En gang löwe – alltid löwe

For folk flest her hjemme er TSV 1860 München, såfremt man kjenner klubben overhode, trolig mest kjent som klubben hvor Erik Mykland hadde et mindre vellykket opphold rundt tusenårsskiftet. De litt mer skolerte i tysk og europeisk fotballhistorie vet derimot at man i “Sechzig” har å gjøre med med en av tysk fotballs mest folkekjære fotballklubber. Med over 20 000 registrerte utøvere  er Turn- und Sportverein München von 1860 Tysklands største idrettsforening og fotballaget sjelden omtalt uten at det følger et nostalgisk og historisk sus med på kjøpet.  Med trykk på “historisk”. Det begynner nemlig å bli lenge siden “Die Löwen” var en maktfaktor i tysk fotball. Potensialet har riktignok alltid vært der, men siden storhetstiden på 60-tallet har klubben i lange perioder ført en anonym tilværelse nedover i divisjonene og gjort sitt ytterste for å fremstå  som tysk fotballs mest kaotiske og selvdestruktive. I den grad man trodde mangel på struktur og kontroll ikke lå til tyskerne har det vært tilstrekkelig å peke på TSV 1860 München dersom man ønsket å føre bevis for det motsatte og har man ønsket å finne en germansk eksponent for økonomistyring fra Helvete har det bare vært å rette blikket mot samme sted. Mot Giesing. Bydelen i München der TSV 1860 München aka “Die Löwen” og “Sechzig” hører hjemme.

På 60-tallet derimot, mens Bundesligaen var inne i sine første sesonger, og det var 1860 München som var Bayerns flaggskip på fotballfronten så det meste annerledes ut. I motsetning til bykollega Bayern München hadde man klart å kvalifisere seg til den første utgaven av tysk fotballs første fellesnasjonale liga, Bundesligaen, ved oppstart i 1963/64 og allerede samme år sikret man seg den tyske cuptittelen. Med den fulgte også plass i den europeiske cupvinnercupen påfølgende sesong der man anført av datidens store navn som Rudolf Brunnenmeier, Peter Grosser, Pedar Radenkovic og Bernd Patzke først så seg beseiret i finalen. Av et West Ham som foran 98 000 tilskuere på Wembley nærmest var å betrakte som på hjemmebane. Våren 1966 kunne kaptein Peter Grosser derimot løfte skjoldet som viste at “Sechzig” var tyske seriemestere, og hvor ankomsten til den jugoslaviske playmaker Zeljko Perusic fra Dinamo Zagreb sommeren 65 ble den siste brikken den østerrikske trener Max Merkel var i behov av for å lede “Die Löwen” til tittelen. De suksessfulle årene skulle, i tillegg til troféer, dessuten sikre 1860 München en enorm supporterbase i München som skulle holde seg stabil og nyrekrutterende selv under de langt magrere årene som siden skulle komme. For nedturen kom. I møte med 70-tallet.

Fra 1970 til 1977 fortonte 60-tallets serietitler og europacupfinaler som et fjernt minne for en klubb som på tross av å hele tiden knive i toppen av andredivisjon aldri syntes å ta de aller siste poeng  som var nødvendig for å bringe 1. Bundesliga-fotball tilbake til publikum i Grünwalderstraße. Ikke før våren 1977. “Sechzig” karret seg endelig inn blant de tre øverste  og var med det tilbake i det gode selskap. Om enn kun for én sesong siden gjensynet skulle bli av korteste varighet. 22 poeng og 16. plass innebar en snarlig retur til tilværelsen i fotballens skyggedal, men ga likevel flere anledninger til feiring for fansen. 12. november 1977 sto nemlig endelig byderbyet mot FC Bayern igjen på terminlisten og på sistnevntes hjemmebane, Olympiastadion, gjorde man det umulige. Man vant. 3-1.  Et anonymt og profilløst spillermateriale med William Hartwig, Bernhard Hartmann og Herbert Schneller i spissen bega seg inn i motstanderens fryktinngytende hule og påførte bykollegaens langt mer meritterte navn som Rummenigge, Müller, Maier og Höeness et 3-1 tap som “Sechzig”-fansen aldri vil glemme. Når man siden klarte 1-1 hjemme på Grünwalder Stadion i returoppgjøret var det bekreftelsen Münchens lyseblå trengte. Nedrykk eller ei – i Sechzig-fansens øyne man var best i byen. Tre poeng av fire mulige etterlot ingen tvil. Maktbalansen var gjenopprettet. Bayerns europacuptitler kom til kort når løven først brølte.

