EM-kvalifisering 2012: Gruppe 7-9

Trekningen av kvalifiseringsgruppene fant sted den 7. februar i Warsawa og var basert på UEFAs egetutviklede seedingssystem som er ment å skulle sørge for kvalitativ jevnt balanserte grupper. Totalt går man kvalifiseringen i møte med ni forskjellige grupper hvorav seks består av seks lag og hver av de tre siste av fem nasjoner. Hver av gruppevinnerne kvalifiserer seg automatisk til EM-sluttspillet om vel halvannet år, det samme gjør beste gruppetoer, mens de resterende åtte toerlagene møtes til avgjørende play-offkamper i midten av november neste år for å finne de fire siste EM-deltakerne. Beste gruppetoer kåres gjennom antall poeng de ulike lagene har erobret fra de øvrige fire beste nasjonene i egen pulje for med det å ta høyde for at tre av gruppene kommer uten et 6. rangert lag. I egenskap av å være verstnasjoner er både Polen og Ukrainia automatisk kvalifiserte til mesterskapet på eget gress og deltar følgelig heller ikke i kvalifiseringen. Selve Europamesterskapet gjennomføres fra 8. juni til 1. juli i 2012 og avvikles i fire polske (Warsawa, Poznan, Wroclaw og Gdansk) og fire ukrainske (Kiev, Donetsk, Lviv og Kharkiv) byer.

I siste del av presentasjonen av EM-kvalifiseringsgruppene ser vi nærmere på gruppe sju til ni.

GRUPPE 7

England, Sveits, Bulgaria, Wales, Montenegro

Gruppe7 er kvalifiseringens jevneste. Ihvertfall på papiret. Riktignok vil England være en naturlig favoritt til gruppeseieren, men Fabio Capello vil ikke kunne gå på mange feilskjær før EM i Polen og Ukraina går uten engelsk deltakelse – slik det gjorde for to år siden. Italieneren gjorde det meste riktig som engelsk landslagssjef frem til verdensmesterskapet i Sør-Afrika, men når man endelig var der og skulle gjøre det man ihvertfall i egne øyne betraktet som et seriøst forsøk på å sikre seg tittelen fikk Capello smake samme pisk som sine forgjengere i sjefsstolen. Svake kamper, tap og tidlig hjemreise. Samt engelske journalister som latterliggjorde han og spillerne i avisene. Den tidligere Milan-, Juventus- og Real Madrid-treneren overlevde det engelske fotballforbundets evaluering, om enn bare så vidt, og har som flere av sine trenerkollegaer benyttet kommende EM-kvalifisering som påskudd til å initiere et generasjonsskifte. Engelskmennenes evige problem, keeperplassen, synes fortsatt uløst selv om Manchester Citys Joe Hart har alle forutsetninger for å bli den internasjonale keeper som engelskmennene har savnet gjennom store deler av 2000-tallet. Chelsea-duoen Terry og Lampard blir ventelig sentrale også i forsettelsen men spiller ikke de første kvalifiseringskampene som følge av skader. Ei heller Rio Ferdinand. Da begynner det straks å tynnes ut i rekken av kvalitets- og kontinuitetsbærere og nye England kan fort oppleve at åpningskampene mot Bulgaria og Sveits gir en start på denne kvalifiseringen som er egnet til å kaste ytterligere véd på kritikerbålet.

