Dzeko – diamanten fra Sarajevo

Sammen med Mezut Özil har Edin Dzeko fylt rollen som sommerens kanskje aller heteste navn på overgangsmarkedet i europeisk fotball. AC Milan, Manchester City, Juventus og Real Madrid har alle i tur og orden blitt koblet til den 24 år gamle spissen som i dag bærer tilnavnet “diamanten” hjemme i Bosnia-Hercegovina. Dette etter å ha tilbragt de første årene av karrieren med merkelappen “kloc” hengende rundt halsen. “Lyktestolpen”. Fordi han var så lang, tynn og hengslete. På Internett finner man egne sider som er dedikert ulike dagers historiske begivenheter. For tirsdag 17. mars 1986 er det dog lite å fortelle. En amerikansk skuespiller døde vist nok denne dagen og i Belgia ble en stor pengetransport ranet. I Sverige forsøker man å hente seg inn etter drapet på Olof Palme noen uker tidligere, men hos familien Dzeko i Sarajevo nede i Jugoslavia er det fest. Man feirer sin førstefødte. En sønn. Som skal få navnet Edin. Edin Dzeko.

Oppveksten er som alle andres på den tiden. Enten henger man hjemme i skjørtene til mor eller så spiller man fotball sammen med naboguttene. Så kom 1992. Og krigen. Familien Dzekos hus var blant de første som ble bombet og brent og familien på fire måtte søke tilflukt annet steds hen i Sarajevo. I Otoka. Hos besteforeldrene hvor tanter, onkler, fettere og kusiner også hadde innkvartert seg. Den 35 kvadratmeter store blokkleiligheten talte tilsammen 15 personer på det meste. Verst var likevel det som skjedde utenfor døren. Rundt omkring i gatene. Som gissel i en beleiret by var man fritt vilt for snikskytterne som lurte i åssidene og bombene som regnet over Sarajevo skilte ikke på små barn og voksne. I ettertid beskriver Dzeko årene mellom 1992 og 1995 som et helvete. Et liv i konstant frykt for selv å bli offer for neste granatsplint eller kule  - eller at noen som sto en nær skulle bli det. Som faren Midhat. Moren Belma. Søsteren Merima. Eller besteforeldrene.

De fleste skildringer av fotballspilleres oppvekst vet å fortelle om hvordan man som barn spilte fotball i gatene. Ikke i Dzekos tilfelle. Ingen beveget seg ut i Sarajevos gater mellom mai 1992 og juli 1995 med mindre man var helt nødt til det. Først i 1996, i en alder av 10, startet det som skulle utvikle seg til en av fotballens eventyrhistorier. Krigen var over og fremtiden lå i Zeljeznicar-akademiet. Skjønt, “akademi”. Det er stor forskjell på hva det begrepet rommer avhengig av hvor i verden man befinner seg. I FK Zeljeznicars tilfelle er kårene enkle. Man tilbys organisert fotball og kompetente trenere, men hverdagen har lite til felles med det vi kjenner fra fotballakademier ellers i Europa å gjøre. Under enkle kår utviklet likevel Edin Dzeko seg som spiller. Vokste frem til å representere Bosnia-Hercegovina på U19-nivå og få sporadisk spilletid på Zeljeznicars midtbane, uten at noen på verken tribunen eller sidelinjen så en fremtidig storspiller i beinrangelet. De fleste så kun en “kloc”.  Med et unntak. En utlending hadde merket seg 18-åringen. Jiri Plisek.

Jiri Plisek hadde som 33-åring blitt en av de første utlendingene til å trene en bosnisk fotballklubb når han sommeren 2004 forlot en trenerjobb i det tsjekkiske fotballforbundet til fordel for sjefsstolen i FK Zeljeznicar. En manøver svært få av hans daværende kolleger skjønte noe av. Hvorfor i alle dager dra til Bosnia-Hercegovina? Oppholdet på Grbavica skulle dessuten bli kort. Allerede i november samme høst ble Plisek løst fra trenervervet og dro hjem igjen til Tsjekkia, men under sin korte tid på Grbavica hadde han rukket å merke seg én spiller spesielt. Edin Dzeko. Vel tilbake i Tsjekkia tipset han derfor ledelsen i toppserieklubben FK Teplice om 18-åringen han i noen korte måneder hadde trent i Sarajevo. Og den tsjekkerne var lutter øre. Lykkelig uvitende om hvilket talent de egentlig hadde mellom hendene takket ledelsen i Zeljeznicar umiddelbart ja da budet på 40 000 euro kom fra Teplice sommeren 2005. Så fornøyd var man faktisk over å få betalt for “lyktestolpen” at man ikke engang tok seg bryderiet med å sikre seg videresalgsklausuler i forbindelse med overgangen. Hvorfor skulle man nå det? Ingen i FK Zeljeznicars sentrale ledelse spådde Dzeko noen stor fremtid. 40 000 var allerede mer enn man hadde kunnet forvente.

