Med Velez Mostar i blodet

Det lå i luften allerede i det jeg hoppet av bussen som hadde fraktet meg fra Sarajevo og inn mellom fjellene i Herzegovina at jeg ved å sette størrelse 42 i asfalten på Mostar busstasjon hadde gode ting i vente. Jeg visste riktignok ikke hva, men at denne byen kunne tilby god karma lå i kortene. Og ganske riktig. Mitt besøk i byens Velez-territorium hadde kun vart i en halv time før første attraksjon for fotballskribenter med fetisj for bosnisk fotball åpenbarte seg. Admir Velagic. Bare kalt Mrkva her nede. 34-åringen hadde med unntak av en sesong i spanske Merida tjenestegjort for Velez Mostar hele sin karriere og var nå inne i sin 13 sesong for byens helrøde.

Karrieren hadde bragt ”gulroten” legendestatus blant Rodjeni-supportere og hadde i tillegg til et Spania-eventyr også gitt midtbanespilleren en håndfull landskamper rundt tusenårsskiftet. Nå sto han i resepsjonen på Villa Anri for å hilse på besøket fra Norge takket være en uoppfordret telefon fra etablissementets svært så imøtekommende eier. Besøket kunne med andre ikke ha startet bedre. Velagic, en spiller av den gode gamle engelske skolen med alt det innebærer av sansen for kaldt flytende og gjerne en røyk før trening, skulle siden påta seg rollen som guide og privatsjafør og åpne dører det er forbeholdt de færreste nordmenn å entre. Som når vi søndag ettermiddag satte kurs for treningsfeltet.

Ute på Vrapcici og det som var vårsesongens første trening på gress introduserte Mrkva meg for de av spillerne som allerede hadde funnet sin plass i garderoben. Keeper Emir Hadzidulbic var blant de allerede ankomne og var som alltid i godlune. Unggutten Dzenan Durakovic var også ferdig skiftet og Mirnes Salihovic hadde funnet sin plass borte i hjørnet. I tur og orden kommer siden resten spillerne slentrende. Zlatko Kazasic, tilbake i Velez etter et kort opphold i tsjekkiske Viktoria Plzen snakket engelsk bedre enn de fleste lærere i den norske grunnskole, og kapteinen Dzenan Zaimovic, den andre veteranen i det unge Velez-mannskapet, gjør det tidlig klart at alt Velagic måtte ha sagt om han på vei ut til trening er fri diktning fra Mrkvas side. Sikkert klok av skade.

Elvir Colic kommer, det samme gjør nyankomne Amer Mahinic som ble hentet som et av de største forsvarstalentene i bosnisk fotball fra lillebror og bykollega Lokomotiva i løpet av vinteren. En lang og elegant stoppertype. Dzafic, Kadic og to bla Skaljic. Spillerne ruller inn med akkurat tilstrekkelig margin til å være ferdig skiftet til treningen skal starte. Så trener Abdullah Ibrakovic før sistemann som innfinner seg er det kanskje største navnet av de alle. Amer Osmanagic. I vindkastene ute på Vrapcici ankommer han bak mørke pilotbriller som seg hør bør en gryende stjerne.

Dzenan Durakovic tilbragte seks år som flykting i Tyskland og Köln og er førstemann ut på treningsfeltet. Nærmere bestemt 10 minutter før alle andre. I påvente av at resten skal innfinne seg slår han ihjel tiden med Norskefans´ utsendte og forteller villig vekk om egne ambisjoner og karriere. Han er litt frustrert får jeg vite. Over manglende spilletid. Noe som har resultert i en konflikt med trener Ibrakovic som ikke synes at hans fire mål på i overkant av 100 spilleminutter er spesielt imponerende på tross av at det gjør han til klubbens mest effektive spiss. Han forteller også at han uansett kommer til å forlate Velez til sommeren og har gjort klart med tsjekkiske Zenit Caslav fra og med neste sesong.

Hasan Salihamidzic er favorittspilleren. Sammen med Ivica Olic. Respekten for Braco er stor. Rent ut sagt enorm. “Tenk det, han har kommet tilbake fra tre korssbåndsskader. Det skulle være umulig, men han har klart det. Vanvittig sterkt”. Han forteller også at han var ønsket av FK Olimpik i Sarajevo tidligere denne sesongen men at Velez ikke ønsket å slippe han. Mer rekker vi ikke før assistenttreneren, som forøvrig forteller at han har en datter som studerer i Stavanger, tar en dempet alvorsprat med Durakovic. Konflikten med Ibrakovic skulle stikke såpass dypt at assistent-treneren anbefalte den unge spissen om å ta seg selv i nakken. Vanskelig å forestille seg at en så tvers igjennom hyggelig fyr som Durakovic skulle evne å havne i konflikt med noen, men dagen etter besøket ute på Vrapcici leser man at han av disiplinere årsaker er vraket fra A-laget og henvist til å trene med juniorlaget.

