Norsk rock`n`ball-leksikon

Fotball og musikk har hatt en tendens til å gå hånd i hånd. Fra kjente klubbhymner til fotballklubber som går i studio før store begivenheter har konstellasjonene fotball/musikk etter hvert fått mange former og blitt viet stor interesse av omverdenen. Artister har selvsagt sine favorittlag. Slikt blir det avisnotiser av. Og artister gir ut fotball-låter. Gjerne behørig dekket av mediekorpset det óg. Fotballspilleres egen musikksmak blir gjerne et tema når en journalist får en spiller på tomannshånd – og så har vi den siste kategorien. Den grelleste av de alle. Den hvor det hele går fra å være interessant og sjarmerende til bare å bli pinlig. Plater. Utgitt av fotballspillere.

Fotball og rock`n`roll har mange likhetstrekk. Begge har sitt opphav i arbeiderklasse og har størst appell og aktualitet overfor det samme ungdomssegmentet. Derfor ikke til å undres over at også enkelte meritterte fotballspillere kan vise til musikkinteresse utover det vanlige. I England har det etter hvert gått sport i å dra kjensel på flest mulig fotballspillere når sære undergrunnsband går på scenen i et shabby kjellerlokale, og så har vi de spillerne som benytter sitt økonomiske handlingsrom til å hente band hjem til egen stue. Som for eksempel Thierry Henry som hyrte inn sine franske elektronika-favoritter i Daft Punk som husband da han i sin tid giftet seg. Tyske Mehmet Scholl er også en dedikert musikkelsker. Ikke minst av det canadiske indie pop-bandet The Hidden Cameras som den tidligere Bayern München-spilleren i sin tid fikk fløyet over for å opptre i forbindelse med sin egen testimonial-kamp i 2007. Under puddelkrøllene og det tilforlatelige utseendet til tidligere landslagsspiller Dan Eggen skjuler det seg en lidenskapelig black metal-tilhenger som ikke bare kan vise til dokumenterte opptredener sammen med Satyricon og Pantera men etter karriereslutt også tok på seg en managerrolle. For El Caco!

Erik Thorstvedt er gammel punker. Slik Stuart Pearce også var det. Når den norske landslagsskeeperen i sin tid skulle være gjest i NRKs radioprogrampost ”Timen er din” overlot han ikke slik praksisen var til statskanalen å ansvare for musikken som gikk over eteren. Neida. Thorstvedt ankom NRK med medbrakte kassetter på innerlomma. Fulle av skurrete stavanger-punk og ga med det lytterne et kjærkomment avbrudd fra Nora Brockstedt og listepopen. Wolverhampton-keeper Markus Hahnemann stiller alltid med Tool t-skjorte under drakten og føyer seg dermed inn i rekken av amerikanske keepere med hjertet solid plassert i tungrocken. En forening der Kasey Keller også er medlem som følge av den lidenskapelige Slipknot-interessen. Tidligere Derby-, Blackburn- og West Ham-spiller Christian Dailly (nå Charlton) kombinerte dessuten klubbkarrieren og spill for Skottland med en tilværelse som bandmedlem i Dundee-bandet South Playground, mens tidligere Nottingham Forest-spiller Paul McGregor så karrieren på gresset gå ad undas fordi han viet vel så mye tid til musikkinteressen og en rolle i bandet Merc.

