Leipzig danser med djevelen

Glem Sepp Blatter, tvilsomme offsideavgjørelser og divaer som faller teatralsk i straffefeltet. Ingenting har det siste tiåret satt sinnene i kok blant europeiske fotballsupportere som framferden til det østerrikske Red Bull-konsernet. Våren 2005 kjøpte energidrikk-giganten opp ærverdige SV Austria Salzburg kun for å avvikle klubben slik at den kunne gjendøpes med Red Bull-navnet. Det var et rent markedsføringstiltak. Med navn, logo og klubbfarger som reflekterte konsernet skulle Red Bull utvide sitt verdensherredømme gjennom eksponering på fotballbanen. Til fotballsupportere langt utenfor Østerrikes massive vrede. Siden fulgte tilsvarende manøver i USA der det mest prominente innslaget i MLS gikk fra Metrostars til New York Red Bulls samme år og så igjen i Brasil i der nystartede Red Bull Brasil så dagens lys i november 2007. Sammen med tilsvarende oppkjøp innen ishockey og et eget Formel 1-team hadde Red Bull til slutt bygget et helt lite imperium av klubber verden over som de satt og styrte. Men det skulle ikke stoppe der. For vel et år siden rettet drikkevarefabrikanten igjen blikket mot Europa. Nærmere bestemt mot Tyskland. Og Leipzig. I det som er ment å bli den mest ambisiøse satsingen av alle.

Den østtyske storbyen sto så lagelig til for hugg. Fundamentet for en fremtidig storklubb var allerede på plass med både befolkningsgrunnlag, tradisjon og stadion til stede. Det eneste Leipzig manglet var en fotballklubb. Ihvertfall en med potens nok til å ta seg inn blant tysk fotballs elite. En gang i tiden var Leipzig for en tungvekter som fotballby å regne. Dengang byen lå i det gamle DDR og 1. FC Lokomotive Leipzig var fyrtårnet. Gjennom 60-, 70- og 80-tallet var klubben tilnærmet fast inventar i europacupene på vegne av det øst-tyske regimet og i 86/87-sesongen nådde man like godt helt frem til cupvinnercupens finale. Riktignok så en Marco van Basten-scoring til at troféet fulgte med finalemotstander Ajax hjem til Amsterdam, men for Lokomotiv Leipzig skulle de neste årene bli dominert av alt annet enn bitterhet over finaletapet. Til det skjedde det rett og slett for mye både på og ikke minst utenfor gressteppet.

Berlinmuren falt, Vest- og Øst Tyskland ble gjenforent og tysk fotball fikk igjen en og samme serie. For de tradisjonelle tungvekterne innen klubbfotballen i DDR skulle det vise seg å bli begynnelsen på slutten og aller verst gikk det ut over Lokomotiv Leipzig. På tross av å kvalifisere seg til 1. Bundesliga sesongen 1993/94 endte man desidert sist i sitt møte med eliten hvilket ble starten på en tilsynelatende evigvarende nedadgående spiral der det ene nedrykket avløste det andre. Det stoppet ikke før Lokomotiv Leipzig befant seg i Oberliga (divisjon fire) og det i så elendig forfatning at man var ute av stand til å reise seg. Til slutt endte Lokomotiv Leipzig sine dager i 2004 etter å ha blitt slått konkurs, og den da 111 år gamle fotballklubben opphørte med det å eksistere. Leipzig, en by med over 500 000 innbyggere, var over natta blitt radert ut fra fotballkartet.

Paradoksalt nok, mens Lokomotiv Leipzig var i fritt fall, hadde de lokale myndigheter bestemt at byens storstadion, Zentralstadion, med plass til 100 000 tilskuere skulle renoveres. Tyskland hadde søkt fotball-VM 2006 og Leipzig ville posisjonere seg mtp å bli en av arrangørbyene. I 2004 sto den nye Zentralstadion ferdig. Et mastodontisk fotballstadion med plass til 44 345 tilskuere. Problemet var bare at byen ikke lenger hadde noen fotballklubb som kunne bruke det. Riktignok hadde noen ildsjeler blåst liv igjen i Lokomotiv Leipzig etter konkursen, men det som reiste seg fra asken ble henvist til å starte fra bunnen av. På nivå 11. Skjønt, når noe dør kommer gjerne også gribbene. Eller Red Bull som de het i Leipzigs tilfelle. Allerede i 2006 hadde man forsøkt å kjøpe gjeldstyngede FC Sachsen Leipzig for med det å få fotfeste i byen og den tyske fotballen, men etter månedslange supporterprotester som til slutt resulterte i opptøyer kansellerte klubbledelsen salget. Red Bulls inntog i tysk fotball var stanset – om enn bare midlertidig. Tre år senere var konsernet nemlig tilbake. Nok en gang i Leipzig. Det svake punkt. Denne gang med bittelille SSV Markränstadt som utpekt bytte.