Returen til 2. Bundesliga ble kortest mulig og som nykronede mestere i divisjon to var man sommeren 79 igjen klare for gjensyn med 1. Bundesliga og ikke minst – Bayern München. Dessuten var man bedre rustet denne gang, noe 13. plassen og fornyet toppserietilværelse etter 34 spilte runder kunne dokumentere. At man ble feid av banen med henholdsvis 1-2 hjemme på Grünwalder og 1-6 på Olympiastadion i sesongens to største oppgjør betød plutselig mindre. 1860 München var tilbake. Og man hadde etablert seg. Ihvertfall ifølge de største optimistene. Dengang ei. Som historien senere skulle gi endeløse eksempler på er det gjerne slik i 1860 München at når noe virker for godt til å være sant så er det gjerne det også. “Sechzig” etablerte seg slett ikke i 1. Bundesliga. Tvertimot rykket man ned ved neste korsvei og avskjeden med tysk toppfotball skulle vise seg å bli langvarig. For langt større problemer enn 2. Bundesliga lurte i sivet. Finansielle problemer. En manglende likviditet som siden har vist seg å gå som en rød tråd gjennom mesteparten av 1860 Münchens nyere klubbhistorie. På tross av moderate spillerkjøp og høye tilskuertall gikk ikke butikken rundt, underlig nok, og regnskapstallene hadde over tid bare blitt rødere og rødere. Etter sesongen 81/82 hadde det tyske fotballforbundet fått nok. Fjerdeplass i 2. Bundesliga og en ung spiss ved navn Rudi Völler som hadde hamret inn sensasjonelle 37 seriemål på like mange kamper, til tross. 1860 ble tvangsdegradert. Til Bayernliga. Og nivå tre. En kirkegård storklubber sjelden kommer seg ut av.

Med det forsvant spissfenomenet Rudi Völler og Wolfgang Sidka til Werder Bremen, Herbert Waas til Bayer Leverkusen, Horst Wohlers til Arminia Bielefeld og Uwe Schreml til Eintracht Frankfurt sammen med ytterligere 12 spillere som ryddet garderobeskapene sine. Inn kom 20 nye, hovedsakelig fra junior- og reservelaget, i håp om at de skulle gjenreise klubben og gjøre oppholdet på nivå tre kortest mulig. Det ble med intensjonene. I ni lange sesonger førte 1860 München en bortgjemt tilværelse langt unna medienes søkelys. Det som på 40,- 50- og 60-tallet hadde vært Münchens flaggskip ble ikke lenger viet avisenes interesse og det var knapt så man tok seg bryderiet med å trykke tabellen og kampresultatene. Som middelhavsfarer på nivå tre var “Die Löwen” blitt redusert til en klubb som kun var av interesse for de mest nostalgiske av leserne. Sesongen 91/92 var man riktignok igjen tilbake på nest øverste nivå, om enn kun for en stakket stund, og selv om nedrykk til Bayernliga igjen var et faktum i det resten av fotballeuropas øyne var i ferd med å bli rettet mot et nært forestående EM i Sverige skulle det samme sommer melde seg to markante personligheter til 1860 Münchens tjeneste. Som i fellesskap skulle snu opp ned på det meste. Den ene forretningsmann. Den andre fotballtrener. Karl-Heinz Wildmoser hadde bygget seg et imperium av gourmetrestauranter og var en sentral skikkelse i det tyske kjendis- og samfunnslivet da han i mai 1992 overtok presidentstolen i 1860 München. En ankomst behørig dekket av TV, aviser og sladderblader. Sånn mer i det stille, noen uker senere, spaserte en gråstenket mann inn stadionportene på Grünwalder Stadion og som mer eller mindre over natten skulle snu opp ned på det meste. Werner Lorant. Dengang 44 år gammel og med en respektabel karriere som Bundesliga-spiller bak seg, men tilnærmet uprøvd som trener.