I notatblokka fører jeg opp at den kompromissløse backen Milan Knezevic er en tøffing også utenfor banen og stiller i kulda som eneste mann med kort shorts av den gode gamle slaget. Imponerende. På grensen til galskap. Durakovic våger seg også på shorts (om enn noe lengre enn benklærne til Knezevic) men resten er godt pakket inn i undertøy og treningsdrakter. Enkelte også med vanter på hendene. Fullt forståelig. Det blåser stiv kuling og er bikkjekaldt i vinden disse ettermiddagstimene. Treningen starter som seg hør og bør med oppvarming, før spill på halv bane uten mål var første øvelse. Ibrakovic var myndig men dempet på treningsfeltet i grell kontrast til Olimpiks Edin Prjalca noen dager tidligere.

Dernest over på spill på 3/4-bane, denne gangen med mål og keepere, i nesten en time før avsluttende skuddtrening der innlegg fra lagets to følsomme venstrebein i form av Admir Kajtaz og Mirnel Salihovic skulle ekspederes i nettet. Osmanagic lusket av banen halvveis ut i treningsøkten som følge av såre lysker etter trening på dårlig underlag gjennom vinteren og var synlig frustrert over tingenes tilstand. Som på enhver trening er enkelte også her henvist til alternativ trening (les: endeløse runder med jogging) og i dette tilfellet falt det uheldige lodd på en småskadet Rijad Demic og tredjekeeper Mili Hadziomerovic som var overflødig i spilløvelsene.

Så uttøying for hele gruppa bortsett fra Dzafic og Durakovic som ble stående igjen og terpe avslutninger under Ibrakovics påsyn, før spillerne etterhvert tuslet i garderoben etter vel halvannen time. “Cold?” spør Ibrakovic undertegnede på inn i varmen. “Nema problema” svarer undertegnede kjekt, og får tommelen opp tilbake. Med treningsøkten til FK Olimpik Sarajevo som relevant referanse friskt i minnet registrerte man at håndball glimret med sitt fravær på treningsfeltet til Velez. Og at man ikke var spesielt opptatt av å holde orden på resultatet. På kunstgresset i Sarajevo hadde Prljaca derimot vært ekstremt opptatt av det noen dager tidligere.

Osmanagic var ferdigskiftet og på vei hjem et kvarter før alle andre, og selv ikke de mørke pilotbrillene kunne skjule at man hadde med en frustrert spiller å gjøre. Blir han klar til onsdagens klassiske oppgjør mot FK Sarajevo? Trolig. Spiller han hele kampen? Garantert ikke. Privatsjafør Velagic tok også sjaføroppdraget hjem fra trening og kunne underveis fortelle at man gjennom vinteren hadde en god del kondisjonstrening som ledd i oppkjøringen, men at man nå som sesongen var i gang utelukkende trente med ball. Hele tiden. Heldigvis. Kondisjonstrening sto ikke høyt i kurs hos veteranen som hadde lagt ned mange mil med denslags gjennom årene.

Neste dag og besøk på klubbkontoret. Liggende inne i sentrum – nærmere bestemt  Marsala Tita og kun et steinkast unna Red Army Cafe, tilholdsstedet til klubbens supportere. I klubbkontorene er det lav terskel for å stikke innom. Knapt nok noen terskel i det hele tatt. På vei inn treffer jeg en av lederne i Red Army som umiddelbart inviterer Norgesbesøket til å slutte seg til grupperingen bak det østre målet når FK Sarajevo ankommer Vrapcici tre dager senere. Og inne på et kontor sitter en tidligere direktør og en journalist rundt skrivebordet til en av klubbens trenere og slår av en uformell prat.

