The G’day mates

Det siste tiåret har stadig flere europeiske klubber stiftet bekjentskap med australske spillere som har tatt turen fra “down under” til fordel for en karriere på det europeiske kontinentet. Parallelt med denne utviklingen har det australske lands-laget vokst frem til å bli en maktfaktor i internasjonal fotball og Socceroos har satt farge og preg på begge de to siste verdensmesterskapene. Men hva vet man om den australske klubbfotballen? Om A-League? BestUtenBall gir deg alle de tørre fakta.

En felles nasjonal fotballiga i Australia så første gang dagens lys i 1977 da opprettelsen av National Soccer League (NSL) ble det første australske forsøket på å samle det enorme landets beste fotballklubber i en og samme serie. Ligaen skulle ha livets rett i 26 sesonger, men i 2004 opphørte ligaen å eksistere som følge av at det økonomiske fundamentet som National Soccer League hadde vært tuftet på gjennom flere år hadde blitt stadig svakere. NSLs endelikt skulle derimot ikke vise seg å bli synonymt med australsk klubbfotballs død. Samme år som NSL annonserte oppbud ble spiren til en ny og revitalisert liga sådd og etter et konsolideringsår der etableringen av den nye ligaen ble formalisert kunne australsk fotball igjen smykke seg med en egen profesjonell liga til sesongen 2005/2006. Denne gang hetende A-League og bestående av åtte klubber det første året.

Ser man til fotballens historiske posisjon i Australia sammenlignet med øvrige idretter minner den påfallende mye om fotballens plass i det amerikanske samfunnet. Der USA frem til 70-tallet var dominert av fire store lagidretter – basketball, baseball, amerikansk fotball og ishockey – var det først og fremst cricket, rugby og fotball spilt etter “aussie rules” som opptok australiere. De to sistnevnte gjerne spilt av ampre menn uten tenner mens cricket var sporten for de mer sofistikerte som likte å nippe til te og påse at pressen i buksene satt som den skulle. Å få etablert profesjonell fotball i det australske samfunnet bød med andre ord på mange av de samme utfordringene som amerikanske soccer-entusiaster hadde erfart når de begynte på samme prosess vel et tiår tidligere og den historiske utviklingen for fotball i USA og Australia har da også så mange klare paralleller at det ikke er til å undres over at A-League i større grad har hentet inspirasjon og prinsipper fra MLS og forgjengeren NASL i USA enn fra klubbfotball på det europeiske kontinentet.

Som for den profesjonelle MLS-ligaen i USA er heller ikke Australias A-League gjenstand for opp- eller nedrykk. De 11 klubbene som i dag utgjør ligaen (en 12. klubb vil være operativ fra og med neste sesong) er tildelt plass på bakgrunn av å oppfylle ulike økonomiske og organisatoriske kriterier ikke ulikt det amerikanske franchise-prinsippet. Som i den amerikanske ligaen er også A-League klubbene underlagt restriksjoner mtp avlønning av spillere, såkalt lønnstak, men som i USA er man også i Australia innvilget enkelte dispensasjoner fra denne begrensningen og for de 11 (snart 12) klubbene innebærer det i praksis at man utover samlede lønnsutgifter på 2,35 millioner australske dollar (vel 11 millioner norske kroner) kan knytte til seg to spillere som ikke omfattes av lønnstaket. Hver av klubbene må ha minimum 20 spillere  i stallen – maksimalt 23 – og A-League stiller også krav til at minst 3 av spillerne må være under 20 år. Det er også et tak på fem spillere hjemmehørende utenfor Australia/New Zealand. I tillegg kan man dog ha en ekstra utlending såfremt denne er hjemmehørende i en nasjon innen det asiatiske fotballforbundet (AFC).

Sesongen er delt inn i et grunn- og et finalespill og førstnevnte strekker seg fra august til februar. De seks beste lagene tar så til med et sluttspill som synes unikt i fotballverdenen. De to beste lagene fra grunnspillet møtes til et dobbeltoppgjør for å avgjøre hvem av disse to som går direkte til finalen. Samtidig møtes lag nummer tre og seks fra grunnspillet og lag nummer fire og fem til best av to oppgjør for å finne hver sin vinner som igjen møtes til en avgjørende kamp. Vinneren av denne møter så taperen av oppgjøret mellom sesongens to beste lag for med det å kåre det siste finalelaget. Forvirret? Vel, prinsippet er egentlig enkelt – om enn noe underlig sammenlignet med slik ligafotballen er organisert i Europa. Men nok teknikaliteter. Hva er substansen i australske A-League? Sett til klubber, spillere og supportere? Fire av klubbene som var med i forgjengeren National Soccer League er også å finne i A-League – deriblant Brisbane Roar som med stiftelsesår så langt tilbake som i 1957 er den nye ligaens desidert eldste medlem. Adelaide United, Newcastle Jets og Perth Glory utgjør de tre siste i veterankvartetten som sammen med de nystartede klubbene Sydney FC, Central Coast Mariners, Melbourne Victory og New Zealand Knights var de åtte lagene som stilte til start da A-League sparket i gang åpningssesongen for fem år siden.