Ankomsten til Wildmoser og ansettelsen av Lorant skulle fra første dag vise seg å bli en suksessresept ingen på ansettelses-tidspunktet hadde kunnet ane rekkevidden av og i løpet av åtte år skulle duoen føre 1860 München ut av glemselens rekker nede i Bayerliga og ut til det aller gjeveste selskap i Europa – Champions League. I sin første sesong feide Lorant og hans løver gjennom tredjedivisjonen på overbevisende vis og kunne etter play off med de tre øvrige divisjonsvinnerne til slutt titulere seg som 2. Bundesliga-klubb foran 30 000 supportere på Grünwalder stadion. Men andredivisjon var kun et midlertidig stopp. Både Wildmoser og Lorant hadde større ambisjoner enn som så og allerede på første forsøk ledet de “Sechzig” til nok et opprykk. Til 1. Bundesliga. For de fleste forståsegpåere kom tredjeplassen i gjensynet med 2. Bundesliga som en overraskelse, men sett i ettertid illustrerte den kun Werner Lorants kanskje fremste egenskap som trener. Nemlig å komponere lag. Gjerne av spillere som enten var avskrevet og kassert andre steder eller funnet på plasser der ingen andre fotballtrenere ville tenkt på å lete. Før 1860 skulle opp til bevis i divisjon to hadde Lorant hentet både en 33 år gammel spiss ved navn Peter Pacult fra Østerrike og tatt en telefon til den da 27 år gamle Bernhard Winkler. Også han angriper av legning men med en heller beskjeden karriere i Kaiserslautern og Wattenscheid bak seg. Så desillusjonert hadde han blitt over hvordan karrieren hadde fart frem at han på tidspunktet Lorant ringte hadde bestemt seg for å gi seg med fotballen og heller satse på en sivil yrkeskarriere. Overtalt til å gi fotballen en siste sjanse skulle kombinasjonen Pacult/Winkler seg imellom gi tilsammen 33 mål og være helt avgjørende for at 1860 München tre runder før slutt krøp opp på den vitale 3. plassen på tabellen og siden ble værende der gjennom de siste rundene. Når fløyta siden gikk for full tid i den siste kampen for sesongen, borte mot SV Meppen, stormet tusentalls tilreisende Löwenfans banen og rev med seg målstenger, nett og cornerflagg i lutter glede. Opprykket var et faktum. 13 års kamp var over. 1860 München var tilbake i 1. Bundesliga og Wildmoser/Lorant hadde bare brukt to år på å føre klubben tilbake til det aller gjeveste selskapet.

Før gjensynet med 1. Bundesliga var det derimot få som levnet 1860 München noen sjanse til å overleve. Spillermaterialet som hadde pløyet gjennom divisjon to og tre kom nesten helt uten erfaring med fotball på øverste nivå og Lorant var klar på at “Sechzig” var i behov av betydelige spillerforsterkninger og at man måtte forbli tro mot den fysiske fotball som hadde redet grunnen for opprykkene. Som sagt så gjort. Alle lagdeler fikk betydelige forsterkninger, men det var spesielt et kjøp som skulle vise seg avgjørende. Piotr Nowak. Den 30 år gamle polakken hadde ankommet Kaiserslautern  fra sveitsisk fotball kun seks måneder tidligere men hoppet sommeren 94 likevel på muligheten som bød seg i München når Werner Lorant ønsket å bygge sitt nyopprykkede mannskap rundt playmakeren nede i Bayern. Relasjonen Piotr Nowak/1860 München skulle bli starten på en kjærlighetshistorie mellom klubb og spiller få andre spillere i den moderne fotballen kan vise til og sikre polakken en plass med gullskrift i klubbkrønikene. Riktignok startet både han og 1860 München sesongen svakt og med kun tre poeng etter de ni første kampene hadde de fleste eksperter allerede veid og funnet løvene for lette i dette selskapet, men Lorant forble sterk i troen. Og sakte men sikkert begynte poengene å komme. Samt de røde kortene. Ved ikke mindre enn 12 anledninger ble 1860-spillere sendt av banen under comebacket i 1.Bundesliga, men for Lorant var det uaktuelt å be spillerne bli mildere stemt i duellene. Fysikk var nøkkelen til suksess og filosofien begynte for alvor å gi avkastning rundt nyttårstider. Jo lenger sesongen varte jo sterkere fremsto løvene sammenlignet med konkurrentene. Troen på å bygge et fysisk grunnlag ingen av de øvrige klubbene i Bundesliga kunne matche hadde svart seg og syv kamper på rad uten tap i løpet av vårsesongen så 1860 krype opp på trygg grunn og til slutt bli nummer 14 på tabellen. Bundesligastatusen var reddet – en ny milepæl var nådd under Werner Lorants ledelse.