Der FC Sachsen Leipzig tre år tidligere til slutt hadde blitt presset til å veie klubbhistorie og tradisjon tyngre enn penger klarte femtedivisjonsklubben SSV Markränstadt ikke å stå i mot det samme. Våren 2009 var overtakelsen av klubben et faktum og med det hadde Red Bull fått det de trengte. En klubblisens. Og en plass i seriesystemet. Siden regelverket i tysk fotball forbyr sponsorer i klubbnavnene ble nyinnretningen døpt RasenBallsport Leipzig. Gressballklubben Leipzig. Et meningsløst navn som kun hadde en hensikt. Å påse at forkortelsen som mediene ville benytte ble RB Leipzig. Synonymt med Red Bull Leipzig. Der Leipzigs fotballsupportere tre år tidligere hadde manet til kamp mot kommersialiseringen av fotballen møtte Red Bull denne gang mindre motstand for planene sine. Dengang var Lokomotiv Leipzigs skjebne enda friskt i minne. Nå så derimot lokalbefolkningen på initiativet som en mulighet til å få fotballen i byen på bena igjen. Fredningstiden etter Lokomotivs triste endelikt var over. Blau und gelb var historie. Det var Red Bull eller ingenting. Å alliere seg med djevelen syntes som eneste vei tilbake.

Muligens var det fotballinteresserte Leipzigs økende aksept for Red Bulls inntog et resultat av den generelle situasjonen i det tidligere DDR å gjøre. Å gå fra kommunisme til kapitalisme viste seg langt mer krevende enn man trodde for 20 år siden og økonomisk ligger regionene i det tidligere Øst Tyskland langt tilbake for områdene i vest. Mange fra det tidligere øst føler seg som annenrangs borgere og de gamle flaggskipene som øst tysk fotball brakte med seg inn i det gjenforente Tyskland spiller i dag ubetydelige roller langt nede i divisjonene. Magdeburg, Dynamo Dresden, Dynamo Berlin, Hansa Rostock og, som allerede nevnt, Lokomotiv Leipzig. Ingen av de er å se der det virkelig teller. I de to øverste divisjonene. I stedet er det tidligere øst representert gjennom det som historisk sett har vært små klubber. Med svært begrensede ressurser. Energie Cottbus. Union Berlin. Erzgebirge Aue. Alle hjemmehørende i 2. Bundesliga men uten nødvendige forutsetninger for å bli noen maktfaktor i tysk fotball. I dag stammer samtlige klubber i 1. Bundesliga fra det tidligere vest og eneste mulighet for det gamle DDR til å hevde seg – gi de fem føderale statene som utgjorde Die Deutsche Demokratische Republik en form for fotballmessig oppreisning, status og anerkjennelse, synes å gå gjennom en ambisiøs nysatsing. Et eller annet sted. Som for eksempel Leipzig. Gjennom Red Bull. Slik at lavstatustyskerne kan vise de i vest at de også er gode på noe. Man skal aldri undervurdere fotball som middel til økt selvfølelse. Resultater har vist seg å ha svært mye å si for egenverdet.

Red Bull Leipzig mangler nemlig ikke ambisjoner. Klubbledelsen har lagt en åtteårsplan for å nå 1. Bundesliga og til hjelp i å nå målsettingen om å bli en av tysk fotballs ledende fotballklubber har man i første omgang fått hundre millioner euro til disposisjon. Litt i underkant av én milliard kroner. Red Bull-navnet skal såvisst ikke assosieres med noen middelmådighet nede i divisjonene. Man skal opp og frem. Bli størst. Og best. Slik man også vil være det i USA, Brasil og Østerrike. Når laget sist høst stilte til start i NOFV Oberliga Süd var det med flere dyrekjøpte spillere i stallen. Kaptein Ingo Hertzsch for eksempel. 32 år gammel midtstopper med ni sesonger i 1. Bundesliga og to landskamper bak seg. Tidligere Borussia Dortmund- og Nürnberg-spiller Lars Müller var også hentet inn. Betalt rikelig for å ta flere steg nedover i divisjonssystemet.

