Belgia – opp fra knestående?

Når EM-kvalifiseringen sparkes i gang i begynnelsen av september handler det for de fleste land om å ta seg til EM-sluttspillet i Polen og Ukraina. Ikke for Belgia. For Belgia handler det først og fremst om å gjenopprette ære og tillit på hjemmebane.

Spør du en belgier hva som holder landet hans sammen vil han temmelig sikkert svare “EU, kongehuset og fotballandslaget”. Ihvertfall het det seg det tidligere. I dag har muligens pipen fått en annen lyd. Kongehuset står fortsatt sterkt og den europeiske unionen like så, men “Rode Duivels”? Onde tunger vil ha det til at de har mer enn nok med å holde sine egne rekker sammen om ikke det å være en forsonende kraft i en sterkt splittet nasjon skal legge ytterligere sten til byrden. Få europeiske landslag har bedrevet større og mer trøstesløs ørkenvandring en Belgia de siste årene. Man må tilbake til begynnelsen av dette tusenåret for å finne sist et belgisk landslag fremsto som en av europas stormakter slik de gjorde gjennom store deler av 80- og 90-tallet. EM-finale i 1980, avansement til mellomspillet i VM82, EM-deltakelse 84, VM-semifinale 86 og siden deltakelse i verdensmesterskapene i såvel 1990 som 94, 98 og 2002. Innimellom de to sistnevnte sluttspill rakk man også å arrangere et europamesterskap på hjemmebane. Historiebøkene til Koninklijke Belgische Voetbalbond er fulle av meritter. Men de begynner å bli støvete.

De fire siste mesterskapene, fordelt på to EM og to VM, har gått uten belgisk deltakelse og kanskje enda mer urovekkende for spillere, forbundsledere og supportere – man var ikke engang i nærheten av å ta seg videre fra kvalifiseringsspillet i de fleste tilfellene. En gang i tiden var det en ren proformasak. Dengang spillerne het Jan Ceulemans, Jean Marie Pfaff, Enzo Scifo og Eric Gerets, men nå? Niks. Før VM-kvalifiseringen til sommerens sluttspill i Sør Afrika i det hele tatt tok til hadde belgiere flest gitt opp troen på at det var mulig å ta seg til selve mesterskapet. I gruppe med Spania, Tyrkia og Bosnia-Hercegovina var belgiernes muligheter i praksis lik null i følge hjemlig presse, og med fasit i hånd skulle det vise seg at sportsredaksjonene rundt omkring i landets største aviser hadde helt rett i sin antakelse. Det vil si. Selv de tok feil, for det skulle faktisk gå enda verre enn selv de største skeptikere på forhånd trodde. Med kun tre seiere  i løpet av ti kvalifiseringskamper og sjokkartede tap i såvel Jerevan (1-2 for Armenia) og Tallin (0-2 for Estland) skulle bunnlinjen fortelle om kun ti ervervede poeng av 30 mulige når regnskapet ble gjort opp. Belgisk landslagsfotball hang ikke bare i repene. Den var nede i knestående. På vei til å ta full telling og med knock out nært forestående.

Hadde man kunnet skylde på at kvalifiseringen var et arbeidsuhell, et historisk unntak hvor en dårlig start hadde hatt en demoraliserende effekt på unge spillere hadde det kanskje ikke vært behov for å krisemaksimere. Men resultatene var ikke noe unntak. De gjenspeilte snarere regelen slik belgisk landslagsfotball hadde lært å kjenne den de siste årene. Såvel kvalifiseringen til VM 2006 og EM 2008 hadde artet seg begredelig og privatlandskampene spilt i samme tidsrom hadde bare forsterket inntrykket. Belgia var langt unna europatoppen. Mye lenger enn spillermaterialet tilsa at de burde være. Med 68. plass på FIFAs verdensranking i februar i år nådde Belgias røde djevler en historisk bunnotering og noterte med det et fall på over 50 plasser siden toppnoteringen i 2003. På tross av et spillermateriale som rommet navn som Kompany, Fellaini, Vermaelen, Van Buyten og Verthongen. Avviket mellom kvaliteten man hadde tilgang til og resultatene man oppnådde måtte ha en forklaring og den naturlige reaksjonen var å se i retning av trenerbenken.