Wayne Rooneys underarm kommer med tatoveringen ”Just enough education to perform”. Forsåvidt representativt som mantra for spilleren selv, men frasen er egentlig hentet fra en platetittel.  Fra favorittbandet Stereophonics. Tidligere spisskollega Carlos Tevez er vokalist i Buenos Aires-baserte Piola Vago og har til og med plateutgivelser på samvittigheten, mens argentinerens landsmann, tidligere Atletico Madrid- og landslagskeeper German Burgos´ rockete fremtoning mellom stengene, har sin forklaring i at han parallelt med fotballkarrieren også var frontfigur i tungrockbandet The Garb som har flere plateutgivelser under beltet. Noen digger tungrock – andre liker salsa. Som for eksempel Nolberto Solano som trakterer trompeten i The Geordie Latinos. Den kroatiske landslagssjefen Slaven Bilic er kanskje verdens mest kjente gitarspillende fotballtrener og hans ”Rawbau” skrev da også landslagets egen EM-låt ”Vatreno Ludilo” til europamesterskapet i 2008. Et annet sted på Balkan, i nabolandet Bosnia-Hercegovina slo Elvir Baljic seg på bosnisk folkemusikk etter endt karriere. Mon tro hva han setter høyest? Det å engang ha vært Real Madrids dyreste spillerkjøp eller utgivelsen ”Novi Dan” fra 2005? Tidligere Chelsea-spiller Pat Nevin skrev plateanmeldelser for britiske musikkaviser, Gareth Ainsworth tok steget fra fotballen og over til rockebransjen som part time vokalist i ”Dog chewed the handle” og Alexei Lalas syntes aldri helt å ha klart for seg hva han var mest av, fotballspiller eller musiker, under sin aktive karriere.  Alvaro Benito, skadeplaget spiller med fortid i så vel Real Madrid som Tenerife og Getafe er i dag i sitt 33. år vokalist i spanske Pignoise.

Vel, listen over fotballspillere som parallelt med ballsparkingen har slått i hjel dødtiden mellom treninger enten foran stereoanlegget eller med gitaren i hendene synes utømmelig. På samme måte som kombinasjonen artister/band og favorittklubber gjør det. Brødrene Gallaghers´ Manchester City-sympatier er viden kjent. På samme måte som Robbie Williams følger League Two-klubben Port Vale i fra Stoke slik få andre fotballsupportere gjør det. Medlemmene i Kaiser Chiefs var så lidenskapelig opptatt av hjembyens eget Leeds United at de i sin tid hentet navnet sitt fra moderklubben til daværende kaptein og Elland Road-bauta Lucas Radebe. Tyske Die Toten Hosen sponset gjennom flere sesonger favorittklubben Fortüna Düsseldorf, og i Hamburg finner man Bundesliga-klubben St. Pauli som med sin sterke kobling til anarkister, punkere og venstreradikale har en helt spesiell appell hos mange rockere. Frontfigur Andrew Eldritch i britiske Sisters of Mercy gjorde som Die Toten Hosen i sin tid hadde gjort før han, sponset en fotballklubb, når han supplerte klubbkassa på Millerntor med egne midler for noen sesonger siden og norske Turboneger skrev dessuten ny tekst til ”I got erection” som en hyllest til alle utskudd som følger klubben. Og ikke minst – som et spark til alle høyreekstremistene som flokker seg i Hansa Rostock-kretsen.

Immer dann wenn ich ins Stadion geh, Erection.
Alle 2 wochen auf den heiligen Stufen steh, Erection.
Ich seh die Masten gen Himmel ragen, Erection.
Vor 20000 Hansa Rostock geschlagen, Erection.

Som sagt. Fussball und musik. Hånd i hånd. Som Watford og Elton John. Og klubbhymnene. Vi må ikke glemme klubbhymnene. Uansett om man står på Anfield og synger ”You`ll never walk alone”, ”I dag är jag stärk” på Hammarbys söderstadion, ”Vålerenga kjerke” i Oslo eller ”Forever blowing bubbles” i øst-London så har de alle en ting til felles. De er viktige bidrag til klubbidentiteten. I dag er det få som assosierer You`ll never walk alone med Gerry and the Pacemakers. Det er blitt soundtracket til Liverpool FC. Riktignok brukes sangen av supportere i så vel Skottland som Nederland, men den gir først og fremst assosiasjoner til et The Kop tettpakket med scousere. Musikken er blitt til fotball. Slik drakter, billetter og leggskinn er det. Som selvstendige låter har de ulike sangene derimot fått en underordnet rolle. De fleste klubber med respekt for seg selv komponerer sin egen hymne dersom den ikke allerede tyr til ferdig vare. I den italienske hovedstaden runger ”Roma, Roma, Roma” over Olympiastadion når byens vinrøde og oransje er i aksjon. Som offisielle klubblåter gjør det i München, Lisboa, Paris, Sarajevo, Rio, Tokyo og Moskva. Igjen. Musikk er blitt fotball. Og i mange tilfeller kan man føye til et ”dessverre”.

