Paris stor nok for to?

Madrid.  London. Glasgow. København. Wien. Beograd. Listen over europeiske hovedsteder som rommer to eller flere storklubber er lang. Det synes nærmest å gå automatikk i at de respektive lands største byer er boltreplass for to eller flere fotballklubber som kniver om hegemoniet og seg i mellom utkjemper heftige lokalderbier. Dog ikke i Paris.  Hvorfor?

Vi starter med de demografiske forhold. Man anslår at vel 2,2 millioner mennesker bor i sentrale Paris. Tar man med forsteder stiger tallet til hele 12 000 0000 innbyggere innenfor storkommunen. Det plasserer den franske hovedstaden foran byer som Roma, Lisboa og Madrid og kanskje mest interessant – på nivå med London der Chelsea, Tottenham og Arsenal kjemper om hegemoniet, tett fulgt av West Ham og Fulham. I Paris råder derimot ingen konkurranse. Ingen reell rivalitet. Paris St. Germain skinner alene på fotballhimmelen og man må helt ned på nivå tre i det franske seriesystemet for å finne neste profesjonelle fotballklubb med opphav i hovedstaden.

Ikke at årsaken har sin forklaring i mangel på klubber. Over hele Paris finner man denslags. Noen sogar med ærverdig forhistorie og meritter. Ta Red Star 93 for eksempel. På 1920-tallet sikret klubben seg fire Coupe de France-titler takket være en håndfull landslagsspillere i sine rekker og siden gjentok man bedriften i 1942. Gjennom store deler av 60- og 70-tallet ble det spilt fransk toppseriefotball på Stade Bauer ute i Sanit Ouen, og så sent som i sesongen 92/93 var man kun tre poeng fra å reentre den franske toppserien. Så begynte nedturen. Med nedrykk. Og nedrykk igjen. Til slutt slo man seg likegodt konkurs for å starte på bunnen av seriesystemet. Det som i Frankrike kalles division D`Honneur og er synonymt med nivå seks her hjemme.

I dag er man tilbake på nivå fire, men tiden som toppklubb er definitivt over. Det samme gjelder en annen tidligere storhet. Racing Club de Paris. Nå bare hetende Racing Club de Levallois. Fransk seriemester i 1936 og med fem cuptitler i premieskapet som synlig bevis på sin storhetstid på 30- og 40-tallet. Også Racing Club de Paris skulle siden svinne hen  i glemselens rekker og nedover i systemet før klubben med brask og bram var tilbake på fotballkartet på 80-tallet. En satsing som grenset til gigantomani endte med konkurs før vi nådde utgangen av tiåret og selv om klubben også siden har gjort nye forsøk, dog i langt mindre skala, på å komme tilbake til toppen har alle strandet og etterlatt klubben i nytt uføre. Denne sommeren måtte den franske lisensnemnden sende klubben ytterligere et hakk ned i det franske divisjonssystemet som følge av røde regnskapstall. Til nivå 5. Og i skrivende stund kjemper klubben for sin videre eksistens. Ambisjonene om å utfordre Paris St. Germain er begravet – en gang for alle.

I forstaden Creteil syd-øst for Paris´indre by holder Creteil-Lusitanos til. Mellom 1999 og 2007 hadde klubben tilhold i Ligue2 men ellers vet historien å fortelle om en klubb som har funnet sitt naturlige habitat lenger nedover i divisjonene. I dag en av 20 klubber som utgjør fransk tredjedivisjon (Championnat National) og med det den nest høyest rangerte hovedstadsklubben i det franske seriesystemet, men likefullt akk så stemoderlig behandlet av pariserne. Forstadsklubben trekker sjelden firesifret på hjemmekampene og de mest erkekonservative hovedstadsboere finner lokaliseringen av klubben i byens utkant både provinsiell og lite engasjerende. Her finnes det absolutt ingen mulighet til å ta steget opp for å utfordre Paris St. Germain om verken popularitet eller hegemoni. Her handler det kun om å finne sin plass og posisjon på mellomnivå i det franske seriesystemet. Om å kunne drifte en klubb, dessverre ikke som følge av stor interesse, men på tross av mangel på det. Og vakende mellom nivå to og tre har Creteil-Lusitanos allerede nådd taket.

Finnes det så ingen klubb som kan gjøre seg forhåpning om å posisjonere seg som Paris´ klubb nummer to? Jo. Kanskje én. Paris FC. En by fra sentrumskjernen og med Eifelltårnet i logoen på brystet for å illustrere det. En gang i tiden var Paris FC og Paris Saint Germain to sider av samme sak. Rent ut sagt en og samme klubb. Opprinnelig stiftet i 1969 i håp om å avle frem en ny toppserieklubb i den franske hovedstaden fusjonerte man allerede i sitt andre virkeår med en lokal 4. divisjonsklubb. Stade Saint-Germain. Navnet på den nye konstellasjonen som var ment å bli hovedstaden nye flaggskip ble Paris Saint Germain men allerede to år etter at samarbeidet ble inngått havarerte det. Sommeren 1972 så Paris FC igjen dagens lys og med seg tok man både plassen i den franske toppdivisjonen samt spillerstallen som fusjonsklubben hadde disponert. Paris Saint Germain fortsatte derimot å leve videre, men henvist til å starte opp igjen i tredjedivisjon og med en spillerstall hovedsakelig bestående av den tidligere fusjonsklubbens amatørspillere.