Verken Aimé Antheunis eller René Vanderycken hadde fått fasong på laget i sine regjeringsperioder og spesielt under sistnevntes regime manglet alt. Struktur. Selvtillit. Entusiasme. Kritikken i hjemlig presse mot Vandereycken, i sin tid en meget god spiller som blant annet var sterkt delaktig i EM-sølvet i 1980, begynte tidlig og skulle raskt tilta i styrke. Spesielt taktikk og disponering av spillere ble møtt med hoderystende skepsis rundt omkring i avisdeskene som ikke nølte med å gi uttrykk for det. I form av overskrifter. Store overskrifter. Der Vandereycken ble hundset, hånet og strippet for alt han eventuelt måtte ha hatt av trenerferdigheter. En presset trener er ofte en dårlig trener og med resultater som bare ga ytterligere grobunn til misnøye blant journalister, supportere og, ikke minst, egne spillere kjempet Vandereycken en kamp mot klokka i håp om at resultatene skulle bedre seg. Det gjorde de ikke. Tvertimot. De gikk fra vondt til verre. Tap såvel hjemme som borte for Bosnia-Hercegovina i løpet fire dager i månedskiftet mars/april i fjor ble dråpen som fikk begeret til å renne over for forbundspresident Francois de Keersmaecker som avskjediget René Vandereycken omtrent i det øyeblikk man landet på flyplassen i Brüssel etter nederlaget i Sarajevo.

Vandereyckens assistent, Frankie Vercauteren, overtok ansvaret midlertidig og ble utpekt til å lede Belgia gjennom de resterende kampene i kvalifiseringen, men i kulissene hadde det belgiske fotballforbundet allerede sirklet inn den fremtidige landslagssjefen. Et virkelig toppnavn. Francois de Keersmaecker hadde gjort klart med Dick Advocaat. Nederlenderen.62 år gamle Advocaat kom med vel tretti års trenererfaring i sekken, hadde ledet det nederlandske landslaget i to perioder og vunnet klubbtitler i såvel Nederland, Skottland og Russland. Trenerkapasiteten belgisk landslagsfotball så lenge hadde savnet var på plass. Trodde man. Avtalen med Advocaat ble inngått på forsommeren og la opp til at nederlenderen skulle entre sjefsstolen med virkning fra nyttår, men tiltredelsen ble fremskyndet som følge av at Belgia allerede i september var teoretisk ute av VM-kampen og kvalifiseringens to siste oppgjør fant dermed sted med Advocaat på den belgiske sidelinjen. Og det startet bra. Tyrkia ble slått 2-0 hjemme i Brüssel og for et sulteforet belgisk publikum var det en sterk søknad om genierklæring. Likevel var det noe som skurret.

Advocaat hadde ikke tatt seg bryderiet med å se kampene Belgia spilte mens han gikk på gress tidligere på høsten etterlatende flere som etterspurte større engasjement for oppgaven og kun fire dager etter euforien over seieren mot Tyrkia var man tilbake til hverdagen slik Belgia de siste årene hadde lært å kjenne den når Advocaat & Co røk 0-2 for Estland i Tallin. At den jernharde nederlenderen først havnet på kant med Marouane Fellaini og siden med Vincent Kompany utover høsten gjorde dessuten ikke stemningen i den belgiske landslagsleieren noe bedre. Selv sponsoren Nike la han seg ut med, insisterende på at man skulle benytte Adidas så lenge han ledet landslaget. Ytterligere vann på mølla skulle kritikerne av Advocaat få når han i desember takket ja til også å lede AZ  Alkmaar for resten av sesongen. Hva slags dedikasjon var nå dette? Betraktet han belgisk fotballs fremste trenerpost som en deltidsjobb? Seier mot både Ungarn og Qatar i privatlandskamper på tampen av året ga Advocaat tilstrekkelig arbeidsro, men når høsten kom og man røk 0-1 for Kroatia på eget gress var det bekreftelsen mange trengte. En trener er sjelden bedre enn det resultatet i siste kamp indikerer og Nico Kranjcars matchvinnende scoring ble tatt til inntekt for at Advocaat ikke evnet å håndtere to jobber samtidig og at stillingen som belgisk landslagssjef syntes å være av underordnet betydning for nederlenderen.