Etter å ha sikret plassen under comebacksesongen i 1. Bundesliga skulle 1860 München de neste sesongene vokse seg stadig bedre. Og større.  Lorants økonomisk albuerom var stadig voksende og han visste å bruke midlene fornuftig etter en bredt anlagt innkjøpspolitikk. Såvel unge tyske spillere som erfarne utlendinger var ettertraktet hos Lorant og etterhvert skulle han også for alvor få ry på seg som en som blåste liv i karrierer de fleste bektraktet som døende. Sesongen 95-96 resulterte i en knallsterk 8. plass og blant spillerkjøpene fant man FC Kölns Horst Heldt, den bulgarske landslagsspilleren Daniel Borimirov og en frem til da relativt ukjent midtbaneterrier ved navn Jens Jeremies fra Dynamo Dresden og i takt med at spillerkjøpene slo til og 1860 München tok stadig større skritt i retning av å etablere seg i toppen av tysk fotball betrodde president Wildmoser sin trener stadig mer penger. De neste sesongene så klubben kapre henholdsvis sjuende- , trettende-, niende- og til slutt fjerdeplass på tabellen i 1999/2000. Åtte år etter ankomsten hadde Lorant ført 1860 München fra divisjon tre til Champions League og fremsto med det som tysk fotballs største solskinnhistorie. Veteraner som Abedi Pelé (31), Gerald Vanenburg (34), Martin Max (31) og Thomas Hässler (33) hadde alle fått en ny vår under Lorant og pila på banen pekte bare en vei. Oppover. Det gjorde den tilsynelatende også utenfor.

Allerede under sin andre sesong i 1. Bundesliga hadde 1860 forlatt gamle æverdige Grünwalder Stadion til fordel for å dele Olympiastadion med Bayern München og snart begynte de to klubbenes ledelse seg i mellom diskusjonene om å bygge nytt. Sammen. Visjonen om en ny stor fellesarena for begge München-klubbene var en realitet i 1997 og eierskapet skulle deles 50/50 mellom de to klubbene. Byggestart fant sted i 2001 og etter tre år var den enorme arenaen ventet å skulle stå ferdig, men innen man var kommet så langt hadde mye rukket og skje i 1860 München. Og alt til det verre. Champions League-eventyret hadde strandet i møte med Leeds United og påfølgende sesong begynte man å ane at nedturen var nært forestående. 11. plass i 2000/2001 ble avløst av sjokkmeldingen om at Werner Lorant var løst fra trenerjobben i 1860 München den 18. oktober 2001. Angivelig på grunn av en svak sesonginnledning. 11 poeng på de ni første kampene og 1-5 for Bayern München i Lorants siste opptreden som Löwen-sjef ble brukt som påskudd til å løse mannen som hadde bygget klubben opp fra ingenting fra kontrakten. Til vantro hoderisting fra omgivelsene. Wildmoser hadde lenge følt tiden moden for nye trenerimpulser og ventet kun på en plausibel anledning til å fristille Lorant fra trenervervet. Hvilket skulle vise seg å bli en tabbe.

