Grønt, hvitt og fado

- ”Hva? Vil du besøke Sporting? Turistene spør da alltid etter veien ut til Benficas stadion!”

Forbauselsen sto å lese i ansiktet på Luis – et ekte bysbarn av Lisboa. BestUtenBall hadde ankommet den portugisiske hovedstadstaden for å ta pulsen på fotballen i byen. Kalenderen viste slutten av juli,  sommerens varmeste måned og Luis mistenkte tilsynelatende heteslag hos norgesbesøket. Etter både å ha forsikret om et jeg verken snakket over meg eller at jeg forvekslet de to klubbene spredte det seg et stort glis i det sommerbrune ansiktet. ”Jeg har alltid vært Sporting-mann” sa han. ”Resten av familien – far, mor, søsken, tanter og onkler holder med Benfica – men jeg har alltid vært grønn og hvit i hjertet”. “Faren min sviktet i oppdragelsen”.

Det er et ordtak i Lisboa som vet å fortelle at ”En god far er en som vet å oppdra sønnen til å bli Benfica-supporter” og majoriteten synes å følge oppfordringen. Lisboas røde er i dag verdens største fotballklubb. Målt i betalende medlemmer. I sommer annonserte klubben at 218 216 personer for inneværende år hadde betalt kontigent til klubbkassen.  Sporting Clube de Portugal kan kun vise til under halvparten. Muligens har det noe med den opprinnelige klasseinndelingen å gjøre. Fra gammelt av var Sporting en klubb for byens øvrighet og middelklasse, mens Benfica var laget til arbeiderklassen. Slik er det ikke lenger, men muligens forklarer det fortsatt noe av forskjellene i appell overfor lokalbefolkningen. Fattig vs rik. Bakgater vs. avenyen. Sympatien heller gjerne lettest i den ene retning. I dag betyr ikke engang geografisk lokalisering noe for hvilken av de to klubbene man følger. I boligblokkene rundt Sportings stadion ute i Campo Grande kryr det av Benfica-supportere, og tilsvarende av Sporting-supportere i bydelen Benfica som omkranser Estadio da Luz. Benficas mektige katedral . Ikke så rart. Banene ligger kun en drøy kilometer fra hverandre i luftlinje. I dag finner man som i Luis´ tilfelle Benfica- og Sporting-supportere innad i samme familie, men matematikken er enkel. Rødt og hvitt dominerer. Sporting er for lillebror å regne. Og etterhvert skal jeg finne mange bekreftelser i så måte.

Etter å ha fulgt Luis´ direktiver finner jeg til slutt frem til Estadio José Alvalade. Sportings hjemmebane. Nybygget til EM-sluttspillet i 2004 slik også Estadio da Luz var det. Med kapasitet på vel  50 000 ruver den i terrenget, men er, symptomatisk nok, velsignet med 15 000 færre seter enn den rivalen kan skimte med. Som sagt – Sporting er lillebror og dette var nok et eksempel på styrkeforholdet. På forhånd var jeg advart mot at Sportings offisielle supportershop inne på stadion ville være glissent besøkt. ”Ingen i Lisboa handler supportereffekter på denne tiden av året og turistene valfarter heller til Benficas forretning i stedet. Der er det garantert fullt hus”. Kloke ord skulle det vise seg, for blant draktsett, sengetøy og nøkkelringer var det glissent mellom reolene. I tillegg gikk klubbmuseet med redusert åpningstid nå i sommermånedene. På grunn av dårlige besøkstall. En problemstilling rimelig fjern halvannen kilometer lenger borte.

OK. Nytt ordtak. ”Estadio José Alvalade kommer med forskjellige farger på setene for at ikke alle de tomme plassene skal være så iøyenfallende under hjemmekampene”. Fakta eller myte? BestUtenBall etterprøver statistikken. Den vet å fortelle at Sporting sist sesong dro mellom 20-25 000 på kampene. Under halvt belegg. Finanskrise, nedgangstider og en sportslig svak sesong kan sikkert brukes som unnskyldning for noe av det dårlige oppmøtet, men forklarer slett ikke alt. Selv ikke i første hjemmekamp sist sesong bikket man 25 000 og Benfica hadde til sammenligning over dobbelt så mange på hjemmekampene sine. I snitt. Igjen – Sporting blir ikke kvitt lillebror-stempelet. Besøket i Lisboa har så langt avdekket at Sporting i den interne kampen om hegemoniet i byen sliter på alle fronter. På tilskuersiden. På kapasitet. På generell interesse. Ok. Ny stikkprøve. Hva skriver avisene om? Nærmeste kiosk vet å fortelle om forsider i rødt og hvitt som lyser mot en. Benfica, Benfica, Benfica. Til nød finner man Sporting velsignet med en notis enten høyt oppe eller langt nede på siden. Slått igjen. Lillebror også i øynene til journalistkorpset.