Vel, puslingen tok tsjekkisk fotball med storm. Mer eller mindre fra dag én. Teplice hadde kjøpt bosnieren som en fremtidsinvestering, men allerede etter et halvt års utlån i andredivisjons-klubben FK Usti nad Lubem hadde Edin Dzeko vist nok til at trener Vlastislav Marecek ønsket han tilbake i egne rekker. I FK Usti nad Lubem hadde Dzeko nemlig blitt gjenstand for omskolering. Fra midtbanespiller til spiss. Av en viss herremann ved navn Jiri Plisek – den tidligere Zeljeznicar-treneren som hadde fått Dzeko til Tsjekkia og nå var hovedtrener i andredivisjonsklubben. Dyttet et knepp lenger frem på banen slo Edin Dzeko til over natten og nettet fem ganger på 16 kamper gjennom høsten. Småpen uttelling, men det var den åpenbare spisskompetansen han tok med seg inn i spissrollen som imponerte. Størrelsen. Teknikken. Og hurtigheten. Teplice-trener Maracek hadde sett nok til å slippe Dzeko løs i samme rolle i toppdivisjonen. Høstsesongen 2005/2006 vet å fortelle om 13 opptredener for FK Teplice og tre skåringer fra den unge bosnieren, og samtidig hadde Dzeko dessuten slått seg inn i angrepsrekka til Bosnia-Hercegovinas U21-landslag. Sesongen under ett og møtet med et nytt land hadde gått bedre enn Dzeko i sin villeste fantasi hadde kunnet forestille seg. Likevel var det bare starten på noe som skulle vokse seg langt, langt større.

Sesongen 2006/2007 skulle tsjekkisk fotball for alvor bli introdusert for Edin Dzeko. Ikke bare ble han nummer to på toppscorerlisten, men når sesongen var over var han også blitt kåret til Gambrinus Ligas beste utlending. Som storleverandør av spillere til øvrige Europa blir spillere som dominerer i tsjekkisk klubbfotball automatisk interessante for klubbeiere i større ligaer. Ikke minst den tyske. Så også Edin Dzeko. I Wolfsburg hadde Felix Magath tiltrådt som nytt overhode og overtatt en spillerstall som sommeren 2007 kun talte 12 kontraktsfestede spillere. Og ingen spisser. Første post på programmet besto i å finne angrepsspillere. Aller første agent som ga lyd fra seg het Irfan Redzepagic og representerte en ung bosnier som sist sesong hadde hatt tilhold i Tsjekkia. Magath sa som sant var at han aldri hadde hørt om noen Edin Dzeko, men ferierende på de karibiske øyer tok han seg likevel tid til å se på DVD`ene som denne Redzepagic hadde sendt. Kort tid etter fikk assistenttrener Bernd Hollerbach hjemme i Tyskland en telefon. “Bernd, jeg vil du skal dra til Bosnia der landslaget skal møte Malta og se nærmere på en spiss ved navn Dzeko”. Og Hollerbach dro til Sarajevo. Og ringte tilbake. “Kjøp han!”.

Med funksjon som både sportsdirektør og trener dro derfor Magath egenhendig til Sarajevo for å snakke med far og sønn Dzeko. Og den unge bosnierens fremtoning overbeviste Wolfsburgs overhode. “Jeg liker å sette meg så høye mål som mulig og jobbe så hardt jeg kan for å nå de” kunne Dzeko fortelle. De som kjenner Felix Magath vet at dette var som manna fra oven for tysk fotballs kanskje aller mest krevende leder på treningsfeltet. Halvannet år etter at FK Teplice betalte €40 000 solgte de han videre. For hundre ganger så mye. Fire millioner euro. Magath mente åpenbart alvor med kjøpet og når Bundesliga-sesongen startet var Edin Dzeko etablert i start-11`ren. Som makker til brasilianske Grafite. Nok en gang tok Dzeko en ny liga med storm. Etter høstsesongen utropte tyske Bild han likegodt til Bundesligaens beste spiss og med fem mål og tre assists på sine 11 kamper ble Felix Magath genierklært for sitt bosniske kjøp. Parallelt med suksessen på banen pumpet Dzeko jern utenfor. På Magaths ordre. Den gamle ringreven så at det fortsatt var mye å utvikle hos sin unge juvél – ikke minst på det fysiske – og gjennom høsten og vinteren tilbragte Dzeko utallige timer i styrkerommet. Debutsesongen i Tyskland endte til slutt med åtte mål og flere kilo muskler ekstra. Første sesong hadde gått bra. Den neste skulle bli enda bedre.