Ny mann i sjefsstolen ble Peter Pacult, Lorants assistent gjennom flere sesonger, og en gang i tiden det første i rekken av geniale spillekjøp som sølvreven gjorde på vegne av 1860 München. Og med Pacult fulgte nye tider. Beinharde tider. Ikke at Lorant hadde vært kjent for å bruke silkehansker, men Pacults forhold til spillerne var langt mer distansert og kjølig enn det Lorants filosofi om å bygge et fellesskap og et kollektiv hadde lagt opp til at en trener burde være. Blant de som tidlig kom på kant med Peter Pacult fant man Erik Mykland – et av de siste spillerkjøp Lorant rakk å gjøre og som klubben hadde store forventinger til ved ankomst. I stedet befant “Myggen” seg tidlig uten treneren som hadde hentet han til klubben og den lille teknikeren med sin bohempregede livsstil var definitivt ikke en spiller etter Peter Pacults hjerte. Mykland og Pacult var som natt og dag og havnet raskt i klinsj på treningsfeltet. Det toppet seg når nordmannen ble sitert i tysk presse på at han ikke tålte trynet på den nye treneren og ved nyttår var Mykland avskiltet som 1860-spiller og henvist til ensomme joggeturer på treningsfeltet.

9. plass på sluttabellen ga derimot Pacult, til tross for alle sykdomstegnene som var i ferd med å bre seg, tillit og arbeidsro fra der han trengte det mest. Fra president Wildmoser og den øvrige klubbeldelsen. Om enn bare for en kortere periode. Wildmoser var ingen tålmodig mann og lengtet etter å se sitt “Sechzig” knive i toppen av tabellen og når man våren 2003 nok en gang syntes å styre klar av den absolutte tetstrid var med ett ikke heller Peter Pacult Löwen-trener lenger. Inn kom i stedet Falko Götz – ute av stand til å løfte klubben inn i kampen om Champions League-billett i løpet av sesongens ti siste kamper. Sommeren 2003 var det ny mobilisering og ny optimisme å spore i forkant av en ny sesong. Falko Götz hadde fått sommeren på seg til å forme laget, hente 13 nye spillere og sett egne produkter som Lauth, Schroth og Göerlitz vokse seg til som spillere. Opti-mismen var ubegrunnet. Istedet skulle 2003/2004  bli sesongen da 1860 München gikk over ende.

Riktignok startet det bra. 10 poeng på de fem første kampene så 1860 knive i teten av tabellen de første månedene, men gradvis begynte det å gå stadig lengre mellom poengene. Utover høsten og våren sank man stadig nærmere bunnen av tabellen og med nedrykksspøkelset hengende over seg skulle mars måned bringe med seg både nok et trenerbytte og en sjokkmelding som rystet såvel klubben selv som resten av fotball-Tyskland. På morgenen den 9. mars 1994 ble president Karl-Heinz Wildmoser, sønnen Karl-Heinz jr. og to andre personer oppsøkt av politi og fengslet mistenkt for korrupsjon i forbindelse med byggingen av Allianz Arena. Etter tre dager ble de mistenkte løslatt mot kausjon men kort tid etter trakk 1860 Münchens sterke mann gjennom 12 år seg fra presidentembetet. Og med han forsvant også det økonomiske fundamentet. 1860 München var over natten gått til å være et konkursbo og når nedrykket siden var et faktum to måneder senere føltes det for mange som om klubben var tilbake til status quo. Her hadde man nemlig vært før. I 1982. Som 2. divisjonsklubb og med regnskapstall så røde at det skar i øynene. Klubbens arvesølv i form av Lauth, Schroth og Göerlitz forsvant og med beskjedne ressurser til å erstatte spillerne i avgang maktet man ikke å komme seg opp igjen fra 2. Bundesliga. Verken på første, andre eller tredje forsøk. I praksis hadde man mer enn nok med å holde hodet over vannet økonomisk og eneste måte å unngå konkurs var å selge sin eierandel i Allianz Arena til Bayern München for med det å holde kreditorene unna. Det var langtifra gunstige vilkår man signerte på i salgskontrakten, men klubbledelsen hadde ikke noe valg. Det var enten å selge eller å gå under.