Klubbhymner er nemlig én ting. Tradisjonelle plateinnspillinger noe ganske annet. 70-tallet bragte oss klubber og landslag som gikk i studio for å spille inn utilslørte hyllester til seg selv, 80-tallet forsterket bare fenomet og med 90-tallet eksploderte det. Det var ikke den triumf som ikke avstedkom en plateinnspilling. Av heller laber kvalitet. Profesjonelle fotballspillere som burde visst bedre stilte seg tallrike opp i studio og fremførte banale låter i forkant av cupfinaler og mesterskap og i de aller flaueste tilfellene vet den kombinerte fotball-/musikkhistorien om fotballspillere som snudde capsen bak frem og rappet seg hese på vegne av klubb- og landslag. For liksom virkelig å vise manglende respekt for en sjanger man umulig kunne beherske. Mon tro hva som rører seg i hodet på bransjefolket i møte med tyske fotballspillere som korer Village People før VM i 1994? I møte med en John Barnes overlesset av bijouterie på ”Anfield Rap” eller norske cupfinalelag som serverer banale riff og litterære floskler når det drar seg mot november måned? Muligens tar man det med fatning. Vel vitende om at det faktisk kan bli verre.

Det finnes nemlig en vederstyggelighet som overgår selv et fotballags famlende forsøk på å høyne moralen – enkeltspillere som forsøker seg som artister. Ikke for gøy – men på fullt alvor. I den tro at de faktisk har noe å tilføre bransjen. Muligens er det suksessen på fotballbanen som har gått til hodet på folk. Fått selv den mest jordnære fyr til å tro at det er en sammenheng mellom løpskraft, spilleforståelse og musikalsk begavelse. Nå kan det for så vidt godt være det. En del kjente artister av mer eller mindre god kvalitet kan faktisk vise til å ha spilt fotball på høyt nivå i sin ungdom. Rod Stewart var for eksempel læregutt i Brentford FC. Og James Allen, frontfigur i kritikerroste Glasvegas, spilte til og med profesjonelt gjennom flere sesonger, for Falkirk, Stirling Albion, East Fife og Dumbarton. Nominert til utmerkelsen som årets spiller i skotsk tredjedivisjon ble han også før han plasserte fotballskoene innerst i skapet til fordel for vokalistjobben. Julio Iglesias var keeper i Real Madrids yngre rekker og i Westlifes Nicky Byrne rakk å vinne FA Youth Cup for Leeds United og representere Irland på ungdomsnivå  før han ble siste tilskudd til boybandsjangeren.

En boybandkarriere skal angivelig også Fredi Bobic ha forsøkt seg på i sin ungdom. Før han klokelig nok konsentrerte seg om fotballen. Med tanke på den etter hvert rikholdige katalogen av singler og long play`er i regi av fotballspillere hadde det vært ønskelig om også flere hadde innsett sin begrensning ved mikrofonen. Av en eller annen merksnodig grunn synes spesielt nederlandske spillere å være overrepresentert i mengden av fotballspillere med plateutgivelser på samvittigheten. Wim van Hanegem ga samme år som han spilte VM-finale mot Vest Tyskland ut singelen ”Ik ben ijk, jij bent jij” – atpåtil i en duett med datidens fotballdommer Frans Derks på B-siden. 12 år senere, i 1986, var han plateaktuell igjen. Denne gang med ”Dont forget me Carol”. Johan Cruyff ble lokket i studio i 1969 for sin tolkning av ”Oei, oei, oei dat was me weer en lei”, mens Ruud Gullit brukte 1984 til å bli seriemester med Feyenoord og gi ut reggea-låten ”Not the dancing kind”. Johnny Rep forsøkte seg med ”Hey, Johnny” i 1980 og tvillingene René og Willy van der Kerkhof med duetten ”Da hedde of da kredde” tre år tidligere. I 1998 skulle Frank og Ronald de Boer vise at de ikke var dårligere og ”Geeld maakt niet gelukkig” var et faktum. På andre siden av grensen forsøkte Jean Marie Pfaff seg i smørduett med syngedamen Fenna i 1983 og noe av det siste landslagsspiller Ludo Coeck gjorde før han omkom i en bilulykke var å gå i studio i 1985. Bare for å ende opp med å konkurrere med Enzo Scifos ”Gagne d`avance” på hitlistene den sommeren.

