ble den franske midtbanegeneralen Luis Fernandez verdens best gasjerte fotballspiller. Måten å bli det på var å forlate Paris Saint Germain til fordel for den ambisiøse oppkomlingen og by-kollegaen Racing Club De Paris. Sistnevnte hadde ved hjelp av Matra-konsernets økonomiske muskler posisjonert seg som en særdeles kjøpesterk og betalingsvillig aktør i europeisk fotball og navnetrekket til Luiz Fernandez var bare et i en lang rekke profilerte spillerkjøp. Strategisk sett helt riktig, Fernandez var en midtbanegeneral ethvert mannskap var i behov av i sin midte, men med fasit i hånd skulle gigantinvesteringen vise seg helt feilslått. Fernandez haltet stort sett skadet rundt de neste tre sesongene og bidro lite eller ingenting til planene om å posisjonere Racing Club de Paris blant Frankrikes og europas aller beste, og når siden det økonomiske fundamentet i klubben falt ut på slutten av 80-tallet var både satsingen, gigantlønningene og Fernandez´ opphold i RCP ved veis ende.  I praksis også franskmannens tid som toppspiller ettersom skadene hadde satt han langt tilbake fra det nivået han holdt da Racing Club de Paris sprengte banken tre år tidligere.

Ytterligere en overgang som både smakte av gigantomani og siden skulle ende med et gedigent mageplask utspant seg i forlengelsen av VM 1998 og inneholdt brasilianeren Denilson og Real Betis Sevilla som de sentrale aktørene. Den lettbente kantspilleren var fotballverdenens kanskje aller mest ettertraktede aktør etter storspill under såvel VM som i Copa America et år tidligere og den spanske klubben med penger på bok etter storsalget av Roberto Rijos et år tidligere trakk det lengste strået. Til ny overgangsrekord. £21 500 000. Særdeles dårlig anvendte penger skulle det vise seg for brasilianeren skulle siden ikke være i nærheten av å leve opp til forventningene. I sin andre sesong rykket klubben like godt ned i Segunda, Denilson rømte midlertidig landet til fordel for et utlån til brasilianske Flamengo, men selv etter returen til arbeidsgiveren i Spania og La Liga ville det seg ikke. Syv lange år i Betis ble til slutt kronet med at rekordkjøpet ikke lenger fikk plass i troppen på kampdagene før franske Bordeaux ble midlertidig redning for en karriere som siden bare skulle gå fra vondt til verre. Til slutt var den dyreste spilleren i verden redusert til å jakte kontrakt i vietnamesisk serie.

Mladen Pralija kostet ikke Hamburger Sportsverein for mye i kroner og øre, 250 000 tyske mark var en utgift hanseatene hadde små problemer med å bære, verre var det med prisen klubben fikk betale for å bruke den arme kroaten mellom stengene i en kort og usedvanlig fiaskoartet Hamburg-karriere. Klubbens tradisjonelle førstevalg, den eksentriske Uli Stein, hadde fått sparken etter nok en incident som satte både han og klubben i et dårlig lys og inn som erstatter hentet tyskerne en jugoslav. Mladen Pralija. En solid sisteskanse i Hajduk Split som ankom HSV på selveste Josip Skoblars ønske og anbefaling men som i debuten mot Bayern München slapp seks scoringer bak seg. Det etter den ene tabben større enn den andre. I løpet av sine fire første kamper måtte Pralija hente ballen ut av eget nett ved 15 anledninger og til slutt – etter tre korte måneder, 14 kamper, 35 baklengsmål og nesten like mange tabber – var nervene ødelagt hos den åpenbart utilpasse jugoslav. I november 87 var HSV-karrieren i praksis over og ferden gikk hjem til Hajduk Split og trygge omgivelser.

Fortellingen om Elvir Baljic og Real Madrid kunne blitt solskinnshistorien om krigsbarnet fra Sarajevo som siden skulle innta den internasjonale fotballhimmelen. I stedet ble det en av tidenes mest dyrekjøpte feilinvesteringer. Baljic hadde skapt seg et navn som offensivt aktivum i tyrkisk fotball – først i Bursaspor og siden i Fenerbache – og det sammen med landslagsmeritter for Bosnia-Hercegovina fikk Real Madrid til å sette ny klubbrekord når de betalte €26 000 000 for den tekniske angriperen i 1999. Noe av det første Baljic gjorde etter ankomsten til Madrid var å skade seg. Alvorlig. Med det til følge at han ble haltende rundt på sidelinjen frem til mannen som hentet han til klubben, John Toschack, ble erstattet av Vicente del Bosque. Hos sistnevnte fikk Baljic aldri noen høy stjerne og etter et år i Spania forlot bosnieren Champions League-mesteren og returnerte på lån til Fenerbache. Sesongen etter ble han igjen gjenstand for et utlån – denne gang til Rayo Vallecano. 2002 var Spania-marerittet definitivt over etter kun 11 Real-opptredener når Baljic satte navnetrekket sitt på en permanent kontrakt med Galatasaray – ex-klubben Fenerbaches kanskje aller fremste rivaler.

Sistemann ut blant de ti utvalgte er Ariel Ortega. Skjønt, vel så mye som seg selv representerer han også Chelsea-investeringen Adrian Mutu, ettersom begge to er blitt dømt til å betale sine ex-arbeidsgivere rekordhøye erstatningssummer og for å ha påført klubbene store frustrasjoner og massiv hodepine. Der Mutu ble bragt i vanry gjennom først kokainbruk og siden sparken i London-klubben forsvant derimot dyrekjøpte Ariel Ortega uten noe forvarsel fra Fenerbache, Istanbul og Tyrkia etter kun et års opphold i klubben. Fenerbaches klubbledelse gikk først til det skritt å suspendere spilleren, siden få han utestengt fra all internasjonal fotball for all fremtid og til slutt vinne frem med et erstatningskrav på $11 000 000 som FIFA påla argentineren å betale.  Mutu på sin side ble erstatningsansvarlig for et enda høyere beløp – hele 17 millioner euro – og har siden sejouren i England gått fra den ene skandalen til den andre. Argentinske Ariel Ortega og rumenske Daniel Mutu deler med andre ord den siste av de lite ærefulle plassene som internasjonals fotballs største bomkjøp gjennom tidene.