Gjennom andre halvdel av 2000-tallet ble trenere hentet inn og siden sparket i et stadig større tempo. Reiner Maurer prøvde seg, men fikk ikke klubben ut av 2. Bundesliga. Ikke Rudi Bommer heller. Fra Østerrike hentet man suksesstreneren Walter Schachner og siden forsøkte man seg på interne løsninger i form av Marco Kurz og Uwe Wolf i jakten på å komme seg tilbake. Sistemann i rekken av trenere som kom, forsøkte og feilet ble Ewald Lienen som etter et år i trenerstolen hoppet på muligheten til å overta greske Olympiakos tidligere i sommer. Økonomien har også tynget. Gjennom hele 2000-tallet har man måttet betale prisen for gammel moro og for 1860 München har løsningen på gjelds- og likviditetsproblemene vært å selge unna talentene. Tysklands kanskje aller fremste. Og kun for å holde kreditorene på avstand. Den nye økonomiske hverdagen som traff klubben i 2004 resulterte i en storstilt satsning på utvikling av unge spillere, men i takt med at talentene fikk sine gjennombrudd i 1860-trøya ble de i tur og orden også solgt videre. Når Tyskland vant U19 EM i 2008 var det med fire stk 1860 München-spillere på laget, men mindre enn et år senere var alle solgt. Kapteinen Florian Jungwirth. Tino Gebhart som dro til Stuttgart. Lars Bender som satte kurs for Bayer Leverkusen og tvillingbrorer Sven som dro til Dortmund. Det som etter planen var ment å være 1860s fremtid ble i stedet vitale spillere helt andre steder i landet, men for “Die Löwen” var det ingen vei utenom. Ved å selge sine unge juvelér holdt man klubben fortsatt flytende slik man også hadde gjort da man sendte Marcel Schäfer og Fabian Johnson til Wolfsburg og igjen så seg nødt til i sommer da U19-landslagsspiller Peniel Mlepa dro til Hoffenheim i bytte mot €1 170 000 som alle gikk med til å dekke de løpende gjeldskostnadene.

Finnes det i 2010 i det hele tatt noen vei ut av en tilsynelatende endeløs spiral av gjeld, talentflukt og dårlig ledelse? Mannen som har fått oppgaven med å føre klubben tilbake til fordums storhet heter Miroslav Stevic. Utnevnt til 1860s nye sportsdirektør i fjor vår og i sin tid tidligere jugoslavisk landslagsspiller som selv trakk i 1860-trøya med stort hell under de gyldne sesongene på 90-tallet. Dessuten arbeidsnarkoman og utstyrt med et imponerende kontaktnett rundt omkring på hele kloden. Mye tyder på at Stevic var rett mann til rett tid i 1860. Det siste klubben trengte var enda en sportsdirektør som baserte filosofien sin på økonomisk handlingsrom – noe det er minimalt av i 1860-korridorene. Stevic fokuserte derimot på hva han kunne oppnå ved hjelp av klubbens øvrige attributter. Som dens nostalgiske status hos tyske spillere og sine egne kontakter fra tiden som spiller. Selv med gjeldsspøkelset settende en stopper for lukrative kontrakter og store overgangssummer har ikke det hindret Stevic i å trekke i tråder, trykke på knapper og initiere prosesser. Harry Redknapp sa seg forleden dag svært lite tilfreds med merkelappen “Whealer and dealer”, men Stevic hadde omfavnet en slik personkarakteristikk. Vel vitende om at den illustrerer han til fulle. Spillere selges dyrt og inn hentes oppsiktsvekkende sterke navn til en billig penge. Gjerne ved hjelp av finurlige avtaler man kun får gjennomslag for om man fra naturens side er utstyrt med kremmergenet. Den serbiske U21-landslagsspilleren Aleksandar Ignjovski kan tjene som eksempel. Sist sommer ankom 19-åringen på halvannet års lån fra OFK Beograd med opsjon på kjøp og tidlig sikret Stevic en fremtidig kjøper av den talentfulle serberen. For 1860 gjenstår å benytte opsjonen og sende serberen videre til tre ganger pengene.

