Karrieren som gikk ad undas

I en tid da veien synes kort med tanke på å rosemale fremtiden til unge spillere som Krkic, Pjanic og Jovetic m.fl som pr i dag synes gitt en stor og suksessfull fotballkarriere kan det også være verdt å minne om at unge spillere tilsynelatende har hatt verden liggende for sine føtter også tidligere – bare for å oppdage at karrieren slett ikke ble slik alle forståsegpåere gikk rundt og trodde. Et ferskt eksempel i så måte heter Perica Ognjenovic og er sikkert kjent for noen. Dog neppe alle.

Ognjenovic var sin tids Bojan Krkic da han på midten av 90-tallet ble hentet som 17-åring til serbisk klubbfotballs flaggskip Røde Stjerne etter å ha stjålet overskrifter og fanget fotballnasjonens interesse som følge av blendende spill for 3. divisjonsklubben Gosa fra hjembyen Smederevska Palanka. Som i tilfellet Krkic gikk det derfor tidlig gjeteord om dette serbiske vidunderbarnet som var velsignet med både fart og teknikk fra øverste hylle og etter nærmere 90 kamper og 25 mål for Røde Stjerne før fyllte 21, samt plass i Jugoslavias tropp til VM i Frankrike 98, lå det i kortene at spissjuvelen snart skulle ta steget videre ut i Europa. Noe han også gjorde. Etter fem lange uker med forhandlinger kunne Real Madrids sterke mann Lorenzo Sanz  triumferende annonsere at klubben for nærmere 65 millioner kroner hadde sikret seg europas på det tidpsunktet kanskje aller største talent. Vi skrev januar 1999 og Ognjenovic hadde i de flestes øyne tatt det som var et naturgitt steg videre i karrieren. ”Dette er den lykkeligste dagen i mitt liv” kunne den 22 år gamle serberen avsløre til det fremmøtte pressekorpset mens han poserte med Real Madrids velkjente trøye i hendene. The sky was the limit for unikumet!

Møtet med spansk fotball og livet i en virkelig toppklubb ble derimot slett ikke slik han og omgivelsene hadde tenkt seg. Allerede første uken på treningsfeltet pådro han seg en ryggskade som etterlot serberen sittende på sidelinjen det neste halve året, og når debuten endelig kom, som innbytter på overtid mot Deportivo La Coruna, var det lite som tilsa at Real Madrid hadde funnet gullet. Kanskje var det trener Guus Hiddinks ukuelige tro på at Ognjenovic var høyreving på tross av å aldri ha spilt i posisjonen tidligere som ødela Spania-karrieren?  Kanskje var det de langvarige skadene han hadde pådratt seg på tampen av perioden i Røde Stjerne og siden på nytt ved ankomst Madrid som gjorde det? Kanskje var Ognjenovic rett og slett ikke moden for å ta steget? Ettermælet i Beograd vet å fortelle om en ung gutt med velutviklede stjerne- og primadonnanykker som i forbindelse med de langvarige forhandlingene før overgangen var et faktum hadde gjort seg selv uspiselig for så vel Røde Stjernes klubbledelse som supportere.

Før ankomsten til Madrid hadde han også kommet på kant med landslagsledelsen i hjemlandet. Noe av det aller første den nye landslagstreneren Milan Zivadinovic gjorde når han tiltrådte etter VM i 1998 var  å havne i klinsj med serbisk fotballs nye stjerneskudd. Resultatet var at Ognjenovic aldri skulle bli å se i aksjon for det jugoslaviske (senere serbiske) A- landslaget igjen, og når han i tillegg sa seg for god til å akseptere innkallelser til U21-landslaget burde Sanz  kanskje ha tenkt seg om både en og to ganger før han hentet serberen til Madrid. Talentet var uomtvistelig. Karakteren og holdningene burde derimot få varsellampene til å blinke.  I løpet av to og et halvt år på Santiago Bernabeu ble det kun med noen sporadiske innhopp og opptredener for de helhvite. Alle under den første hele sesongen i klubben. Når Guus Hiddink siden fikk fyken fra trenerstolen kort tid etter Ognjenovics ankomst innebar det i praksis også at ungguttens tid som ”Madridista” var over. Erstatteren John Toschack, og siden Vicente del Bosque,  så nemlig ingen fremtid i den da 23 år gamle serberen som med merkelappen ”høyreving” ettertrykkelig hengt rundt halsen sto bak både Figo, McNamanan, Carlos Rivera og Julio Alvarez  i køen som førstevalg på høyreflanken.

Sesongen 2000/2001 forløp helt uten Ognjenovic i aksjon for Real Madrid og når også en tiltenkt utlånsavtale med Real Valladolid siden havarerte fikk en stadig mer frustrert Ognjenovic med det spanske fotballforbundets hjelp terminert kontrakten og avsluttet oppholdet på Santiago Bernabeu. To og et halvt år inn i en avtale som opprinnelig strakk seg helt frem til sommeren 2004. Fristilt og med Real Madrid på CV`n tok Ognjenovic og hans agent det for gitt at interessentene ville stå i kø for å sikre seg det engang så ettetraktede talentet. Den gang ei. Interessen fra europeiske klubber var tilnærmet ikke-eksisterende og først etter seks måneder på gress og prøvespill i Kaiserslautern ble 24 åringen i januar 2002 til slutt honorert med en kortidskontrakt av tyskerne. En kontrakt som kort tid etter ble revet i fillebiter som følge av at en skaderammet Ognjenovic ikke levde opp til forventningene fra Bundesligaklubbens ledelse.

