Kampen om talentene

Den militære konflikten på Balkan er historie. Snart 15 år etter sin slutt merker fotball-Europa derimot fortsatt ringvirkningene. I kampen om talentene.

15. november i fjor. Nigeria. Verdensmesterskapet for U17. Skuffede spillere hos det favoritt-tippede vertslandet ser FIFA-president Sepp Blatter overrekke VM-troféet  til Frederic Veseli. Kaptein på det sveitsiske landslaget. Stikk i strid med alle forhåndstips har den unge generasjonen til alpelandet i tur og orden feid Mexico, Brasil, Tyskland, Italia og Colombia av banen på sin vei til finalen og siden også gjort kort prosess på Nigeria i det aller siste oppgjøret. På sveitsernes lag finner man navn som Chappuis, Kamber og Siegrist. Spillere med utpreget sveitsisk klang over av navnene. Men man finner også Seferovic. Hajrovic. Og Nakic. Spillere som garantert må ha sine opprinnelige røtter fra et annet sted i verden. Fra Balkan. Nærmere bestemt Bosnia-Hercegovina.

Den 15. november i fjor er det kun ellevill feiring av triumfen som står i hodet på den sveitsiske delegasjonen. Samt alle som har fulgt sine unge helter fra hjemlandet. Men allerede neste dag kommer bekymringen til syne. Ingen sier det riktignok høyt, men det står og lese på alle i det sveitsiske fotballforbundet. Og blant alle supporterne. Rundt omkring på ulike diskusjonsforum tas bladet fra munnen og man sier det ingen egentlig vil høre. Denne Haris Seferovic? Lagets toppscorer og matchvinner fra finaleoppgjøret mot nigerianerne? Hvor sannsynelig er det at han blir å se for Sveits i fremtiden? På nivået som virkelig teller? A-landslaget? Sveits har nemlig hatt spillere med røtter fra Balkan på ungdomslandslagene også tidligere. Som Ivan Rakitic. Schalke-spilleren som trakk i den sveitiske landslagstrøya på både U17-, U19- og U21-nivå. Og Zdravko Kuzmanovic som representerte fødelandet Sveits på U21-nivå ved fire anledninger. Når tiden siden var kommet for å ta steget opp på A-landslaget ble det ikke sveitserne som fikk nyte godt av de to unge juvélene. Rakitic takket ja til invitasjonen fra Slaven Bilic om å representere Kroatia mens Kuzmanovic forpliktet seg til fremtidig landslagsspill for Serbia. Blodet i årene viste seg tykkere enn fødsel og oppvekst i det sveitsiske samfunnet.

I Sarajevo satt det bosnisk-hercegovinske fotballforbundet og merket seg 17 år gamle Haris Seferovics framferd under U17-sluttspillet. De kunne ikke unngå å få med seg den råsterke spissens bravader på det afrikanske kontinentet siden bosniske aviser var fulle av Haris Seferovic-stoff de påfølgende ukene. Med krav om at det ellers så ubrukelige fotballforbund hentet talentet ”hjem igjen”. Til Bosnia-Hercegovinas blå og hvite landslagstrøye. Og så begynte spillet. Når kåringen av årets spillere fant sted i Sarajevo i desember i fjor stakk Haris Seferovic  avgårde med en av prisene. På tross av aldri å ha representert verken en bosnisk klubb eller hatt befatning med det bosnisk-hercegovinske landslaget.  Agendaen var soleklar. Haris Seferovic skulle ved selvsyn få se at Bosnia-Hercegovina betraktet han som en vaskekte sønn av landet. Og at det var her han hørte hjemme. For riktig å overbevise den unge Grasshoppers-spissen (kun uker senere signerte han for Fiorentina) ble han plassert midt mellom Edin Dzeko og Emir Spahic under hele fotballgallaen. Og ikke på noe tidspunkt vek de to landslagsikonene fra ungguttens side. Aksjon overtalelse var i gang. Og alle midler ble betraktet som tillatte.

Og Seferovic var ikke alene. Som nevnt fant man et stk. Hajrovic og et stk. Nakic i sveitsernes tropp også. Sead Hajrovic. Og Maik Nakic. Førstnevnte en midtstopper som ble hentet av Arsene Wenger til Arsenal fra Grasshoppers sist sommer. Større anerkjennelse for et talent finnes ikke. Og Maik Nakic. Midtbanespiller i Sion. Som kort tid etter jubeldagene i Nigeria erklærte at hans fremtid, U17-suksessen til tross, lå hos Bosnia-Hercegovina. Samme entydige bekreftelse har man ikke klart å få fra verken Seferovic eller Hajrovic enda, og muligens vil man heller ikke få det. Spillerne har mest sannsynlig den hetsen som ble Ivan Rakitic og hans familie til del da han annonserte at han ga avkall på sin sveitsiske landslagsfremtid til fordel for Kroatia friskt i minne. Dødstruslene haglet mot familien Rakitic, og farens søknad om sveitsisk statsborgerskap ble effektivt avslått. På tross av at han fylte alle de formelle vilkårene. Sveits ville ikke ha svikere. Med til historien om Sead Hajrovic hører det også at han har en eldre bror. Izet Hajrovic. Også han til daglig hjemmehørende i Grasshopper Club Zürich. Og for halvannet år siden innkalt til landslagssamling på U19-nivå av Zoran Bubalo. Bosnisk landslagtrener. I seg selv gir det ingen garantier, men innkallingen av storbror Hajrovic bekrefter antakelsen om at familien synes komfortabel med spill for Bosnia-Hercegovina.