Antonio Rukavina er serbisk landslagsspiller og høyreback i 1860 München. Hvordan kan det ha seg? Jo, Stevic igjen. Whealing og dealing på høyt nivå så en klubb uten midler overta eiendomsforholdet til den serbiske VM-spilleren fra Borussia Dortmund sist sommer. Det handler om å være “hands on” på markedet. Vite hvor unike muligheter til urimelig gode avtaler byr seg over hele det europeiske kontinentet. Som det gjorde da rumenske Florin Lovin var Bosman-spiller sist sommer. Eller den serbiske landslags-spissen Djordje Rakic var uønsket i Red Bull Salzburg nå i august. Stevics kløkt på overgangsmarkedet kombinert med tidligere 1860-produkter som Daniel Bierofka og Benjamin Lauths dedikasjon overfor det å trekke i trøya til klubben de ble fostret opp i samt en tilsynelatende endeløs strøm av talenter som kommer opp gjennom klubbens yngre avdeling er de tre suksesskriteriene 1860 München i dag er tuftet på. Når 2. Bundesliga ble sparket i gang i midten av august var det med 1860 München blant en av forhåndsfavorittene til opprykk. Mye pga av gammel storhet, men også fordi mannskapet som Stevic og den nyansatte og re-engasjerte treneren Reiner Maurer disponerer gir grunn til optimisme. Den serbiske trioen Rukavina, Ignjovski og Rakic er nevnt. Rumeneren Lovin likeså. Benjamin Lauth og Daniel Bierofka er spillere som uten problem kunne spilt i divisjonen over om det ikke var for at kjærligheten til “Die Löwen” holdt de blant de nest beste og i Stefan Aigner, Alexander Ludwig, Eke Uzoma og Daniel Halfar har man ytterligere navn som på papiret er blant 2. Bundesligas aller fremste.

Utenfor banen er derimot alt ved det samme gamle. Gjelden er tyngende. På randen til totalt ødeleggende. Nylig tapte man en rettsvist mot storebror FC Bayern München om leiekostnader av Allianz Arena som så haugen av fordringer på klubbkassererens bord skyte i været. Rent ut sagt gå tvers gjennom taket. Vilkårene man samtykket til dengang man var presset til å i praksis skrive under på hva det måtte være i forbindelse med overdragelsen av eierandelene i Allianz Arena tilbake i 2006 fortsetter å hjemsøke 1860 München. Klubbens videre vé og vel står helt og faller på FC Bayerns nåde og velvilje. Krever Münchens røde at byens blå betaler hele sitt utestående er det kroken på døra. Likeledes er det helt avgjørende at man kommer seg ut av leieforholdet på Allianz Arena. En ting er at arenaen aldri har føltes som noen hjemmebane for Löwen-supportere – noe annet er den dårlige økonomien som ligger i å være leietakere under de gjeldende premissene.  Redningen blir å søke ny havn et annet sted i byen. Ideelt sett på et renovert Grünwalder Strasse men alle “Sechzig”-supporteres våte drøm om en gang å returnere til gammel og hellig grunn ble i mars i år klubbet ned av lokale myndigheter. En gang for alle. Byen vil ikke påta seg kostnaden med å renovere det falleferdige stadionet og 1860 makter ikke. Neste alternativ er å bli okkupanter på gamle Olympiastadion. En langt mer gjennomførbar løsning, vel og merke om det ikke hadde vært for navnetrekkene på leieavtalen fra 2006 som binder 1860 München til Allianz Arena de neste 30 årene. Bayern synes ikke nevneverdig interessert i å fire på vilkårene. Bayern har strengt tatt alt på det tørre. En leiekontrakt er en leiekontrakt uansett hvor presset den ene parten var da den i sin tid følte seg tvunget til å underskrive – og  Uli Höeness & Co har også en butikk å drive.

Fremtiden fortoner seg med andre ord akkurat like uviss som den har artet seg hele det siste tiåret. Tilårskomne Löwen-supportere vil hevde at problemer, uforutsigbarhet og frykt er noe man har levd med siden begynnelsen av 70-tallet og at intet er nytt i så måte. Men München har alltid vært blå og vil uansett 1860 Münchens videre skjebne forbli det. Einmal löwe – immer löwe.