På Volkswagen stadion hadde nemlig enda en bosnier gjort éntre i løpet av sommeren. Zvjezdan Misimovic. Playmaker som av mange ble utropt til Bundesligaens beste i så måte. Kombinasjonen Dzeko/Misimovic skulle vise seg å bli et særdeles effektivt angrepsvåpen for Wolfsburg som til de flestes overraskelse krøp stadig nærmere tabelltoppen jo lenger sesongen varte. Til slutt hadde man spist seg inn og forbi alle de øvrige og i siste serierunde sikret man siden ligatittelen gjennom å kjøre over Werder Bremen på hjemmebane. Magath hadde gjort det utenkelige. Ledet lille Wolfsburg til Bundesliga-tittelen kun to år etter at han hadde overtatt treneransvaret. Blant lagets mest toneangivende spillere fant man assistentkongen Misimovic og Edin Dzeko som med sine 26 mål ble nummer to på toppscorerlisten – kun slått av klubbkameraten Grafite. Seg i mellom hadde de tegnet seg for 53 skåringer – Bundesligaens mest dødelige duo noensinne.

Suksessen fortsatte også gjennom neste sesong. Riktignok opplevde Wolfsburg en sportslig nedtur etter ligatittelen den foregående våren, men for Edin Dzeko fortsatte målene å renne inn. Denne gang 22 i tallet og med det utmerkelsen som Bundesligaens fremste avslutter. Torshützenkönig for et lag som etter Magaths avskjed hadde slitt med å finne tilbake til formen og fasongen fra mesterskapssesongen. Nå var det ettertrykkelig dokumentert. Edin Dzeko var en av Europas aller giftigste angripere, så også når han representerte det bosniske landslaget. Debuten hadde kommet våren 2007 i møtet med Tyrkia hjemme i Sarajevo og på overtid i første omgang presenterte Dzeko seg. Med scoring. Et knallhardt skudd fra 16 meter boret seg opp i vinkelen bak keeper Rüstu Recber og siden har Edin Dzeko aldri sett seg tilbake på landslaget. 15 mål på sålangt 26 kamper har posisjonert han som landslagets kanskje aller mest populære og folkekjære spiller og med sine ni mål i VM-kvalifiseringen til sluttspillet i Sør-Afrika endte han på par med Wayne Rooney og måtte seg kun Theofanis Gekas (10 mål) foran seg på oversikten over VM-kvalifiseringens toppscorere.

At landslaget, som for så mange av de øvrige bosniske spillerne, dessuten synes å ha en helt spesiell plass i Edin Dzekos fotballhjerte gjør ikke 24-åringens status hjemme i Bosnia-Hercegovina noe mindre, og når han i tillegg har sluttet seg til rekken av UNICEF-ambassadører og regelmessig er involvert i veldedighetsarbeid overfor hjemlandets dårligst stilte er det vanskelig å finne ting som er egnet til å forringe glansbildet av Edin Dzeko i bosnieres øyne. Det var også med landslagstrøya over hodet at Dzeko offisielt skulle gå fra “lyktestolpen” til “diamanten”. Datoen var 28. mars og anledningen var Belgia vs. Bosnia-Hercegovina i VM-kvalifisering på Fenix Stadion i Genk. Folk hadde knapt rukket å benke seg foran tv`n før Edin Dzeko sendte “zmajevi” i føringen i den livsviktige kampen og Bosnias svar på Bjørge Lillelien, Marjan Mijajlovic, fikk et euforisk anfall i kommentatorboksen. Begge lungers fulle kraft lå bak “DZEKO!! DZEKO!! DZEKO!! DIJAMANTU!! DIJAMANTU!! DIJAMANTU!!” som runget over bosnisk TV i sekundene etter scoringen, og fra da av har ingen noensinne tatt ordet “kloc” i sin munn i omtalen av spissen. Siden 28. mars i fjor er han “dijamantu”. Hele Bosnias edelsten. Ferdig slepet vare.

Denne sommeren tok de fleste det for gitt at tiden på Volkswagen Arena var over og at en flytt til enten engelsk, spansk eller italiensk fotball ville finne sted før overgangsvinduet stengte. Dengang ei. Muligens har interessentene blitt skremt av Wolfsburgs prisforlangende. Sportsdirektør Dieter Höeness har ikke til hensikt å slippe sin juvél på billigsalg og med en utkjøpsklausul på €40 000 000 har de angivelige henvendelsene fra AC Milan, Juventus og Manchester City sålangt vist seg ufruktbare. Siste interessent i køen bærer navnet José Mourinho og skal vistnok ønske seg Dzeko som spydspiss i Real Madrid-mannskapet han er i ferd med å komponere i den spanske hovedstaden. Med ni dager igjen av overgangsvinduet tyder det meste likevel på at Edin Dzeko får anledning til å forsvarere Bundesligaens toppscorertittel også kommende sesong. Bare for igjen å bli koblet til det som kan krype og gå av storklubber når vi igjen når neste sommer. Innen den tid er muligens også internettsidene som tar for seg verdensbegivenheter den 17. mars 1986 blitt oppdatert. Til også fortelle om en barnefødsel i Sarajevo. Starten på eventyret om diamanten.