Totalt hentet klubben mer enn et ti-talls spillere som hadde tilbragt karrieren i de to øverste divisjonene og målsettingen om umiddelbart opprykk ble realisert til fulle. Med 22 poengs margin ned til lag nummer to og 26 seiere av 30 mulig var opprykket klart flere måneder før siste oppgjør på terminlista var unnagjort. Skjønt, at sesongen kun ville være en formalitet sto egentlig klart for alle før man i det hele tatt begynte. Underveis i sesongen ble laget møtt med voldsomme protester fra motstandernes supportere. Spottende bannere ble fast inventar på kampdagene og også hengt opp på treningsfeltet. Selv i 1. Bundesliga brettet fangrupperingene til Borussia Dortmund og FC Köln ut slagord som viste deres forakt for den moderne fotballen representert ved RB Leipzig, og før den aller første kampen, borte mot Carl Zeiss Jena II, ble spillerbussen steinet og forsøkt hindret i å ta seg til stadion av hjemmelagets supportere. Raseriet var til å ta og føle på. Stemningen truende.

Denne sommeren skodde man seg på nytt – både til et liv på nivå fire (Regionalliga) og på den intense misnøyen man visste man ville bli møtt med. Og man gjorde det ved å hente enda større navn til prosjektet. Som Alexander Laas fra Wolfsburg. Og Timo Rost fra Energie Cottbus. Rot Weiss Erfurts U20-landslagsspiller Carsten Kammlott tok også turen nedover i divisjonene og fra Hansa Rostock ble Tim Sebastian også en av totalt 16 nye spillere. Regionalliga skal også feies gjennom. Red Bull har ingen tid å miste. I sommer ble det dessuten spekulert i om klubben var i ferd med å lokke selveste Felix Magath ut av trenerstolen i Schalke 04 men personen selv kunne berolige Gelsenkirchen-publikummet. “Jeg skal ikke overta RB Leipzig”. “Enda”.

Finnes det så en personifisering på denne fotballdjevelen? Et eller annet sted må det sitte én person som gir ansikt til Red Bulls kyniske og målrettede framferd fire steder i verden. Mannen heter Dietmar Beiersdorfer. På 80- og 90-tallet en meget god spiller som i trakk i trøya til både Hamburger SV og Werder Bremen. Teknisk sett å betrakte som forsvarsspiller mens han var aktiv, men riktig tittel bør heller være “mannsoppdekker”. Beiersdorfers misjon var å ta motstanderens beste angrepsspiller ut av kampen. Rive ned det andre forsøkte å bygge opp. Noe han stort sett alltid klarte. Etter endt karriere ble han siden direktør i Hamburger Sport Verein og holdt posten helt frem til juni i fjor før han i november tiltrådte som øverste ansvarlig for Red Bulls samlede fotballengasjementer. Verden over. Som selve Gudfaren trekker han i alle tråder, det være seg de som går til Salzburg, New York, Leipzig eller Sao Paulo. Beiersdorfer er en hard jævel. Etter ankomst i sjefsstolen har han sendt folk på dør i alle verdensdeler. Også i Leipzig der den øvre ledelse i løpet av sitt første virkeår har vært gjenstand for betydelige utskiftninger. Inn er personer lojale mot Beiersdorfers idéer kommet. Noen vil kalle det nikkedukker.

En av Beiersdorfers idéer er at primærsatsingen i Europa i fremtiden skal konsentreres om RB Leipzig. Siden 2005 har konsernet forgjeves forsøkt å gjøre Red Bull Salzburg til en maktfaktor i Europa og selv om klubben er ledende hjemme i Østerrike har tålmodigheten begynt å renne ut med tanke på å få eksponert merkevarenavnet i europas mest prestisjetunge turnering – Champions League – gjennom østerrikerne. Satsingen i Mozarts fødeby opprettholdes, men målet nå er å dyrke frem RB Leipzig til selve fyrtårnet. Et sterkt signal klubbledere rundt omkring i fotball-Tyskland garantert har merket seg. Infrastrukturen for en fremtidig tilværelse i toppen av tysk fotball er dessuten på plass. Husker du Zentralstadion? Den som ble totalrenovert på begynnelsen av dette tiåret? Den er RB Leipzigs lekegrind nå. Ikke heter den Zentralstadion heller. Nå er navnet Red Bull Arena. Slik det også er i Østerrike. Og USA. Nå mangler kun supportere.

Denne sesongen ventes å bli nok et pliktløp. Det dyrekjøpte spillermaterialet er å på papiret Regionalligas desidert beste. Alle forventer et RB Leipzig i 3. Bundesliga neste sesong, og ingen tror det stopper der. Den moderne fotballen styres av penger. Hardt og ærlig arbeid kommer i det lange løp til kort mot økonomiske ressurser og  både tiden og de finansielle musklene jobber for Red Bull. At drivkraften for å drive en fotballklubb ikke er for fotballen eller suksessens egen skyld, men for markedsføringsverdien som ligger i det å bli assosiert med internasjonal fotball er like nytt som det for mange fortoner seg både sjelløst, umoralsk og skremmende. Men Red Bull er kommet for å bli. Til tross for protestene. Og Leipzig ble foreløpig siste bytte på veien mot verdensherredømme.