Pancho Varallo 1910-2010

VM-finalen 1930 er historie i minst dobbelt forstand. Historie er også alle finalens aktører etter at Francisco ”Pancho” Varallo døde mandag.

I februar satt Pancho i sin aldrende datters stue og spiste kake med 100 lys på. I anledning fødselsdagen ga den mytiske oldingen et intervju til El Gráfico, der han for n-te gang fortalte om det bitre tapet for Uruguay og den brente sjansen som hjemsøkte ham resten av livet, da han i 2. omgang traff tverrliggeren på stillingen 2-1 til Argentina. Hvis bare, hvis bare …

Så sent som året før VM-sluttspillet var Varallo en glad amatør – også etter datidens standard – og et helt ubeskrevet blad. Toppklubben Gimnasia y Esgrima fra hjembyen La Plata sør for Buenos Aires plukket ham opp fra et lokalt hobbylag og lot ham få prøve seg på reservelaget. Der noterte den lille pluggen seg for alle Gimnasias mål i en 9-1-seier og ble straks forfremmet til a-laget. Timingen var den aller beste; 1929 skulle bli året da Gimnasia vant sitt første seriemesterskap, og noen måneder senere ble lagets unge toppscorer inkludert i Francisco Olázars 22 mann sterke VM-tropp. Da halvparten av disse marsjerte høytidelig inn på Nacionals hjemmebane Parque Central for å måle krefter med Frankrike i åpningskampen var vår mann blant sjefens utvalgte. I den neste kampen, mot Mexico, scoret han sitt første og siste VM-mål, bevitnet av bare 5000 tilskuere på den nybygde og storslåtte Centenario i Montevideo. Gruppefinalen mot Chile tre dager senere smakte av sursøt saus: Argentina slo ut sine naboer i vest etter storspill av stjernen Stábile, men Pancho ble skadet og trodde VM var over. Fra tribunen så han lagkameratene leke seg til seier over et grovt underlegent USA i semifinalen, mens han – får vi tro – skulte opp mot sin skaper i håp om et medisinsk under. Om formiddagen onsdag 30. juli 1930, få timer før den belgiske dommer Langenus satte igang historiens første VM-finale, lyktes det Pancho å overbevise trener Olázar om at skaden var leget.

Etter VM gjennomgikk argentinsk fotball en omfattende ansiktsløftning, og sesongen 1931 markerte – og markerer fortsatt – starten på den nye tidsregningen i landets klubbfotball: el profesionalismo. Under våpenkappløpet foran 31-sesongen la selveste Boca Juniors store seddelbunker på – og formodentlig under – bordet for å sikre seg “El cañoncito” (“Den lille kanonen”). Varallo var imidlertid en hjemmekjær mann, og det var temmelig motvillig at han svelget gullkamelen og flyttet til hovedstaden. Også i Boca ble han en umiddelbar suksess; Pancho ble seriens toppscorer og Boca tok seriegullet. På veien dit scoret han bl.a. fire av kampens fem mål mot gamleklubben, men de største avisoverskriftene skaffet han seg i kampen mot River Plate, den aller første superclásico i profesionalismo-epoken og noen av de mest berømte 90 minuttene i argentinsk fotballhistorie. Skjønt, 90 minutter var det ikke på langt nær. Pancho bommet på straffespark, men satte returen i mål i en kollisjonsartet duell med Rivers keeper. Like etter barket de to returballduellantene sammen på skandaløst vis, og kampen ble avbrutt på stillingen 1-0 til Boca. De påfølgende årene fortsatte Pancho å pøse inn mål, og Boca vant nye seriemesterskap i -34 og -35. I 1937 pådro han seg en kneskade som gjorde at han nesten ikke kunne trene mellom kampene. Skaden forverret seg, og året etter spilte han bare én kamp. I 1939 var han tilbake igjen, men betydelig hemmet. Han endte sesongen med beskjedne ni scoringer, og ble tvunget til å legge opp i en alder av 29 år.

I sin korte karriere scoret Varallo 236 mål, hvorav 181 i offisielle kamper for Boca. Den klubbrekorden sto seg i 70 år, frem til Martín Palermo omsider smøg seg forbi tross sin utrolige evne til å brenne straffespark og 100 %-sjanser. Pancho hadde på det tidspunktet rukket å fylle 98, men truet med å snøre på seg fotballstøvlene igjen (”hadde det ikke vært for det jævla kneet!”)

Klokken er altså slagen for den siste av de 22 staute, unge menn som utkjempet slaget om Rio de la Plata den hustrige vinterdagen for 80 år siden. Det er denne historiske tilfeldigheten som har fått nyheten om Francisco Varallos bortgang til å gå verden rundt denne uka, men i Argentina er det hans oppsiktsvekkende bedrifter for Boca på 30-tallet som har gjort hans navn så hyppig nevnt, med andakt i stemmene, på barer og kafeer etter at han mandag sovnet inn i huset han kjøpte for overgangspengene fra Boca Juniors i 1931.