Goalgetteren fra Capljina

Pelé. Best. Eusébio. Susic. Skoblar. Bajevic. Som osloboer skulle man tro man måtte ta turen langt nedover i Europa for å finne en som kan smykke seg med å ha spilt enten med eller mot hele dette eksklusive persongalleriet, men dengang ei. Bor man som undertegnede i Norges hovedstad holder det å ta 31-bussen merket “Tonsenhagen” fra sentrum av byen og siden hoppe av etter 7-8 minutter. Nærmere bestemt på Bjerke. Der bor nemlig Emir Ceric. Goalgetteren fra Capljina.

Redaksjonen i BestUtenBall avla 61-åringen et besøk og fikk en unik innføring i den tidligere måljegerens omflakkende karriere som både spiller og trener. Alt behørig dokumentert i form av avisutklipp og bilder som Cerics egen far sørget for å systematisk arkivere mens sønnen herjet rundt på jugoslaviske og amerikanske fotballbaner. Supplert med farens notater og selvførte statistikk over sønnens alle bevegelser og meritter kan man derfor over 30 år etter at Emir Ceric ga seg som aktiv spiller rekapitulere den lange ferden fra den lille byen Capljina syd-vest i Bosnia-Herzegovina til Las Vegas og amerikanske NASL der til slutt selveste Eusebio skulle bli hercegovinerens spissmakker. I sum tjener det hele som et unikt testament for ettertiden og illustrerer på en forbilledlig måte hvordan livet som fotballspiller artet seg i såvel det kommunistiske Jugoslavia som det kapitalistiske Amerika på 70-tallet.

De frodige og solrike middelhavsklimaet i Herzegovina er tilnærmet perfekt med tanke på  å skape optimale forhold for fotball og det er derfor ikke til å undres over at Caplinja, som også Mostar og Trebinje i samme region, gjennom historien har visst å produsere fotballspillere. Den tidligere storspilleren Mirsad Fazlagic bar kapteinsbindet da Jugoslavia tok sølv i europamesterskapet i 1968 og fra nyere dato finner man Mladen Bartolovic  med 11 landskamper for Bosnia-Hercegovina samt nåværende spiss på det kroatiske landslaget – Nikica Jelavic i Rapid Wien. Emir Ceric er også et produkt av fotballen i Capljina. Fra dengang byens fotball-lag het Borac Capljina og bosniakker, kroater og sebere levde side om side i byen uten tanke på hvem som var hva. Siden skulle begynnelsen på 90-tallet plutselig gjøre etnisitet talt til et spørsmål om liv eller død og se Borac Capljina bli erstattet av HNK Capljina. Den kroatiske fotballklubben Capljina. For med det å illustrere hvem som påberopte seg eiendomsforholdet til byen og samtidig definere hvem som i deres øyne ikke hadde det.

Allerede tidlig i tenårene hadde Emir Ceric begynt på markere seg som en spiss utover det vanlige for Borac Capljina og blant de som tidlig fikk øynene opp for måljegeren var en viss Sulejman Rebac. Treneren og hjernen bak mesterlaget som var begynt å ta form litt lenger nordøst i Hercegovina. I Velez Mostar. Rebac hadde allerede funnet gull i unggutter som Dusan Bajevic, Enver Maric og Franjo Vladic og hadde nå rettet blikket mot jevnaldrende Emir Ceric fra Capljina og når først Rebac og Bijeli Brijeg lokket var det ingen spillere som med vettet i behold kunne takke nei til tilbudet som siden skulle komme fra Hercegovinas flaggskip på fotballfronten. Ei heller Emir Ceric. Før fyllte 20 sto han innskrevet i Velez-bøkene. Og det med jevngamle og blivende verdensstjerner ved sin side. Tiden som Velez Mostar-spiller ble dog av det kortvarige slaget før FK Sarajevo ble neste stoppested. Vi skriver 1969 og på Kosevo Stadion var man i gang med å slippe til unge fremadstormende spillere. Blivende landslagsspiller Edhem Sljivo var én. Han skulle siden spille ti sesonger for “Bordo-Bijeli”, delta i VM-sluttspillet i Spania i 1982 og tjene til livets opphold i såvel Liege, Nice og FC Köln i løpet av en åtte år lang utenlandskarriere. Man fant også Murat Saran på treningsfeltet. Blivende utenlandsproff han også – med to sesonger i spanske Levante på tampen av en lang karriere. Vahidin Musemic, også han landslagsspiller og kommende proff i OGC Nice, var her. Og en ung forsvarsspiller ved navn Fuad Muzurovic. Merk dere navnet. Vi kommer tilbake til han senere.