Det er hele tiden et jevnt tilsig av folk som stikker innom for å hilse på og diskutere alt fra offsidergelens fortreffelighet til klubbens indre anliggende. Trenere, supportere og tidligere spillere. Her er alle velkomne. Det er rent ut sagt dette klubben er tuftet på. Lav terskel. Ekstremt inkluderende. Velez Mostar er en klubb for folket. Ikke bare for de som residerer i den ene halvdelen av Mostar, men også i store deler av det øvrige Bosnia. Spør en hvilken som helst taxisjafør i Sarajevo hvem vedkommende har som sitt hjertebarn nummer to bak FK Sarajevo eller Zeljo? Svaret er garantert Velez Mostar. Selv i Zagreb og Beograd er man troende til å svare det samme. Hvorfor? På grunn av historien. 60-, 70- og 80-tallet.

En gang var FK Velez Mostar synonymt med fantastisk fotball og ditto spillere. Og man hadde suksess. Som et av jugoslavisk klubbfotballs tidligere fyrtårn var klubben fra fjellene i Herzegovina en gigant. Så kom krigen og det meste endret seg. Ikke bare mistet man den ærverdige arenaen Bijeli Brijeg til byrivalen Zrinjski, men økonomien havarerte. Og resultatetene. I tre sesonger var Velez Mostar henvist til et liv i divisjon to før man sommeren 2006 endelig var tilbake. Etter flere sesonger på nedre halvdel, i fjor vakende rundt nedrykksstreken, gikk klubben offensivt til verks sist sommer og hentet for første gang på mange år flere tunge navn til klubben.

Som Adin Dzafic. U21-kaptein for Bosnia-Herzegovina. Og Asim Skaljic som gjorde vendereis fra sveitsisk fotball og ikke minst gutten som dagen før haltet av treningsfeltet – Amer Osmanagic – et av bosnisk fotballs aller største prospekter gjennom flere år som etterhvert hadde sett karrieren begynne å stagnere i serbisk klubbfotball og dermed gjorde Velez-spiller av seg. Og resultatene kom raskt. Nesten over natta. Med ett var Velez Mostar tilbake i toppen av bosnisk klubbfotball og man kunne så smått begynne å drømme om å gjenskape suksessen fra gamle dager.

Markedsdirektør Nihad Ajanic mangler ihvertfall ikke ambisjoner. “Vi må sikte høyt” sier han. “Skøyhøyt”. “Gjerne sette oss helt urealistiske mål som vi kan strekke oss etter og kommer vi bare halvveis på veien har vil likefullt tatt et store steg i riktig retning”. Konsekvensen av denne tenkningen er at Velez Mostar i dag er best i klassen når det gjelder bruken av internett som informasjonskanal og som eneste klubb tilbyr liveoverføring av lagets hjemmekamper på nett. Utflyttede Velez-fans i Oslo, New York, Canberra eller München kan dermed følge “Rodjeni” fra egen stue på kampdagene.

Neste prosjekt er å få på plass en kunstgressbane. I dag trener klubben under enkle forhold på grus gjennom vinteren, hvilket ikke er egnet til verken å pleie skadebefengte A-lagsspillere eller drive talentproduksjon slik man gjorde i gamle dager da klubben nærmest spydde ut internasjonale storspillere. Bajevic, Halilhodzic, Kodro, Barbarez, Salihamidzic… Listen over produkter av den gamle Velez-skolen er omfattende. Nesten uvirkelig lang, men de siste årene har det knapt kommet en eneste spiller av internasjonalt format fra Mostar.  Admir Vladavic er et unntak men han er også fryktelig alene. Dzafic. Osmanagic. De er ikke skapt av klubben. De er hentet dit. Kjøpt. Siden man ikke lenger evner å dyrke frem tilsvarende.

“Vi trenger en kunstgressbane”. Ungdomstreneren er enda tydligere enn markedsdirektøren i sin tale. Norskefans treffer treneren inne på kontoret og han er klockren på at stabile treningsforhold såvel sommer som vinter er det som har høyest prioritet om man skal klare å få talentproduksjonen på fote. “I dag har vi 250 spillere i yngre årsklasser som alle er begavet ut over det ordinære. En del faller for eget grep underveis ved at de i alderen 15-16 tror de er best i verden og forsømmer det harde arbeidet, men resten, talentene som gjør alt i sin makt for å gå i tidligere Velez-legenders fotspor, blir likevel sjelden skinnende stjerner på fotballhimmelen slik de ble tidligere.” Vi har rett og slett ikke gode nok treningsforhold å tilby. Om vinteren kan de knapt spille fotball overhode. En kunstgressbane hadde løst mye”.