Det finnes flere Seferovics, Hajrovics og Nakics rundt omkring i Europa. Vi trenger ikke se lenger enn over grensen til Sverige for å se en tilsvarende maktkamp utspille seg. I hvert sitt hjørne av ringen står henholdsvis det svenske og det bosnisk-hercegovinske fotballforbundet. Og fighten står om Jasmin Sudic. 19 år gammel midtstopper i Malmö FF som allerede har representert det svenske U21-landslaget. Opprinnelig født i Bosanski Novi like før krigens begynnelse er han nå ønsket av fødelandet. Hadde det ikke vært for at han i vår pådro seg en langtidsskade ville Safet Susic allerede ha sendt han en innkallelse. Aktiviteten i Sarajevo har fått sveriges U21-landslagtrener Jörgen Lennartsson til å reagere. ”Vi har snakket med Jasmin. Situasjonen er under kontroll”. Underforstått at Jasmin Sudic også i fremtiden blir å se for Sverige. Safet Susic er ikke like sikker. Når Bosnia-Hercegovina gjestet Råsunda i slutten av mai ble en Sudic haltende rundt på krykker invitert til det bosniske spillerhotellet der han siden tilbragte et døgn sammen med støtteapparat og spillere. Formålet var åpenbart. La han bli husvarm og kjent med spillerne. For så å ønske han velkommen i rekkene. I skrivende stund er Jasmin Sudic et uavklart kasus. Trolig har han tatt en avgjørelse, men kortene holdes godt til brystet.

I Tyskland heter spillerne Bicakcic, Coric og Besic. Alle bosniere. Alle oppvokst som flyktninger i Tyskland og alle på god vei mot en suksessfull fotballkarriere. Ermin Bicakcic har allerede vendt ”hjem”. På tross av å ha vært del av tyske ungdomslandslag konverterte Stuttgart-spilleren sommeren 2008 til det bosniske U19-landslaget. Hertha Berlins Damir Coric annonserte nylig at han ville gjøre det samme. På tross av å ha båret kapteinsbindet for Tysklands yngre landslag sa den defensive midtbanespilleren nylig fra seg fremtidig landslagsspill for tyskerne. Hjertet banket for Bosnia-Hercegovina. Det var det eller ingenting. I Hamburger Sportsverein har en ung back ved navn Muhamed Besic vært sommerens store snakkis. 17-åringen ble hentet opp til Bundesligaklubbens A-lagsstall denne sommeren etter flere overbevisende opptredener i  oppkjøringskampene. Og med det kom også tyskernes U19-trener Horst Hrubeschs´ interesse. Mest sannsynlig for sent for denne uken figurerte Besics navn i bosniernes tropp når disse i slutten av denne måneden møter Kroatia til to oppgjør på U19-nivå.

Er det riktig å holde på slik? Er dette rekrutteringsarbeidet av spillere i utlendighet forsvarlig? Moralsk riktig? Av det gode? Spørsmålet kan absolutt diskuteres. Enkelte vil mene at spilleren hører hjemme der han er fostret opp og i det fotballmiljøet som han er et produkt av. I Haris Seferovic og Sead Hajrovics tilfelle er det sveitsisk fotball som har lagt ned tid og ressurser på å utvikle spillerne. Som har gitt de anledning til å bli matchet internasjonalt på ulike arenaer og vokse seg klare for landslagsfotball med den sveitsiske forbundslogoen på brystet. Bare for Bosnia-Hercegovina å siden komme inn og høste fruktene. Spørsmålet kommer uten noe fasitsvar. Er man spilleberettiget et annet land må det være spillerens eget ønske som i siste instans er avgjørende. I Sarajevo ser man dessuten ikke helt det store problemet. Fenomenet med å miste spillere til naboland har etter hvert blitt en så naturlig del av bosnisk landslagsfotball at man med god samvittighet tar i mot Miralem Pjanic når denne melder seg til tjeneste. Synd for Luxembourg. Fint for Bosnia-Hercegovina. Neste gang kan det være en bosnisk landslagssjef som opplever å miste en eller flere av sine beste spillere til et av nabolandene.

Slik som Gordan Bunoza. 22 år gammel bosnia-kroat som er blant de største profilene på U21-landslaget. Lenge har det vært spekulert i om Slaven Bilic vil gjøre et fremstøt. Slik han i sin tid gjorde overfor Ivan Rakitic. Muligens mister dermed Bosnia-Hercegovina et av sine største forsvarstalenter slik de gjennom historien har måttet se Vedran Corluka (Kroatia), Neven Subotic (Serbia) og Marko Marin (Tyskland) m.fl trekke i trøya til andre. Et annet brennaktuelt kasus heter Marko Maletic. Bosnia-serber som er den store profilen på det bosniske U17-landslaget. Rent ut sagt et helt angrep alene. Til daglig hjemmehørende i FC Utrecht og nå gjenstand for interesse fra nederlenderne. I tillegg kan Serbia fortsatt komme på banen, og med det er bosnisk landslagsfremtid en attraksjon fattigere. Ringvirkningene av Balkan-konflikten lever med andre ord fortsatt i beste velgående. Også innen fotballen. Muligens er det ikke rom for etikk og moral i internasjonal fotball. Muligens er spillereglene så enkle at hver og en får sørge for seg selv og legge forholdene best mulig til rette for egen suksess. Sikkert er det i hvert fall at kampen om talentene intensiveres. Og at fotballforbundenes dragkamp kun er i sin begynnelse.