Da Tottenham sjokkerte verden

På slutten av 70-tallet, mens engelsk fotball fortsatt var forbeholdt likbleke briter av engelsk, skotsk og walisisk opphav samt en og annen ire, skulle Tottenham Hotspur sjokkere England og en hel verden da de avduket to argentinske verdensmestere.

Sommeren 1978 sto i fotball-VMs tegn. Verden over hadde folks øyne vært rettet mot Argentina der vertslandet til slutt hadde slått Nederland 3-1 i finalen og med det bokført sin første VM-triumf gjennom historien. Navn som Kempes, Fillol, Passarella, Ardiles, Bertoni, Luque og Tarantini  hadde for alvor presentert seg på den internasjonale scene og vakt beundring og anerkjennelse hos det fotballinteresserte publikum. Dette var bakteppet når telefonen, tre dager etter VM-finalen, torsdag den 29. juni 1978 ringte i London. Hos Tottenham Hotspur. På Bill Nicholsons kontor. Den gamle legenden disponerte fortsatt et skrivebord tvers over gangen for manager Keith Burkinshaw og halvveis inne i samtalen la han telefonrøret til side og satte kurs for andre enden av bygget der Burkinshaw satt opptatt i et styremøte. “Jeg har Harry Haslam på tråden” kunne Nicholson fortelle Burkinshaw ute på gangen. “Han ringer og sier at Osvaldo Ardiles er til salgs”. Haslam var på dette tidspunktet manager i Sheffield United og i England betraktet som en ekspert på argentinsk fotball. Mye fordi han hadde en argentinsk trener ved navn Oscar Arce i staben på Bramall Lane.

Haslam pleiet nær kontakt med Antonio Rattin, selv tidligere argentinsk landslagskaptein men nå Osvaldo Ardiles´ agent, og ute av stand til å hente den nyblivne argentinske verdensmesteren til industribyen Sheffield valgte Haslam å tipse sin gode venn Bill Nicholson i London. Som nå sto på gangen og orienterte Burkinshaw om hva Harry Haslam ordrett hadde fortalt han. “Antonio Rattin hevder Osvaldo Ardiles vil spille for oss”.  Tottenham Hotspur var på dette tidspunktet nyopprykkede til 1. divisjon etter å ha tilbragt en sesong i divisjon to og for Burkinshaw handlet det om å stille best mulig rustet før gjensynet med den engelske toppdivisjonen. Osvaldo Ardiles? Verdensmesteren? Spille for oss? Burkinshaw gikk sporenstreks inn igjen til pågående styremøtet og ba om samtykke til å sette seg på flyet til Buenos Aires for å kjøpe argentineren. Pronto. Styremedlemmene så på hverandre, mumlet og ble enige. Tommel opp. Lets bring Ossie to London!

Burkinshaw ankom Buenos Aires lørdag morgen, halvannet døgn etter at telefonen som startet det hele hadde ringt i London, og sjekket inn på Hotel Libertador. Få timer senere møtte han Osvaldo Ardiles og Antonio Rattin og sammen gikk de gjennom premissene i overgangen. Det hele var gjort på 20 minutter, og mindre enn 48 timer etter at det hele hadde startet ved at han ble hentet ut av styremøtet i London satt Burkinshaw på andre siden av kloden. Og viktigst av alt – han hadde fått sin mann! Burkinshaw kløp seg i armen. Trodde knapt sine egne øyne. Tottenham hadde signért en av VM-sluttspillets beste spillere. Så skulle historien ta nok en vending. Osvaldo Ardiles hadde nemlig en venn. Som het Ricardo Villa. Også han midtbanespiller og nybliven verdensmester og med et uttrykt ønske om å få spille i England. Kunne Tottenham tenke seg han også?

Burkinshaw hadde før avreise fått fullmakter til å bruke de avtalte £350 000 på Ardiles, en oppsiktsvekkende lav overgangssum som kun ble akseptert fordi midtbanespillerens argentinske klubb Huracan slet økonomisk, men han hadde ikke avklart noe med tanke på å komme hjem med to argentinske verdensmestere i bagasjen. Prisen var den samme. £350 000 også for Ricardo Villa som Burkinshaw i langt mindre grad kjente til som spiller. Han visste kun at Ardiles´ kamerat hadde fått noen innhopp i løpet av det nyss avviklede verdensmesterskapet og at han til daglig hørte hjemme i Racing Club fra utkanten av Buenos Aires. Derimot visste han at £700 0000 for to verdensmestere var for skampris å regne i et engelsk marked der prisene for alvor var begynt å skyte i været. Til sammenligning hadde Manchester United for eksempel noen få måneder tidligere betalt nærmere £500 000 for Leeds Uniteds skotske midtstopper Gordon McQueen.