Før han var ute av tenårene hadde Emir Ceric altså allerede rukket å trekke i trøya til hjembyens Borac, FK Velez Mostar og FK Sarajevo - hvorav de to sistnevnte var blant de største som jugoslavisk fotball kunne oppdrive. Det var dog først etter nok et klubb-bytte, denne gang tilbake til Hercegovina, 2. divisjon og FK Leotar Trebinje det for alvor skulle begynne å løsne for Emir Ceric. På Police Stadion i den vakre byen, kun et steinkast fra Dubrovnik som i dag ligger på andre siden av den kroatiske grensen, skulle goalgetteren fra Capljina gi næring til renomméet som en målscorer utover det vanlige. ”Hadde jeg fått anledning til å dra utenlands i begynnelsen av 20-årene kunne jeg virkelig ha drevet det til noe stort” sier Emir Ceric. I stedet satte datidens regler om at en spiller måtte ha fyllt 28 år før han fikk forlate Jugoslavia til fordel for europeisk fotball en effektiv stopper for den tankerekken. FK Leotar Trebinje forble Emir Cerics fotballmessige hjem i begynnelsen på 20-årene. Med merkelappen som “2. divisjonens beste spiller” og toppscorertittelen fra sesongen 72/73 med 21 mål å vise til skulle dog muligheten for å prøve seg på øverste nivå snart komme. En sen julidag i 1974 skulle det nemlig komme et postkort. Til FK Borac Capljina. Myntet på klubbens tidligere spiss. Emir Ceric. Postlagt og stemplet på Adriaterhavskysten og undertegnet Nogometni Klub Rijeka. En storhet i datidens Jugoslavia.

“Kjære kamerat Ceric”. Med en slik åpning mente man åpenbart alvor selv etter datidens formelle kommunistetikette. De øvrige åtte maskinskrevne linjene gikk rett på sak. NK Rijeka ønsket seg Emir Ceric som supplement til angrepsrekka. Umiddelbart. NK Rijeka var dessuten ingen hvemsomhelst. Fra 50-tallet og frem til jugoslavias oppløsning var klubben fra kystbyen helt nord i Kroatia tilnærmet fast inventar i jugoslavisk toppserie og hjemmebanen Kantrida en arena fryktet av samtlige motstandere. Dessuten mente man som nyopprykket alvor denne sommeren. I tillegg til Emir Ceric hadde man også hentet hjem Josip Skoblar. En av de største måljegerne, ikke bare i jugoslavisk, men europeisk fotball gjennom tidene. Skoblar ankom Rijeka som 33-åring etter ni fantastiske sesonger i utlandet. I Hannover 96 hadde han banket inn 30 mål på 57 kamper etter å ha blitt utlånt til Olympique Marseille det første året. I Frankrike hadde han bokført 13 mål på 15 kamper for under utlånet og blitt velsignet med gudestatus blant tilhengerne på Stade Velodrom. Når klubben siden fikk anledning til å kjøpe den jugoslaviske landslagsspissen fra tyskerne sommeren 1969 skulle det bli begynnelsen på fem sesonger som aldri har sett sitt like i Frankrike. 159 kamper og 138 mål. Det er statistikk få spisser kan slå i bordet med. I tre sesonger på rappen (1970-1973) stakk han av med tittelen som toppscorer og kronet siden det hele i 73/74 med å erobre europeisk klubbfotballs Golden Boot etter smått sensasjonelle 44 mål i Ligue 1. Med tilnavnet “Monsieur Goal” og 32 landskamper for Jugoslavia ankommer Josip Skoblar Rijeka som Emir Cerics nye spissmakker.