Hva så med der det virkelig gjelder? På banen? Hvordan er styrkeforholdet der? Langt jevnere faktisk. Sporting har rent ut sagt hatt the upper hand de siste årene. I fire sesonger på rad, mellom 2005 og 2009, har Sporting lagt Benfica bak seg på tabellen, før sistnevnte kom sterkt tilbake i fjor og vant Liga Zon Sagres-tittelen for første gang siden våren 2005. Problemet for Sporting disse fire sesongene var at Porto var enda bedre og snøt de grønn-hvite for tittelen hvert eneste år. Ergo vet premieskapene i Lisboa å fortelle om totalt 22 seriemesterskap til Sporting og 32 til Benfica. Sportings triumf i cupvinnercupen 1963-64 samt finaletapet mot CSKA Moskva i UEFA-cupens finale i 2004/2005 blir dessuten lommerusk sammenlignet med Benficas to seiere og fem tap i serievinnercupens historie. Finaletapet i UEFA-cupen 82/83 blir knapt tatt med i det samlede regnestykket. Men fortid er en ting. Fremtiden noe annet. Kan Sporting igjen overta hegemoniet i Lisboa etter Benficas ligatriumf sist sesong? Neppe på kort sikt. Sporting virker å være på vikende front. Ikke minst økonomisk. Penger er riktignok ikke alt, men i fotball har de etterhvert vist seg å bety svært mye og dimensjonene på klubbens overganger ligger et godt stykke tilbake for erkerivalens.

Forskjellen målt i poeng på de to klubbene sist sesong viste minus 28 i Sportings disfavør. Mer enn ni 3-poengere. Etter de fire andreplassene bak Porto datt man helt ned til fjerde foregående sesong, også passert av Sporting Club Braga, og befant seg på betryggende avstand fra tittelkampen. Muligens var det skuffelsen over det som fikk kaptein og klubbikon Joao Moutinho til å gjøre det unevnelige – nemlig å dra nordover til FC Porto tidligere i sommer. Og fikk den andre av lagets to store profiler, landslagsspiller Miguel Veloso, til å forlate klubben han hadde tjent siden han var 14 til fordel for italienske Genoa i løpet av dette overgangsvinduet. Moutinho var 23. Veloso 24. Klubbens fremtidige nøkkelspillere forlot klubben. Til sammen genererte de to riktignok €25 000 000 til klubbkassen, men penger inn er ikke nødvendigvis synonymt med penger ut i Sporting Lisboa. Der Benficas samlede utgifter til spillerkjøp så langt i sommer kan summeres til vel €30 000 000 ligger Sporting på cirka halvparten. For dette har man hentet hjem en tilårskommen Maniche, fått spanske Alberto Zapater fra Genoa som en del av Veloso-handelen og gjort fire øvrige signeringer i €1 000 000- til €3 000 000-klassen. Som sagt, penger er ikke alt, men sammenlignet med naboens overgangsaktiviteter blir det for små transaksjoner å regne.

Ikke at trener Paulo Sergio står uten et slagkraftig mannskap. I spillerstallen finner man fra før navn som Pedro Mendes, Daniel Carrico, Joao Perreira, Marat Izmailov, Simon Vukcevic, Florent Sinama-Pongolle og Liedson som alle kommer med ferdigheter nok til å i sum løfte Sporting opp igjen blant de ”tre store” allerede denne sesongen. Men derifra til å utfordre om tittelen? Niks. Ingen mulighet. På papiret er det et enormt kvalitetssprang opp til så vel Benfica som Porto og 2010/2011 blir i beste fall en kamp for å utfordre SC Braga om tredjeplassen på tabellen. At Maniche kompletterer triologien ved nå å ha trukket i trøya til så vel Sporting som Porto og Benfica er muligens egnet til å selge noen ekstra av den slags – trøyer altså – men skaffer neppe Sporting mange ekstrapoeng. Med mindre man tar med de som inngår i utregningen av pensjonen. Maniche var over toppen allerede før han signerte for Köln for to år siden og er dessuten blitt foruroligende rund i kinnene på sine eldre dager. Nuvel. Om ikke annet så egnet den meritterte spillerens retur til Portugal å få Sporting tilbake i nyhetsbildet for en stakket stund. Tjukkens pondus krevde simpelthen hele forsidene.

Siste utsjekkingspunkt på Sportings status i Lisboa kontra Benfica er fordelingen av supportereffekter man ser i bybildet. En måling tatt på gefühl, men likevel representativ tatt i betraktning det overveldende flertallet av røde og hvite spin off-produkter man ser bli båret av Lisboas egne. Det er fullstendig walk over. Knock out i første runde. Selv utenfor stadionet. Etter besøket på Estadio José Alvalade bringer kvelden meg siden til Lisboas fremste sted for portugisernes egen melankolske musikkform. Fado. Egnet til å få voksne menn til å gråte. I et hjørne står en mann som med fløyelsmyk stemme balsamerer øregangene med sine vers om smertefull lengten og savn. Mon tro om det ikke er lyden av Sporting Clube de Portugal man hører? Mon tro om ikke denne sjangeren appellerer spesielt til et Sporting-hjerte? En klubb og dens supportere på søken etter fordums storhet.  Som neppe kommer tilbake med det første.

Fado (Portuguese:destiny, fate) is a music genre which can be traced from the 1820s in Portugal, but probably with much earlier origins. In popular belief, fado is a form of music characterized by mournful tunes and lyrics, often about the sea or the life of the poor. (Wikipedia)