I Sveits disponerer ringreven Ottmar Hitzfeld et på papiret usikkert mannskap. Sentrallinja med Benaglio, Inler og Frei er sterk, men kommer uten noe naturlig bidrag i forsvaret som synes som alpelandets klart letteste lagdel kun sett til spillermaterialet. I Barnetta, Fernandes og Bunjaku har man ytterligere sentrale elementer i et offensivt maskineri som har vært velsmurt de siste årene og muligens vil også én eller flere av landets pur unge U17-verdensmestere fra i fjor høst få smake på A-landslagsfotball i denne kvalifiseringen. De lysende fremstidsutsiktene til tross – Sveits fremstår som et usikkert kort og langtidsskader på Senderos og Djourou gir ytterligere bekymring. I Bulgaria har Dimitar Berbatov annonsert sin avskjed med landslagsfotball og dermed er fotballnasjonen  sin største attraksjon fattigere. Riktignok har man fortsatt en Stiliyan Petrov, en Valeri Bojinov og en Martin Petrov å dra veksler på, men som i nabolandet Romania virker det som om bulgarsk talentproduksjonen synes å høre 80- og 90-tallet til. Forrige VM-kvalifisering var svak for bulgarerne og intern uro innad i fotballforbundet gjør heller ikke de kortsiktige utsiktene til bedring noe lystigere. Tiden da Wales produserte de britiske øyers beste angrepsspillere synes definitivt over og gradvis har walisisk landslagsfotball tatt avskjed med store navn uten å etterfylle nye. Med det har landslagsfotballen i syd-vest fått stadig flere kjennetegn av den som karakteriserer den nord-irske, altså britisk guts og kjemping, hvilket neppe trener John Toshack hadde foretrukket dersom han fikk velge. Noe EM i 2012 blir det derfor ikke på waliserne. Den montenegrinske delegasjonen gned seg derimot fornøyd i hendene når gruppesammensetningen var et faktum. Som det soleklart beste laget av de dårligst seedede, en plassering man fikk ene og alene fordi nasjonen kun er fire år gammel og som ikke reflekterer kvaliteten og spillermaterialet, må trener Zlatko Kranjcar ha gnidd seg i hendene i takt med at Wales, Bulgaria og Sveits ble trukket opp av hatten. Vucinic, Delibasic, Vukcevic, Jovetic, Fatic, Pavicevic, Savic og Blazic – kroaten har brikkene som kan ta Montenegro til toppen av tabellen. Ikke forbi England, men med optimal flyt forbi de øvrige tre og BestUtenBall stikker frem haka og spår montenegrinsk andreplass i gruppe 7.

GRUPPE 8

Portugal, Danmark, Norge, Kypros, Island

Norge. Kjempers fødeland. Ihvertfall var det det i 1981. 29 år senere er det snarere merkelappen “fjeldaper” som synes populær å bruke, så også i kommende EM-kvalifisering der vi igjen skal opp mot danskene – opphavsmennene til uttrykket. La oss derimot først se nærmere på Portugal. Den åpenbare favoritten i gruppe 8. Carlos Queiroz har riktignok gjort det litt vanskeligere for seg selv ved å bli suspendert i seks måneder som følge av bråk med dopingjegere under sommerens VM men det bør kun ha mindre innvirkning på portugisernes samlede resultater. Da er det snarere grunn til å håpe at VM-tretthet vil sørge for et portugisisk landslag på sparebluss i innledningen av kvalifiseringen og at man siden aldri klarer å hente inn igjen eventuell tapt grunn. Carvalho, Bosingwa, VM-åpenbaringen Coentrao, Pepe, Meireles, Tiago, Moutinho, Miguel Veloso, Nani, Almeida .. og selvsagt Ronaldo. Det mangler ikke på kvalitetsspillere hos A Selecção. Klarer man i tillegg å få i gang benene på Quaresma har man trolig et mannskap som på så nær som en notorisk goalgetter synes tilnærmet komplett. Og en perfekt mikstur av gammel og ungt. Derfor favorittstempelet i gruppe åtte med Danmark som de tilsynelatende største utfordrerne. Spørmålet danskene bør stille seg er hvor giret landslagstrener Morten Olsen er i forkant av kvalifiseringen? Som en av de lengstsittende lederne i verdensfotballen går han nå løs på sin 6.  kvalifisering og mon tro om ikke dansk fotball hadde hatt godt av nye krefter på sidelinjen?