Det mangler ikke på andre storspillere heller. Sommeren 74 ser også venstrekanten Damir Desnica ta fatt på en 11 år lang karriere på Kantrida før Kortrijk på midten av 80-tallet lokker til fem sesonger i nederlandsk serie. Desnica (1 landskamp for Jugoslavia) var forøvrig en av svært få døve spillere på høyt nivå innen fotballen. Den montenegrinske spissen Miodrag Kustudic (3 landskamper for Jugoslavia) var også nytt fjes på treningsfeltet denne sommeren og skulle siden spille fem sesonger i Spania. Cerics overgang til Rijeka kom dog ikke helt uten kontroverser. Som følge av å komme fra Herzegovina tilsa god kotyme at Ceric skulle signere for FK Velez Mostar som igjen hadde vist interesse. Problemet var bare at Rijeka la et bedre tilbud på bordet og Ceric satte kurs for Kroatia i stedet. Prisen han måtte betale for det var seks måneders karantene av det svært rigide jugoslaviske fotballforbundet. Endelig spilleklar et halvt år etter ankomsten kunne Ceric & lagkameratene legge beslag på 14. plass med 30 erobrede poeng i sin første sesong tilbake i jugoslavias fremste selskap. Sesongen etter ble man nummer 11 og på dette tidspunktet hadde også utenlandske klubber begynt å vise interesse for Ceric som nå hadde nådd den magiske alder av å kunne få prøve seg utenfor Jugoslavias grenser med myndighetens velsignelse. Aller ivrigst på å sikre seg 28-åringen var nederlandske FC Twente. Nybliven cupmester i Nederland og etablert topplag i Eresdivisie. Rijeka hadde dog ikke tenkt å slippe Ceric på billigsalg og til slutt kjølnet nederlendernes interesse som følge av ledelsens prisforlangende.

Dog lå det en åpning i å re-signere for Leotar Trebinje. Kortsiktig. Og vente inn neste tilbud fra utlandet. Det skulle komme fra ekstraordinært hold vinteren 77. Fra The Entertainment Capital of the World. Las Vegas. USA. Den amerikanske ligaen (North American Soccer League) hadde vært operativ i 10 sesonger og for alvor begynt å lokke til seg store navn. I Los Angeles Aztecs fant man George Best, mens New York Cosmos likegodt huset både Pelé og Franz Beckenbauer samt kapteinen på Brasils verdensmestere fra 1970 – Carlos Alberto. I San José Earthquakes hadde en blivende trenerlegende ved navn Guus Hiddink en sentral plass på lagets midtbane mens den tidligere Tottenham-kjempen Mike England ruvet i midtforsvaret til Seattle Sounders. I solrike Florida hadde dessuten engelske Gordon Banks gjort Fort Lauderdale-keeper av seg. Det manglet ikke på spillere fra Jugoslavia heller. Tvertimot var flesteparten av de totalt 18 klubbene som utgjorde NASL sesongen 1977 representert med en eller flere jugoslaver og den tyngste kontingenten fant man i Toronto Metros-Croatia som sogar hadde sin kobling til Balkan som en bevisst profil. Det var også til Toronto Emir Ceric egentlig skulle, men til slutt sto det klart at Nevada-ørkenen, casinoene og Las Vegas Quicksilvers skulle bli stoppestedet det kommende året. Det manglet ikke på renommerte navn hos Quicksilvers heller. Klubben hadde overtatt franchisen til San Diego Jaws og eier Ken Keegan trengte et navn for å vekke Vegas´ interesse.