Siden dess er sistnevnte erstattet av Wellington Phoenix som New Zealands bidrag til ligaen og i tillegg er ligaen utvidet med Gold Coast United, North Queensland Fury og ytterligere en Melbourne-klubb i form av Melbourne Heart. 11 klubber totalt og fra og med neste sesong kan også Sydney vente seg byderbyer ettersom Sydney Rovers da blir 12. og foreløpig siste tilskudd til ligaen. Dandert ut over kartet vil man dermed se at det i hovedsak er den australske østkysten som er representert, med Adelaide fra South Australia og Perth på vestkysten som de eneste unntakene fra east coast-dominansen – i tillegg da til Wellington på New Zealand. Felles for alle lag er at de spiller hjemmekampene sine på flerbruksarenaer som også rommer lokale rugbylag og i noen tilfeller cricketkamper. Unntaket er Adelaide United som med sitt Hindmarsh Stadium disponerer en rendyrket fotballarena, men som med sine 17 000 sitteplasser også er den minste av de som benyttes i A-League. Brisbane Roar kan skimte med 52 500 sitteplasser på sitt Suncorp Stadium og er med det best forspent av alle hva kapasitet angår, vel og merke om man ser bort fra at Melbourne Victory tidvis benytter 56 000-seters arenaen Docklands til sine største kamper.

Som i USA har publikums interesse blitt forsøkt vekket til live gjennom å hente utenlandske navn til ligaen, men som “over there” er man også “down under” avspist med profiler godt over toppen av sin karriere. Sydney FC vakte allmenn oppsikt når de sommeren 2005 rustet seg med den da 33 år gamle Dwight Yorke før åpningsesongen av A-League, og siden har klubben også lokket Benito Carbone og brasilianske Juninho (ex. Middlesbrough) til korte opphold i operabyen. Newcastle Jets kunne i 2007/2008 slippe brasilianeren Jardel (ex. Porto og Sporting) løs på motstanderne, mens Adelaide United ved fire anledninger så Romaria trekke i klubbtrøya i 2006-sesongen. Siste velprofilerte navn til å runde av karrieren i Australia er Robbie Fowler. Etter å ha representert North Queensland Fury forrige sesong er 35-åringen fra Liverpool nå Perth Glorys (og A-Leagues) mest meritterte navn. I tillegg finner man en håndfull australske innslag med fortid fra norsk Tippeliga (Dylan McAllister, Jade North og Shane Steffanuto m.fl.), en solid andel spillere fløyet inn fra Brasil samt et ikke ubetydelig antall hjemvendte australiere vi de siste årene har lært å kjenne fra det australske landslaget.  Jason Culina (ex. PSV) bærer kapteinsbindet i Gold Coast United, Josip Skoko (ex. Wigan Athletic) styrer midtbanen til Melbourne Heart, Mile Sterjovski (Ex. Lille) er Fowlers spissmakker i Perth Glory og tidligere West Ham- og Portsmouth-spiller Hayden Foxe er å finne i de bakre rekker hos FC Sydney.

Har så denne filosofien med å bringe tilårskomne stjerner til ligaen vist seg å være en publikumssuksess? Kun delvis. På tross av påkostet markedsføring trakk man sist sesong i gjennomsnitt 9 796 tilskuere pr. kamp hvilket var nesten 5000 færre enn toppsesongen 2007/2008. Best publikumsappell har Melbourne-klubben Victory som med i overkant av 21 000 tilskuere pr. kamp troner suverent i tet av publikumstabellen. I andre enden av denne finner man Gold Coast United som med kun hårfin margin passerte 5000 besøkende pr. hjemmekamp. Store avstander gjør bortesupport i mange tilfeller svært vanskelig og krevende (fra Perth til Brisbane er det vel 4400 kilometer) men med utsikter til derby-oppgjør i såvel Melbourne som Sydney fra og med neste sesong ventes det å resultere i en økning av tilskuertallene igjen. De fem sesongene som så langt har vært gjennomført har vist en klar korrelasjon mellom å være best i grunnspillet og siden være det i finalen. Regjerende mester Sydney FC var sterkest i forrige sesongs grunnspill og finaleslo til slutt den foregående sesongens mester, Melbourne Victory, i en høydramatisk kamp som til slutt ble avgjort ved hjelp av straffesparkkonkurranse. Såvel Sydney FC som Melbourne Victory står dermed med to A-League mesterskap hver i løpet av ligaens fem år lange historie med Newcastle Jets som den siste av tittelholderne etter sin triumf i sesongen 2007/2008.

Sesongen 2010/2011 ble sparket i gang 8. august.