Var det ren paranoia blant belgiske sportsjournalister som kom til uttrykk? Neppe. De satt temmelig sikkert på kilder som gav de grunn til å mer enn bare antyde at Dick Advocaat og Belgia snart ville være et avsluttet kapittel. Når trekningen av EM-kvalifiseringspuljene fant sted i februar i år hadde Advocaat blitt observert i fortrolig samtale med Sergei Fursenko. Nyvalgt president i det russiske fotballforbundet og forhenværende leder i Zenit St. Petersburg. Klubben Advocaat hadde ledet til seriegull et år tidligere. Når man i tillegg visste at Guus Hiddink hadde annonsert sin avskjed som russisk landslagssjef var det alt man trengte for å legge to og to sammen. Advocaats vage forsikringer om at han aktet å bli ved sin post som belgisk landslagssjef til tross – 15. april trekker nederlenderen seg fra landslagstrenerjobben. En måned senere avdekkes han som ny landslagssjef i Moskva. De som hadde ant ugler i mosen hadde hatt god grunn til det og i ettertid kunne avisen De Staandard fortelle at det belgiske fotballforbundet allerede i desember var kjent med at Advoocat kunne forsvinne til russerne. Etter å ha levd under sterkt press i flere år og stemplet som totalt ubrukelige hadde det belgiske fotballforbundet strukket seg ekstremt langt for å holde seg inne med Advocaat. Han var gallionsfiguren man kunne smykke seg med å ha sikret. Vist hvor dyktige man var. Bare for å bli dolket i ryggen til fordel for et russisk fotballforbund som angivelig tilbød Advocaat ti ganger lønnen han hadde kontraktsfestet med det belgierne.

Så, hva nå? Hvordan gjenreise belgisk landslagsfotball slik verden kjente den gjennom 80- og 90-tallet? Jobben med å lede Belgia inn i kvalifiseringen som starter med møtet mot mektige Tyskland hjemme i Brüssel fredag 3. september tilfalt Georges Leekens. Etter å ha brent seg på Advocaat og blitt stående igjen med buksene nede valgte fotballforbundet det tryggeste man kunne finne. En belgier. Som hadde ledet landslaget tidligere. 61 åringen skapte seg et navn i belgisk fotball med moderat suksess som klubbtrener på 80- og 90-tallet og ledet Belgia under VM-sluttspillet i Frankrike i 1998. Siden har veteranen flakket rundt uten å supplere premieskapene noen av stedene hvor han har hatt tilhold de siste 12 årene og å påstå at belgiske medier er henrykte over utnevnelsen ville være en overdrivelse. De fleste ønsket seg Gerets. Eller Scifo. Gjerne i kombinasjon for med det å få både den fransktalende og flamske delen representert i trenerteamet. Slikt er av betydning i Belgia.

Om det ikke skinner av navnet på trenerbenken så gjør det ihvertfall det av flere av navnene Leekens har til rådighet i gjenoppbyggingen av landslaget. Ikke minst de unge. 17 år gamle Romelo Lukaku er av de fleste betraktet som kanskje Europas aller største angrepstalent. Midt i tenårene er han stor og sterk som en okse og står med tre landskamper for Belgia. Leekens har gitt spilletid til den 1,91 store spissen i begge landskampene han har ledet sålangt (2-1 over Bulgaria og 0-1 mot Finland) og kommer garantert til å gjøre det i kommende kvalifisering. 19 år gamle Eden Hazard spås kanskje en like stor fremtid. Sist sesong nominert til Årets Spiller i franske Ligue 1 der han tjenestegjør i Lille OSC og sin unge alder til tross – allerede med 13 landskamper allerede beltet. Dessuten har man Thomas Vermaelen. Vincent Kompany. Marouane Fellaini. Axel Witsel. Steven Defour. Jan Verthongen. Daniel van Buyten. Moussa Dembele. Ryggraden i mannskapet som ble nummer fire i OL-turneringen i Beijing i 2008 og og hvor Bayern-stopper van Buyten er den eneste over 24 (!). Det er med andre ord lite å utsette på spillermaterialet. Et belgisk landslag har sjelden sett sterkere ut på papiret enn det gjør akkurat nå. Likevel er skepsisen stor på hjemmebane. Belgia har tatt seg bra ut på papiret hele det siste tiåret men likevel ikke fått det til å stemme. Det har nærmest hvilt en forbannelse over de “røde djevlene”. I pulje med Tyskland, Tyrkia, Østerrike, Kasakhstan og Aserbajdsjan er det få som tror Belgia blir å finne i Polen og Ukraina om to år. Det er likevel ikke det viktigste. En god kvalifisering, det er alt man ber om. En som er egnet til å bygge optimisme og vise at det finnes en vei ut av mørket. Belgias ørkenvandring har vart så alt for lenge.