Nye prøvespill fulgte rundt omkring i Europa. Først i Napoli og siden i Ajax Amsterdam, men verken italienerne eller nederlenderne så noe i Ognjenovic som gjorde han verdt å signere. Et nytt halvår som arbeidsledig fotballspiller fulgte før tidligere Røde Stjerne-trener Milorad Kosanovic nærmest forbarmet seg over sin tidligere elev og hentet han til kinesiske Dalian Shinde. Riktignok en stor klubb i kinesisk sammenheng, men i internasjonal fotball var det for ytterste periferi å regne. Kina-oppholdet varte i 11 måneder før Dynamo Kiev tilbød en returmulighet til det europeiske kontinentet. Dog ingen spilletid og etter vel halvannet år uten matchtrening ble et nytt forsøk gjort på å redde den stadig mer skrantende karrieren. Denne gangen ved å flytte til Frankrike. Og lille Angers. Tilværelsen i Ligue2 ble nok en sportslig nedtur  og selve bekreftelsen på at Ognjenovic nærmest var å betrakte som død i bransjen kom sommeren 2006 da den da 29 år gamle spilleren satte navnetrekket sitt på en kontrakt med Selangor FC – en klubb hjemmehørende i malaysisk serie!  Stort lenger unna Real Madrid og Santiago Bernabeu var det ikke mulig å komme.

Malaysia ble nok en bommert i rekken og kun uker etter ankomst satt Ognjenovic på flyet hjem igjen. Klubbløs for n`te gang i karrieren. Skulle det aldri lykkes å slå seg til ro noe sted? Så endelig litt vind i seilene. Lille Ergotelis med tilhold på Kreta var nyopprykket til gresk Superliga før sesongen 2006/2007 og blant investeringene man gjorde før møtet med giganter som Olympiakos, Panathinaikos og AEK fant man Perica Ognjenovic. Etter hvert glemt av alle bortsett fra noen sentrale skikkelser i et styrerom på en øy i middelhavet. Ergotelis skulle bringe etterlengtet stabilitet inn i serberens tilværelse. For første gang siden flytten fra Beograd åtte år tidligere skulle han de neste to årene få tidvis regelmessig spilletid og selv om han aldri stjal avisoverskriftene i greske aviser var fotballkarrieren etter år med rastløs søken over hele verden etter trygg havn endelig tilbake på rette sporet.  Ergotelis FC overrasket alle ved å berge plassen både i debutsesongen på øverste nivå og siden gjenta prestasjonen sesongen etter og med det sørge for at Ognjenovic i det minste kunne bokføre to relativt suksessfulle sesonger i inngangen til fyllte 30 selv om det evige problem – skader og lite spilletid – også dominerte Ergotelis-oppholdet.

Med kun 26 ligaopptreden fordelt over to år var det derfor ikke overraskende at klubbledelsen fant Ognjenovic overflødig under vareopptellingen man foretok ved sesongslutt sommeren 2008 og takket ja da 2. divisjonsklubben Kallithea  tilbød seg å overta arbeidsgiveransvaret. Livet på nest øverste nivå og det greske fastland ble en reprise på tidligere sesongers misære. Ognjenovic fikk knapt registrert spilletid den påfølgende sesongen og resepten ble den vanlige. Kontraktsbrudd. Etter gjensidig forståelse. Den serbiske storklubben FK Vojvodina Novi Sadtilbød prøvespill og med det en retur til hjemlandet vel 11 år etter at Ognjenovic som europas største talent hadde forlatt Serbia med kurs for Madrid, men scenariet fra Napoli og Amsterdam gjentok seg. Ognjenovic imponerte ikke. Var dette slutten? 32 år gammel og tilsynelatende dømt til evig fiasko var det kanskje tid for å erkjenne at ydmykelsene og nederlagene var blitt mange nok at punktum burde settes som aktiv spiller?

Den gang ei. FK Jagodinas nyansatte trener Mladen Dodic  hadde fortsatt ikke gitt opp den lille angriperen som et tiår tidligere hadde begeistret det serbiske publikum ga den nå 32 år gamle Ognjenovic ytterligere en mulighet til å forlenge karrieren i håp om at noen av ferdighetene fortsatt satt i de nå tilårskomne bena. Et lurt trekk. Sesongen i FK Jagodina skulle gi den mye utskjelte angriper en viss grad av oppreisning og som tilnærmet fast inventar i angrepsrekka til den lille klubben var han gjennom både mål og assists sterkt delaktig i at FK Jagodina tok en imponerende sjetteplass på tabellen. Snart 12 år etter at Real Madrid president Lorenzo Sanz annonserte at ”det venter en gyllen fremtid for denne gutten” syntes endelig Perica Ognjenovic å ha funnet harmonien på tampen av karrieren. Etter et tiårs søken etter trygg grunn i fotballtilværelsen.