Skjebnen ville det slik at de respektive klubbers nedrykk og opprykk gjorde sitt til at de tidligere partnere møttes i Ligue2 allerede året etter og selv om Paris FC siden smakte på livet i den franske toppserien i ytterligere noen sesonger på slutten av 70-tallet gikk klubben etterhvert samme vei som en rekke bykollegaer hadde fulgt tidligere. Nedover. Og nesten nedenom. Og hjem. Nedturen stoppet først i 2006 da klubben igjen begynte å klatre i seriesystemet ved å ta steget opp igjen til Championnat National. Inn i klubbledelsen var dessuten kommet en sterk mann, den mektige forretningsmannen Guy Cotret, og med han også målsettingen om å bygge en klubb med sikte på å utfordre Paris Saint Germain om tronen i Paris. Parallellen til Racing Club de Paris og Jean Luc Lagardere på tidlig 80-tall var slående, men der 80-tallskameratene ville erobre verden over natta har Cotret og hans kumpaner et langt sunnere og lengre perspektiv på sin vei mot målet. Her skal det bygges sten på sten. Over tid. Ikke ta snarveien slik Lagardere i sin tid prøvde.

Vil man kunne lykkes? Er det i det hele tatt grobunn for to klubber av størrelse i den franske hovedstaden? Sett til rent demografiske faktorer, ja. Absolutt. Tolv millioner mennesker i det lokale nedslagsfeltet gjør det til et aldri så lite mysterium at Paris befinner seg i en situasjon av å være overlatt til kun én klubb i utgangspunktet. Når Sevilla med sine 1,5 millioner kan romme to klubber av format skulle matematikken også tilsi at Paris burde klare det. Paris er dog ikke som andre byer. Korreksjon. Parisere er ikke som andre folk. Verken sett til resten av Europa eller det øvrige Frankrike. I den franske hovedstaden har man ord på seg for å være blaserte. Noen ville sagt snobbete. Om man ikke mangler fotballkultur er den annerledes her enn de fleste andre steder. Fotball er i større grad underholdning enn en pasjon og en fotballkamp å betrakte som en kilde til uforpliktende kulturopplevelse på linje med en tur i teateret. Du finner ikke mange parisere som betrakter seg som edsvorne supportere. Ikke om man ser til befolkningsgrunnlaget. En ekte pariser kjennetegnes ikke av at han lever og ånder for sin lokale fotballklubb 24 timer i døgnet. En ekte pariser har sjelden supporterskjerfet hengende synlig på stueveggen hjemme. Men han kan, såfremt det ikke er noe bedre å oppdrive på kino eller teater, avlegge Parc des Princes et besøk på lørdagskvelden for å la seg underholde av byens fotballag i halvannen time. Og siden dra hjem relativt uanfektet om Paris St. Germain gikk bort og tapte.

Kontrasten til for eksempel Marseille og Lens er slående. For ikke å si London. Eller Madrid. Eller Glasgow. Når Paris St. Germain serieåpnet hjemme mot St. Etienne sist helg var stadionet kun halvfullt. 22 689 tilskuere la beslag på mindre enn halvparten av setene. På Stade Velodrome i Marseille kom det samme dag 55 790 for å se den regjerende mester serieåpne. Det i en by med under 1/4-del av befolkningsgrunnlaget, og under slike forhold skal altså Paris FC forsøke å etablere seg? I dag spiller man sin divisjonsfotball på mektige Stade Charlety. Foran kun en håndfull tilskuere. Hvordan skal man kunne gå fra noe slikt og til en situasjon der man som toppserieklubb opererer med en stabilt høy supportermasse? Stjernegalleriet som Racing Club de Paris bød pariserne på rundt midten av 80-tallet rommet navn som Enzo Francescoli, Luiz Fernandez og Pierre Littbarski men få gikk av den grunn mann av huse for å se klubben med det historiske navnet spille. Straks den umiddelbare eufori hadde lagt seg passerte tilskuertallet sjelden 10 000 på Parc des Princes hvor klubben la hjemmekampene sine.

Riktignok har fotballens posisjon styrket seg i Frankrike siden den gang som følge av både VM-triumf og verdenshegemoni, men for Paris FC eller noen annen av hovedstadens klubber å erverve seg det supportergrunnlaget som må ligge i bunn om man skal overleve over tid på toppnivå synes vanskelig. Tilnærmet umulig. Et interessant eksperiment som gjøres i disse dager og med klar parallell og overføringsverdi utspiller seg på den franske hovedstadens rugbyscene. Kampen om den ovale ballen er primært en syssel som fenger i syd-Frankrike. Det eneste regionale unntaket fra regelen om at franske rugbyklubber er dandert langs et sydlig belte som strekker seg fra Toulon til Biarritz finner man i Paris. Hvor Stade Francais holder til, og lenge har fått råde grunnen alene. Nå har dog en annen tidlige storhet innen fransk rugby gjort sitt inntog i fransk toppserie. Racing-Metro 92. I et ambisiøst forsøk på å vinne parisernes tillit har man handlet flere av sportens virkelig store profiler og går med ambisiøse planer om å bygge et nytt stadion med plass til 30 000 tilskuere. Prosjektet er langt på vei sammenfallende med det en fotballklubb som vil opp og frem vil måtte følge. Og lykkes Racing-Metro 92 å gå fra praktisk talt ingensted kan også Paris FC kunne klare det. Men veien er lang og få tror de vil lykkes. Fordi Paris består av parisere.