Tilbake i England var Tottenhams styreformann Sidney Wale i ferd med å innta lunsj da telefonen ringte fra Argentina. Keith Burkinshaw ba om tillatelse til å signere Ricardo Villa også. Og han trengte svar her og nå. Wale foretok et raskt regnestykke oppe i hodet. Hvor mye kunne klubben bruke av kassekreditten i banken? Hvor stor økning i salg av sesongkort kunne Villas ankomst generere? Og så bestemte han seg. Tottenham tok Villa også. “Kjøp begge!” I ettertid erkjente Wale at han hadde gamblet. Både han og Burkinshaw hadde stilt hodet lagelig til for hugg dersom man hentet to argentinere til England som siden ikke ville fungere. Likevel. Gamblingen skulle betale seg. Ardiles og Villa skulle bli Sidney Wales beste beslutninger noensinne. Tottenham betalte de £700 000 på stedet og ikke et ord ble lekket til britisk presse. Ikke før klubben fredag 7. juli tillyste pressekonferanse. Som slo ned som en bombe. Journalistkorpset trodde knapt sine egne øyne. På White Hart Lane fant de Keith Burkinshaw omkranset av to argentinere. Osvaldo Ardiles og Ricardo Villa. Som mindre enn to uker tidligere hadde løpt æresrunde på Estadio Monumental med VM-pokalen i hendene. Pressefolket kikket på hverandre. Ristet på hodet. Dette kom som lyn fra klar himmel. Ingen hadde ánt noe. Selv den dag i dag, 32 år og mange spektakulære overganger senere, refereres Tottenhams kjøp av Osvaldo Ardiles og Ricardo Villa fortsatt til som “de mest sensasjonelle overgangene i britisk fotballs historie”.

Overgangene skulle også bli begynnelsen en trend der britiske klubber de neste årene begynte å se til det sør-amerikanske kontinentet etter spillere. Frem til og med den argentinske duoens overgang i sommermånedene 1978 var spillerimporter fra utenfor det britiske øyriket tilnærmet ikke-eksisterende, men i tur og orden skulle Alberto Tarantini (Birmingham), Alex Sabella (Sheffield United), Claudio Marangoni (Sunderland) og Rafael Villazan (Wolverhampton) bli eksotiske innslag i engelsk fotball. Ingen av de skulle få oppleve samme suksess som Osvaldo Ardiles og Ricardo Villa dog. Førstnevnte ble ufattelig populær over hele England for sitt blendende spill på Tottenhams midtbane og skulle, med unntak av en kort periode mens Falklandskrigen raste, tilbringe 10 sesonger som spiller på White Hart Lane og være sterkt delaktig i at Spurs i dette tidsrommet vant to FA Cup-titler samt ble UEFA-cupmestere i 1984.

Ricardo Villa skulle tilbringe fem sesonger med brushanen på brystet, spille 133 kamper og bli udødelig for sitt spektakulære soloraid som avgjorde omkampen av FA-cupens finale mot Manchester City i 1981, etter først også å ha scoret ledermålet. Soloraidet som foranlediget seiersmålet vel et kvarter før slutt skulle siden gi “Ricky” Villa utmerkelsen for det flotteste målet som noensinne er skåret på Wembley når britene fant det betimelig å kåre slikt ved slutten av det forrige tusenåret. Osvaldo Ardiles skulle siden returnere til White Hart Lane som manager i det som skulle bli et kort og lite suksessfullt gjensyn med sin tidligere hjemmebane. Illustrerende nok var det derimot under hans tid som Tottenhams overhode, sommeren 1994, at klubben igjen skulle overraske det britiske pressekorpset og kapre førstesidene verden over i det Jürgen Klinsmann ble avduket som ny spiss i Nord London. 16 år etter at han selv sto i sentrum av blitzregnet befant manager Osvaldo Ardiles under avdukingen denne gang seg ved midtpunktets høyre side.