Valget falt på Eusebio. Nærmere presentasjon unødvendig. “Den sorte panteren” hadde rukket å fylle 35 og slet med dårlige knær, men det hindret han likevel ikke i å banke inn 18 mål på 21 kamper for Toronto Metros-Croatia og lede canadenserne til NASL-tittelen sesongen i forveien. I tillegg fant man Eusebios landsmann og landslagskollega Humberto Coelho som i tillegg til USA-eventyret skapte seg et navn hos Benfica og Paris Saint Germain. Tyskeren Franz Krathausen hadde to Bundesliga-titler for Bayern München å vise til fra begynnelsen av 70-tallet og var bindeleddet mellom angrepet og midtbanen mens Ivica Pesut sørget for at Ceric ikke forble eneste jugoslav i Quicksilvers-rekkene. Engelskmennene Derek Trevis og Jim Fryatt var henholdsvis hoved- og assistenttrener og av den konservative sorten. “England er fotballens vugge – ergo må en engelskmann bære kapteinsbindet” var en fotballfilosofi som ga uttrykk for ikke så rent lite britisk elitisme. Spillernes protester og behørige påpekning av at Eusebio var lagets naturlige leder ble møtt med døve ører. Den sorte panteren måtte pent finne seg i å stille i andre rekke bak relativt middelmådige spillere med meritter i hovedsak hentet fra lavere divisjoner i det engelske seriesystemet. Det primære for kapteinsrollen var å ha et britisk pass man kunne vifte med.

Las Vegas Stadium (i dag Sam Boyd stadium) tjenestegjorde som hjemmebane og hadde i 1977 plass til 15 000 tilskuere. Banedekket var som på flere av arenaene som ble benyttet i North America Soccer League av plast og i den grad det var mulig å bevege seg lenger fra fotballen og livet slik man kjente det i Jugoslavia skulle det godt gjøres å finne et mer kontrastfyllt sted til Capljina, Trebinje og Rijeka enn NASL, Las Vegas og hjemmebanens kunstige dekke. I tillegg var poengsystemet at det innfløkte slaget. Seier i ordinær tid ga seks poeng mens seier på straffer (ved uavgjort) ga et. Tap ga 0 poeng, men man fikk poeng for hvert scorede mål opp til tre. Man kunne med andre ord dra med seg ni poeng med full uttelling. Sesongens grunnspill var komprimert til tre og en halv måned, med oppstart i midten av april og avslutning i slutten av juli, og i løpet av denne korte tiden skulle man spille ikke mindre enn 32 kamper. Ofte helt på andre siden av det amerikanske kontinentet. Oppsettet innebar et nærmest umenneskelig kampprogram med ny match i gjennomsnitt hver tredje dag – ofte foranlediget av lange flyreiser over flere tidssoner og med jetlag som en evig følgesvenn gjennom de tre og en halv månedene. Når grunnspillet siden var slutt skulle man såfremt man var blant de tre beste lagene i hver av de fire regionale divisjonene ut i sluttspill. Play off, kvart- og semifinaler ble spilt over to kamper og til slutt ventet den store finalen; Soccer Bowl. Alt komprimert til august måned.