I Frankrike har både Marius Tresor og Joel Bats plateutgivelser på samvittigheten, sistnevnte sogar flere, og fortsetter med det Frankrikes lite stolte tradisjon fra dagene da Just Fontaine på 50-tallet hadde det samme. Siden tok både Pascal Olmeta og Djibril Cissé det videre. I Østerrike har både Hans Krankl og Toni Polster blitt lokket i studio og i England er Glenn Hoddle og Chris Waddles helhjertede forsøk på å erobre britiske hitlister med ”Diamond Lights” og ”Its goodbye” godt dokumenterte. Ikke minst fordi duoen også fikk en opptreden på britiske Top of the pops før karrieren strandet etter første utgivelse. Det hindret likevel ikke Chris Waddle i å lokke lagkameraten Basile Boli med på et nytt plateprosjekt når begge trakk i trøya til Olympique Marseille med ”We`ve got a feeling” noen år senere. At Paul Gascoigne skulle utgi både LP (”Lets have a party”) og single (”Fog on the Tyne”) etter suksessen i 1990 lå i kortene. Ikke at musikkpublikummet krevde det, men platebransjen selv så sitt snitt til lettjente penger ved å lokke en mann de visste ikke kunne si nei i studio for å smi mens Gazza-mania fortsatt red det britiske øyriket. Kevin Keegan hadde mange oppturer som aktiv spiller – men singelen ”Head over heels in love” fra 1979 er definitivt ikke blant høydepunktene.  Ikke er det trolig at Andy Cole med litt avstand til det hele ser tilbake på sin famøse rap-utgivelse ”Outstanding” fra 1999 med alt for stor tilfredshet heller.

Franz Beckenbauer nådde til dels svimlende salgstall da han på 60-tallet kombinerte posisjonen som verdens beste libero med en karriere som tysk smørsanger på si. ”Du Allein” fra 1966 og oppfølgeren ”Du bist das Glück” året etter har temmelig sikkert tjent som inspirasjon for en lang rekke tyske fotballspillere av høyst varierende kvalitet til å forsøke det samme. Kan Der Kaiser kan også vi, må de ha tenkt. Carsten Ramelow, brødrene Erwin og Helmut Kremers, Jimmy Hartwig og Thomas Brdaric som alle har fått for seg at de skulle gi ut plate. Slik Roger Milla også fikk det. Og en lang, lang rekke øvrige fotballspillere. I Norge ble bunnen nådd da en håndfull landslagsspillere med Øyvind Svenning som haleheng fikk mediedekning for sitt “The Players”-stunt for noen år siden, og forhåpentligvis ble singelutgivelsen “This is for real” det som snudde stemningen. Aldri mer fotballspillere i studio. Blant publikum på konserter, ja – men aldri mer på scenen. Eller bak mikrofonen. Det 30 år lange prosjektet med frie tøyler til fotballspillere har utspilt sin rolle. Mistet både sjarmen og nyhetsverdien. Til nød kan låter fortsatt spilles inn i euforien over å nå et EM- eller VM-sluttspill, som lydbilde til den nasjonale vekkelsesbølgen som ofte rammer nasjoner uten erfaring med denslags, og etablerte band som behersker mer en tre akkorder på gitaren kan gjerne fortsette med komponerte hyllester til favorittlag og enkeltspillere om de skulle føle for det. Verden ble tross alt bedre takket være Lightnings Seeds “Three Lions”, men for fotballspillere må sluttstrek nå være satt. Hold dere til ballen. Immer dann wenn ich ins Stadion geh. Erection.