Ikke minst med tanke på å gi veteranene Sørensen, Poulsen, Rommedahl, Krøldrup og Jakobsen litt nytenning. Gamlehjemmet kjenner ingen andre landslagstrenere enn Morten Olsen. Har aldri erfart noe annet på det danske taktikkrommet. På hotellet. Under flyturen. På treningsfeltet. Slikt leder en fort inn i “komfortsonen” på landslaget. Ikke at Olsen ikke tenker nytt. Til denne kvalifiseringen går man til verket med mange ferske fjes. Spørsmålet er bare om miksen er den riktige. En stor andel unge og uprøvde spillere og en veterangjeng det er grunn til å tro at begynner å bli mette. I tillegg har man en liten håndfull virkelige toppnavn, som Agger, Kjær og Bendtner. Dette skal altså Norge opp mot. Har vi noen mulighet? Absolutt. Spillermaterialet er fortsatt ikke allverden –  likefullt bedre enn på lenge – og det synes igjen å herske en helt nødvendig optimisme i og rundt landslaget. Den viktigste faktoren heter dog Egil Olsen. The crazy professor. Lykkelig vitende om at filosofien hans er uglesett og latterliggjort i resten av Europa får “Drillo” resultater med selv et svært begrenset spillermateriale – nettopp fordi mannens egenskaper som motivator og taktiker er som skapt for en landslagsjefsrolle. Hva kan han da ikke utrette med Moa, Carew, Riise, Gamst Pedersen, Skjelbred, Grindheim, Huseklepp og Hangeland? BestUtenBall tror Norge følger Danmark til døra i denne kvalifiseringen. Blant nasjonene som har gjort størst fremskritt de siste årene finner man Kypros. En gang i tiden rundingsbøyer, men gjennom de to siste mesterskapskvalifiseringene en skikkelig poengsanker. Flere stormakter har de siste fire årene reist fra Larnaca med stygge resultater og selv på bortebane har kypriotene vist seg vanskelige å knekke. Mye penger er pumpet inn i kypriotisk klubbfotball de siste årene og gode resultater i europacupene samt et markant oppsving for landslaget har vist seg å bli resultatet. Kypros synes om en nøkkel i gruppe åtte. De av Portugal, Danmark og Norge som best håndterer Angelos Anastasiadis´ mannskap har trolig også EM-sluttspill i vente. Det har neppe Island. Et hyggelig mannskap på papiret til tross – islendingenes drivkraft synes primært å være begrenset til å skulle beseire Norge. Hvilket det er fullt mulig at man gjør, men den snevre tilnærmingen til kvalifiseringen er likefullt ikke nok til å føre Islands Knattspyrnusamband ut dit hvor det virkelig gjelder. Til mesterskapene.

GRUPPE 9

Spania, Tsjekkia, Skottland, Litauen, Liechtenstein

At Spania ikke kvalifiserer seg til EM synes utenkelig, så spenningen i gruppe ni handler i første rekke om hvilket av de øvrige lagene som legger beslag på andreplassen i pulja. Konklusjonen til tross, vi skal likevel vise de regjerende europa- og verdensmestere den respekt de fortjener og presentere det som udiskutabelt er verdens beste landslag for øyeblikket i kortfattet essens. Namedroppingen av spanske landslagsspillere har de siste årene kvalifisert til sukkersjokk med Puyol, Torres, Iniesta, Xavi, Fabregas, Silva, Casillas, Ramos, Reina, Villa, Navas og Xabi Alonso alle kandiderende til egne skuffer i godtebutikkens øverste hylle. I den kjølige og analytiske Vicente del Bosque har man dessuten en landslagssjef som ikke faller i flottenfeier-fella slik f.eks en brasiliansk landslagstrener trolig ville ha gjort dersom han hadde hatt det samme arsenalet tilgjengelig – nemlig å bruke alle. På en gang. Del Bosque komponerer et lag, vel vitende om at selv det å sende utpå de mest navngjetne spillerne uten noen form for instrukser i seg selv ville gitt seier i ni av ti tilfeller.  Skal man derimot gå hele veien i mesterskap, slik spanjolene nå har gjort ved to anledninger, holder det ikke å tape et av de avgjørende oppgjørene. Slik Spania alltid gjorde tidligere. Man må vinne alle. Og kombinasjonen av Aragones/Del Bosque samt godtebutikkens fremste sortiment har løftet Spania til den dimensjonen man manglet tidligere. Som en spådom servert uten sikkerhetsnett går man derfor nok en gang til et sluttspill om to år som de aller største turneringsfavorittene.

