Laterais – Brasils fremste eksportartikkel

Få funksjoner på fotballbanen har endret seg mer de siste 10-15 årene enn backrollen. Der man tidligere betraktet et medlem av forsvarsleddet som en som utelukkende skulle hindre motstanderen i å score og ga denne et meget begrenset område å operere på innenfor egen halvdel kjennetegnes den moderne back av løpskraft og angrepsvilje. Vingbacken er født. Spillets siste oppfinnelse. Ihvertfall i Europa.

I Brasil har man hatt vingbacker lenge. Faktisk helt siden 50-tallet hvor Nilton og Djalma Santos raste oppover hver sin kant så snart de fikk sjansen. Siden begynte alle brasilianske backer å spille slik. Carlos Alberto. Marinho Gagas. Nelinho. Neto. Junior. Jorginho. Cafu. Hvert eneste tiår har sett brasilianske landslag entre VM-sluttspill med offensive vingbacker. Eller bare Laterais som man kaller rollen i Brasil. Kanskje den aller viktigste funksjonen av de alle. Uforståelig for oss europeere, ihvertfall inntil nylig, men i Brasil er vingbackene helt avgjørende i oppbyggingen av spillet. Ved igangsettingen av angrepene. Og siden gjerne i avslutningen av de. Rollen er også blant fotballens mest krevende. Fysisk sett må man være på topp. Kanskje best trent av alle. Og man må beherske så mange deler av spillet. Pasninger. Innlegg. Avslutninger. Alt inngår i en Laterais´rolle.

I Europa så man lenge på den brasilianske måten å spille back som en risiko. Som naivt og som useriøst. En backs funksjon og oppgave på det europeiske kontinentet var primært å hindre motstanderen i å skape noe fremover og de få som beveget seg over på motstanderens halvdel var meget sjelden vare. Brasilianske backer som ble hentet til Europa fikk derfor tidlig beskjed om å tilpasse seg den europeiske forståelsen av rollen – eller som Junior, Jorginho og Leonardo m.fl skulle få erfare når de først ankom sine europeiske klubber; at de ble benyttet som midtbanespillere. Som forsvarsspillere utgjorde de en risiko. Lenge var det opplest og vedtatt at brasilianske forsvarsspillere, midtstoppere inkludert, var en selvmotsigelse. Det og keepere. – Alle brasilianere vil spille spiss og score mål lød klisjeene. – Det er kun de dårligste som ender opp i forsvaret. Og så førte man VM82 som bevis på det hele.

I dager er vingbacker Brasils fremste eksportartikkel. Over hele Europa kryr det av brasilianere som bekler en av kantrollene i forsvaret. Og de gjør det slik en Laterais er ment å skulle spille. Daniel Alves. Maicon. Maxwell. Marcelo. Cicinho. Filipe. Ceara. Rafinha. Adriano. Dante. Dede. Michel Bastos. Mattioni. Fabio og Rafael. Tvillingparet. Europas toppklubber renner over av offensivt anlagte vingbacker og namedroppingen kunne fortsatt ved å vise til et 30-talls andre. Laterais er anekdert av Europa. Blitt en del av den moderne fotball og blitt posisjonen som har utviklet seg mest det siste ti-året. Når ble det egentlig slik? Muligens snek det seg inn en ubevisst aksept for at brasilianske backer visste hva de holdt på med i takt med at Brasil igjen var tilbake på fotballtronen gjennom 90- og 00-tallet? Muligens innså vidsynte fotballtrenere at man i Brasil hadde skjønt noe Europa enda hadde til gode å gjøre? At en høyre- og en venstreback som engasjerte seg fremover på banen gjorde laget bedre. Og at det var mye uforløst potensiale å hente rundt omkring i europeiske klubber i så måte.

Ikke at måten å spille back på var helt fremmed. Selv i England hadde man gjort suksess med den brasilianske modellen på midten av 90-tallet. Når Blackburn Rovers vant Premier League i 94/95 var det med Graeme Le Saux på laget. Engelsk fotballs første laterais uten at han av den grunn brukte tittelen i selskapslivet. Opprinnelig ving i moderklubben Chelsea ble han siden omskolert til venstre back av Kenny Dalglish når denne hentet den da 25- år gamle Le Saux til Ewood Park i 1993 og med det gjorde også vingbacken sitt inntog på den mest konservative av alle fotballarenaer. Den engelske. Le Saux fortsatte å rase i angrep så snart han fikk sjansen fra sin venstre back i Blackburn og utviklet seg til å bli en av de aller viktigste brikkene i lagets angrepsspill. Med Dalglishs samtykke. Når klubben etter flere sesonger med ambisiøs satsing mot målet endelig kunne krones som ligamestere, var det med Jason Wilcox som venstre ving. Sånn offisielt. I programmet. Men Wilcox i all ære, aktivumet på Blackburns venstrekant het Graeme Le Saux. Som forserte nedover sin kant, slo innlegg og avsluttet angrep – uten at det gikk på bekostning av de defensive oppgavene. Akkurat slik en laterais skal være.

Samtidig var Jorginho, Cafu og en liten kruttpakke ved navn Roberto Carlos begynt å gjøre seg gjeldende andre steder i Europa. Kraftfulle og majestetiske spillere som stjal overskrifter og høstet anerkjennelse i sin respektive ligaer og sistnevnte kan i skrivende stund, fortsatt aktiv for Corinthians i hjemlig seire, vise til hele 140 mål i karrieren. Som venstre back. Som laterais. Når europeiske trenere og klubbeiere kunne se hvordan Real Madrid nøt godt av Roberto Carlos og hans 97 mål i løpet av sine 11 sesonger på Estadio Santiago Bernabeu måtte det jo tjene til inspirasjon for flere å forsøke å utvikle det samme. Eller enda raskere -hente ferdig vare fra der man igjennom et halvt århundre hadde utviklet slike spillere. Brasil. Fra Sverige i nord til Portugal i sør, England i vest og Ukraina i øst finner man derfor nå brasilianske vingbacker. Spillende slik de er ment å spille. Halvt back, halvt ving – beherskende begge rollene.

Europa har akseptert Brasil. Endelig anerkjent at landet der alle vil spille spiss kan produsere forsvarspillere. Tross alle mytene.