For Ceric og lagkameratene i Quicksilvers kunne motstanden i seriespillets første runde knapt ha vært tøffere. New York Cosmos. Med Pele, Beckenbauer, Carlos Alberto og resten av stjernegalleriet. De tilårskomne stjernene fra the Big Apple til tross – Quicksilvers får en drømmeåpning på sesongen og sender Edson Arantes do Nascimento & Co slukøret hjem på flyet til New York med 0-1 i bagasjen. Nærkontakt med George Best blir det også i løpet av sesongen når det nord-irske geniet er hjernen bak det meste for et Los Angeles Aztecs som viser seg for sterke på bortebane. For Emir Ceric er dog kanskje kampen mot bortekampen mot Toronto Metros-Croatia en dag i mai den mest minneverdige - klubben hvor han opprinnelig var tiltenkt å skulle spille. Ceric scorer to og senker det som kunne ha vært lagkameratene det kalenderåret. Hawaii er også representert i NASL denne sesongen og en uke etter seieren i Toronto står bortekamp på Aloha stadion i Honolulu på programmet. At man to dager tidligere spiller hjemmekamp mot Vancouver Whitecaps er egnet til å illustrere det nådeløse programmet. Først 300 mil hjem fra Toronto. Så kamp. Så nye 350 mil til Hawaii. Ny kamp. Og så samme flyreise tilbake. Når skulle man egentlig få tid til å trene? Sesongen under et blir ingen suksess for Quicksilvers. Eusebio sliter med knærne, spiller kun 17 kamper, gjør kun to mål og når status gjøres opp i slutten av juni ender man sist i sin divisjon med 11 seiere, 15 tap og en mål-forskjell på 38-44. Sluttspillet går uten Quicksilvers som trekker vel 7000 på hjemmekampene.

Sesongen blir også den eneste for Las Vegas Quicksilvers. Før 78-sesongen er klubben på flyttefot igjen – denne gang tilbake til San Diego – der den siden tar navnet San Diego Chargers - uten Emir Ceric på laget. Det blir med én sesong på det amerikanske kontinentet og høsten 77 settes kursen tilbake til Jugoslavia. Ceric har kone og barn i hjemlandet og faren mente hans fotballspillende sønn i utlendighet gjorde klokest i å komme hjem. Og når et familieoverhode snakker på Balkan – ja, da lytter man. En ny etappe i livet kan begynne. Fortsatt innen fotballen, men denne gang rettet mot en trenerkarriere. Ceric utdanner seg til såvel gymlærer som profesjonell fotballtrener og får snart treneransvar hjemme i Jugoslavia. Nærmere bestemt der det hele hadde startet på slutten av 60-tallet - moderklubben og hjembyens eget Borac Capljina. Så kommer 90-tallet, konflikten i Bosnia-Hercegovina og en organisert fotball som kollapser på mest dramatiske vis ved at siste serierunde i sesongen 91/92 avsluttes med trenere og spillere som må fly banen fordi et militærhelikopter lander i midtsirkelen midt under spillets gang. Krigen har kommet til Capljina og verken landet, byen eller fotballen skulle bli det samme igjen. Trenerjobb i kroatiske NK Neretvanac Opuzen blir neste stoppested før Emir Ceric i 1996 kommer til Norge. Med seg har han familie, lærerutdannelse og papirer som profesjonell fotballtrener. Parallelt med jobb ved Midtstuen skole trener han også lag i alle aldersgrupper på kveldstid i flere av Oslos fotballklubber. Røa, Heming og Ready. Ceric er på et eller annet tidspunkt involvert i alle. I Readys A-lag forsøker han å innføre en av sine kjepphester innen fotball - disiplin - ved å låse døra under sitt første møte med spillerne. På den måten vil de som ikke overholder tiden lære en lekse. Det er nye tider i Ready. Emir Cerics fotballfilosofi og dispilin har ankommet. En forfjamset norsk klubbleder ser seg nødt til å poengtere: “Emir!! Emir!! Vi spiller i fjerdedivisjon! Vi er ikke profesjonelle!”.