Har pila pekt strake veien oppover for Spania har den i Tsjekkia vært rettet motsatt vei. Nedover. Bunnen ble nådd i foregående VM-kvalifisering der disiplinære problemer, utestengelser og svake resultater stjal overskriftene og der tiden var kommet for et tronskifte i kampen om statusen som den sterke part i det tidligere Tsjekkoslovakia. Slovakene tok fire av seks poeng i innbyrdes oppgjør og dro siden til VM mens tsjekkerne ble hjemmesittere. Det må ha stukket dypt i den tsjekkiske folkesjela. Sist høst fikk Michael Bilek i oppgaven med å gjenreise tsjekkisk landslagsfotball, men trolig snakker vi både tid og generasjonsskifte før tsjekkerne igjen blir en virkelig stormakt på det europeiske kontinentet. Cech, Plasil, Rosicky, Rozehnal, Grygera og Baros er kontinuitetsbærerne, meget habile sådann, men ellers virker Tsjekkia å gå kvalifiseringen i møte med mye nytt materiale. Dog ikke ungt. Det lykkelige lodd av å ha havnet i en antatt svak gruppe gir et berettiget håp om å kapre andreplassen bak spanjolene, men Tsjekkia synes fortsatt å ha en lang vei å gå før man kan friskmelde landslagsfotballen i landet. Skottland har også trøbbel i tårnet. Presten har strengt tatt ikke sunget reint nord for Hadrians wall på mange år og sålangt har Craig Leveins tid som landslagssjef vist seg å endre på lite i så måte. 0-3 mot Sverige i begynnelsen av august var neppe egnet til å pumpe selvtillit inn i et ujevnt spillermateriale, men med verdens hyggeligste supportere i ryggen kan man med en god start trolig utfordre tsjekkerne. Kris Boyd, Lee McCulloch og Allan McGregor har returnert til landslaget etter å ha havnet på kant med Leveins forgjenger (Craig Burley) og det skotske forbundet, mens midtbanedynamoen Barry Ferguson takket nei da  livstidsutestengelsen ble opphevet og telefonen ringte. Hutton, Weir, McManus, Brown, McFadden og 2 x Fletcher blir trolig vanskelige å ha med å gjøre hjemme på Hampden Park, men synes dømt til å gå på både en og to blemmer på bortebane. Som for eksempel mot Litauen. Landslagsfotballen i Baltikum står ikke sterkt i europeisk sammenheng, noe demografiske forhold må ta sin del av ansvaret for, men likevel finner man litauiske innslag på stadig flere steder i europeisk toppfotball. Valencia, Livorno, Aberdeen, Hearts of Midlothian, CSKA Moskva, LASK Linz, Gaziantepspor, Aris Thessaloniki, Widzew Lodz og Rubin Kazan er bare noen få av tilholdsstedene til litauiske landslagsspillere og av den grunn er det kanskje ikke til å undres over at man i foregående VM-kvalifiseringen blant annet slo både Romania (borte) og Østerrike (hjemme). Likevel, over åtte kamper skal det ikke holde for et Litauen som trolig blir nummer fire. Sist av de fem lagene som utgjør gruppe ni spår vi at Liechtenstein blir. En av europas virkelige miniputtnasjoner med alt det innebærer av fotballrelaterte utfordringer, og selv om man anført av tidligere Italia-nomade Dario Frick som spydspiss har servert et og annet sjokkresultat i de siste års kvalifiseringer er man milevis unna utsikter til mesterskapsdeltakelse.

EM-kvalifiseringen starter, på tross av at Estland – Færøyene i august (2-1) og Israel – Malta i går kveld (3-1) tyvstartet det hele, først i ettermiddag. Totalt spilles 19 kamper i fredagens runde.