Tilbake til markedsdirektør Ajanic. “En kunsgressbane vil koste cirka 150 000 euro”. “Det er cirka halvparten av klubbens årlige budsjett og skulle vi begitt oss inn på en slik investering ville vi måtte kuttet drastisk over natten i kostnader knyttet til det sportslige. Vi hadde kort og godt mistet alle våre beste spillere”. Klubben fører med andre ord en tung kamp med å få økonomien å gå rundt – en skjebne man deler med majoriteten av bosniske klubber. “Store deler av våre inntekter er donasjoner fra tidligere spillere”. “Det er gjerne slik det fungerer her i Velez”. “Har man spilt her har man Velez i blodet og da støtter man også klubben økonomisk dersom man har muligheten til det”. Som Bajevic. Halilhodzic. Og flere.

Sponsorkronene sitter lenger inne. Ajanic fører en evig dialog med potensielle støttespillere men de harde tider i bosnisk næringsliv og landet generelt gjør sitt til at sponsorkronene sitter langt inne. “Det er to måter å skaffe inntekter på” fortsetter Ajanic. “Man kan enten få de via sponsorer eller man kan selge spillere”. “Vårt mål er å få talentproduksjonen opp og gå igjen slik at vi kan generere inntekter fra spillersalg. I dag forekommer det så og si ikke”. Og sponsortørke og få spillersalg gjør det hele tiden til en kamp om å overleve.

Det man mangler i økonomiske ressurser og flotte fasciliteter tar man derimot igjen i hjerte. “Du kan spørre hvilken som helst av de tidligere profilene våre”. “Uansett om de siden har reist til Tyskland, Hellas eller Frankrike så vil de fortelle deg at den største dagen i karrieren var debuten for Velez”. I denne delen av byen har man Velez i blodet. En floskel, men her stemmer det. Ung som gammel. “Rodjeni” er et fundament i livet. Kanskje det aller viktigste for enkelte. Ikke minst om man skuer til motsatt side av byen. Krigen var nådeløs i Mostar og sporene den etterlot er fortsatt dype.

Selv om det i løpet av de femten årene som har gått siden den væpnede konflikten tok slutt er bedring å spore og livet i dag går sin fredelige gang kommer motsetningene mellom kroatene i vest og muslimene i øst for alvor til syne to dager i året. Når Zrinsjki møter Velez. Og supporterne skal forsvare klubbfargene. Sentrum er en krigssone disse dagene blir jeg fortalt – både på Red Army Café og på tilholdsstedet til Zrinjski-supporterne. Og Bijeli Brijeg ligger der fortsatt som et åpent sår for alle nostalgiske Velez-supportere som husker den majestetiske arenaen som klubbens egen hjemmebane. Nå i Zrinsjkis eie. En overtakelse få Velez-supportere vil akseptere.

I stedet ble Velez Mostar etter krigen henvist til Vrapcici - utenfor bygrensen. En bane som på den tiden kom uten noe annet enn to mål og stiv kuling i vindkastene. Med årene har arenaen blitt gradvis utviklet til en idyllisk liten stadion med gode fasciliteter, men majestetisk som Bijeli Brijeg er den ikke. Så langt derifra. Løsningen på det evige aktuelle spørsmålet om klubbens fremtidige hjemsted vil dermed kunne løses ved at det bygges helt nytt. På tomt avsatt til formålet i Sjeverni Logor men der stanser foreløpig planene. Tegningene foreligger og de forteller om en fantastisk arena på høyde med indrefiletene på stadionfronten hjemme i Norge.

Hvor skal pengene komme fra? Mostar by vil måtte bidra, men den politiske situasjonen i byen gjør sitt til at politikerne ikke engang klarer å enes om selv de aller enkleste postene i budsjettene – så til et eget stadion? For Velez? Vel, Ajanic er likefullt optimist. Ajanic er alltid optimist. “Jeg tror det er mulig å få til” sier han, uten å undervurdere utfordringen man har foran seg. Men har man ikke troen har man ingen mål og uten mål vil man aldri se et nytt stadion i Sjeverni Logor. Det er helt sikkert. Men aller først – kunstgressbane. Og før det igjen – seier i morgen. Mot FK Sarajevo.

Målene er mange. Og alt er mulig. I Velez Mostar har nemlig alle – fra presidenter, direktører, trenere, spillere og supportere ned til sekretæren som stakk til meg en Velez-trøye i det jeg forlot klubbkontoret en ting til felles. Suksesskriterie nummer én. Hjerte.

Artikkelen er tidligere publisert på Norskefans.