I arkivet som oppsummerer fotballkarrieren finner man også en mappe forbeholdt trenerkarrieren. Herunder tykke og svært detaljerte hefter som tar for seg et enormt utvalg av øvelser som må til for å utvikle unge spillere. Det handler om systematikk. Og disiplin. Et 30-talls øvelser er viet oppvarming alene. Like mange ren grunnteknikk. Skudd har også sitt eget hefte og sirlig opptegnede øvelser. Taktikk likeså. Og kondisjon. Til slutt selve Masterplanen. Den som setter det hele i system. “Plani Program”. Fellesnevneren som binder alle øvelsene i teknikk, taktikk, kondisjon og skudd sammen til et helhetlig program. Forbeholdt profesjonelle trenere. Som Emir Ceric. Når Bosnia-Hercegovina skulle møte Norge på Ullevål til EM-kvalifisering for tre år siden lå bosnisk fotball i praksis i ruiner. Lagets mest sentrale spillere hadde trukket seg fra videre landslagsspill, trener Blaz Sliskovic var løst fra treneransvaret og oppgaven med å lede landslaget var i stedet blitt gitt til Fuad Muzurevic – Cerics gamle lagkamerat fra FK Sarajevo på 60-tallet. Muzurevic sto ovenfor oppgaven med å stable på bena et tilnærmet nytt landslag bestående av unge og ukjente spillere og noen nærmere kunnskap om det norske landslaget hadde han ikke. Men han hadde en god venn i Oslo. Emir Ceric. Kanskje han kunne hjelpe? Kort tid etter satt Muzurovic med en avhandling i fanget. Signért Emir Ceric. Her var det norske spillemønsteret og Hareides taktikk plukket fra hverandre. Alle sårbare punkter avdekket. Norske spilleres styrker og svakheter presentert svart på hvitt. På papiret skulle det være rått parti i favør av Norge denne marsdagen, men når lyset på Ullevål ble slukket for kvelden viste lystavla likefullt “Norge – Bosnia-Hercegovina 1-2″. Muzurovic hadde gjort leksa si og utmanøvrert Åge Hareide. Fordi Ceric hadde gitt han svarene. Kort tid etter viet avisen Dnevni Avaz i hjemlandet en artikkel med overskriften “Pomogao pobjedi nad Norvezanima” til Emir Ceric. “Han hjalp til med å slå Norge”.

Etablert i Norge og med lang erfaring som trener på ulike nivåer i norsk fotball er Emir Ceric klar på hvilke områder hvor norsk fotball har mest å hente. “Man må ha profesjonalitet på trenersiden fra tidlig alder”. “De beste trenerne må trene de yngste spillerne”. “Slik det er i dag overlates trenerjobben for unge spillere til frivillige, gjerne foreldre, uten de nødvendige pedagogiske evner eller trenerkompetanse”. “Det blir bare til at man spiller five-a-side og går hjem igjen uten tanke på øvelser som er egnet til å utvikle spillerne på de sentrale områdene. Teknikk. Taktikk. Skudd. Det er når man er ung man utvikler ferdighetene. Norske klubber må derfor være villige til å betale litt for å la de unge spillerne ble trent av profesjonelle trenere som evner å tenke systematikk og utvikling.” I dag er Ceric ofte å se på Vålerengas treningsfelt. Osloklubbens juniorer trenes på fulltid av en av hans gamle elever fra tiden som ungdomstrener på Oslos vestkant og læremesteren blir ofte konsultert av sin gamle læresvenn. “Oslos stolthet” drives da også etter Cerics trenerhjerte og -prinsipper og er med sitt profesjonelle trenerkorps i yngre årsklasser ledende i Norge på talentproduksjon. Mon tro om ungguttene på Valle vet hvem mannen på sidelinjen er?  Om de kjenner til starten i Borac Capljina? Om FK Velez, Sljivo, Muzurevic og Saran? Om toppscorertittelen i Leotar og årene som spissmakker til Josip Skoblar? Vet de at vedkommende spilte med Eusebio? At han var med på å slå Beckenbauer og Pelé på amerikansk plastdekke og “avslørte” Åge Hareide? Mest sannsynlig ikke. Få, om noen, kan vel vite at det skjuler seg en vaskekte storscorer fra Capljina i blokkbebyggelsen på Bjerke.